Kommuniserte minner: Forskjell mellom sideversjoner
m (Jobr flyttet siden Metode:Kommuniserte minner til Hjelp:Kommuniserte minner uten å etterlate en omdirigering: Avvikling av navnerommet Metode) |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
[[ | [[Hjelp:Kommuniserte minner|Kommuniserte minner]] er et begrep Bjarne Hodne lanserte i 1981 for å beskrive ”egne eller andres personlige minner om hendelser og/eller opplevelser som er fortalt/fortelles til andre”<ref>Hodne 1983:14</ref>. Begrepet er viktig i studiet av [[Hjelp:muntlige kilder|muntlige kilder]] fordi man for eksempel i intervjuer kan komme borti at fortelleren gjengir noe som tydelig har blitt fortalt før - det bærer tegn på standardisering gjennom [[tradering]]. Man kan se (eller høre) at fortellingen er mer eller mindre strømlinjeformet, eller den kan ha ”punch-lines” som tydelig er innøvd gjennom gjentatt gjenfortelling av hendelsen. | ||
Kommuniserte minner har en egen verdi som kilder i og med at de kan gi informasjon om mer enn informantens egne vurderinger av det som fortelles. [[Anne Eriksen]] og [[ Birgit Herzberg Johnsen]] skriver at ”Slike muntlige kilder gir uttrykk for folks oppfatninger og vurderinger av egen eller andres situasjon, og de skapes mellom mennesker i samme enhetskultur.”<ref>Eriksen og Herzberg Johnsen 1993:8</ref>. | Kommuniserte minner har en egen verdi som kilder i og med at de kan gi informasjon om mer enn informantens egne vurderinger av det som fortelles. [[Anne Eriksen]] og [[ Birgit Herzberg Johnsen]] skriver at ”Slike muntlige kilder gir uttrykk for folks oppfatninger og vurderinger av egen eller andres situasjon, og de skapes mellom mennesker i samme enhetskultur.”<ref>Eriksen og Herzberg Johnsen 1993:8</ref>. | ||
Sideversjonen fra 24. jun. 2016 kl. 16:23
Kommuniserte minner er et begrep Bjarne Hodne lanserte i 1981 for å beskrive ”egne eller andres personlige minner om hendelser og/eller opplevelser som er fortalt/fortelles til andre”[1]. Begrepet er viktig i studiet av muntlige kilder fordi man for eksempel i intervjuer kan komme borti at fortelleren gjengir noe som tydelig har blitt fortalt før - det bærer tegn på standardisering gjennom tradering. Man kan se (eller høre) at fortellingen er mer eller mindre strømlinjeformet, eller den kan ha ”punch-lines” som tydelig er innøvd gjennom gjentatt gjenfortelling av hendelsen.
Kommuniserte minner har en egen verdi som kilder i og med at de kan gi informasjon om mer enn informantens egne vurderinger av det som fortelles. Anne Eriksen og Birgit Herzberg Johnsen skriver at ”Slike muntlige kilder gir uttrykk for folks oppfatninger og vurderinger av egen eller andres situasjon, og de skapes mellom mennesker i samme enhetskultur.”[2].
Fortellinger som har oppstått eller blitt bearbeidet og tradert mellom mennesker bringer en ny dimensjon av kollektivitet inn i materialet. Det gjør dem særlig egnet til kunnskap om ”(…)vurderinger, holdninger og normer i miljøet”[3]. De kommuniserte minnene har brynet seg på et korrigerende kollektiv, og kan derfor regnes som mer konsensuelle enn ikkekommuniserte minner.
Fotnoter
Kilder
- Eriksen, Anne og Birgit Herzberg Johnsen 1993: “Individ og samfunn. Bjarne Hodnes arbeid med muntlige kilder og autobiografisk materiale, ss 5-14, i: Norveg: Tidsskrift for Etnologi og folkloristikk, nr 36 (2) 1993, Universitetsforlaget
- Hodne, Kjelstadli og Rosander (red.) 1981: Muntlige kilder. Om bruk av intervjuer i etnologi, folkeminnevitenskap og historie, Universitetsforlaget