Kvadraturen (Oslo)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Kvadraturen på flyfoto fra 1954, sett fra Stortorvet mot festningen.
Foto: Widerøes Flyveselskap

Kvadraturen i Oslo er kjernen i den nye byen som Christian IV grunnla etter bybrannen som ødela det meste av det gamle Oslo i 1624. Byen, som fikk navnet Christiania etter kongen, skulle ha rette gater anlagt i et rutenett, og det er dette som er opphavet til navnet Kvadraturen.

Området ligger opp mot Akershus festning og omkranset av voller, slik at byen kunne beskyttes. Det strekker seg mellom festningen i sør til Karl Johans gate i nord. I vest var dagens Nedre Vollgate ytterste egentlige gate, mens Øvre Vollgate ble anlagt opp mot vollen. Dronningens gate var opprinnelig yttergrense mot Bjørvika, men mot slutten av 1600-tallet ble deler av stranda fylt ut, og man fortsatte rutenettet av gater lenger østover. De tre gatene som ble lagt til heter nå Skippergata, Fred Olsens gate og Strandgata. Da Vollene ble fjerna på begynnelsen av 1700-tallet ble Øvre Vollgate regna som yttergrense for byen den veien, og i nord strakte byen seg til vollene på innsida av Grensen. Dermed fløt planen for den opprinnelige kvadraturen noe ut allerede et århundre etter at byen var anlagt.

Byplanlegging

Kartet fra 1861 viser tydelig de regelmessige gateløpene i Kvadraturen.

Gatene er bredere enn det som var vanlig på 1600-tallet. De ble anlagt med en bredde på 24 alen, som tilsvarer 15 meter, for at brann ikke så lett skulle spre seg fra den ene siden til den andre. Det ble også påbudt å bygge i mur. De færreste hadde råd til dette, så det ble gitt tillatelse til at de mindre formuende kunne bruke utmurt bindingsverk. Dette var en fremmed byggeskikk i Norge, og den er mer kostbar enn tradisjonelle tømmerhus. En del brøt påbudet og oppførte lafta hus, men etter bybrannen i 1708 ble det bare oppført murhus eller bindingsverkshus i området. Murtvangen var i norsk sammenheng unik for Christiania i to århundrer, for først på 1800-tallet fulgte andre byer etter.

Gatene hadde opprinnelig navn som fortalte om de var orientert nord-syd (Gade) eller øst-vest (Stræde). Dette var kjent fra middelalderens Oslo hvor man hadde streter og allmenninger, og er også brukt i planlagte byer i andre land. Allerede på 1700-tallet ble denne distinksjonen utvannet og etterhvert oppgitt. Flere av gatenavnene har blitt endret i tidas løp ettersom nye gater kom til. Således het for eksempel Dronningens gate først Strandgade, men fikk nytt navn da de tre nye gatene kom til etter utfylling, og gata som fulgte den nye stranda ble hetende Strandgaden, i dag Strandgata. Øvre og Nedre Vollgate het først henholdsvis Vold Gade og Øvre Gade; da Øvre Vollgate ble regulert i forbindelse med fjerninga av vollene ble navnet Øvre Gade misvisende, og man skifta navn på begge.

Byens domkirke, Hellig Trefoldighets kirke, var den første offentlige bygning som ble oppført, med byggestart i 1632. Den ble lagt ved Christiania torv, som var byens markedsplass. Den neste offentlige bygningen, Rådhuset, ble også lagt ved torvet. Nær disse ble det oppført større bygårder i tråd med planen. Men ellers i byen, og spesielt langs vollene, ble det oppført enklere bygninger.

Tomtene i byen ble delt ut til borgerne uten vederlag. Det betyr ikke at det var likt for alle, for beliggenhet og størrelse ble bestemt ut fra hvor formuende man var. De tomtene som ble regna som de beste lå i et område som var omtrentlig avgrensa av dagens Kongens gate i vest, Tollbugata i nord, Dronningens gate i øst (den gang sto Bjørvika nesten så langt inn) og Rådhusgata i sør.

Forsteder

Byggekravene i byen førte til at mange borgere ikke hadde råd til å bosette seg der. Rett nok ble murtvangen oversett av enkelte, men det var grenser for hvor langt man kunne strekke dette. Derfor oppsto det raskt forsteder rundt byen, hvor også personer under borgerrett bosatte seg. De første forstedene var i Pipervika og på Vaterland og Grønland. Det var også noe ulovlig bebyggelse i Gamlebyen, helt fram til navneendringa på byen i 1925 ble kalt Oslo. Etterhvert kom det også andre forsteder, som Fjerdingen, Bergfjerdingen og Grændsen.

Det var et tydelig sosialt såvel som økonomisk skille mellom de som bodde innenfor vollene, i kjøpmannsdistriktet, og de som bodde utenfor. Allerede mot slutten av 1630-åra hadde dette blitt så tydelig at borgermester Laurits Rud klage over at sogneprest Kjeld Stub hadde vist ham så lite respekt at han «nærmest ble satt på linje med en av dem i Vaterland eller Pipervika».[1] Av branntaksten fra 1661 ser man at gjennomsnittlig verdi for hus i Kvadraturen var 470 riksdaler, mens det i Vaterland var vanskelig å finne noe hus taksert til mer enn 60 riksdaler, og 121 av de 168 husene der var taksert til mindre enn seks riksdaler[2].

Forstedene var ikke en del av planen, og borgerne som hadde bosatt seg i Vaterland og Pipervika fikk i juli 1635 ordre om å flytte inn i byen innen neste sankthans. Det gikk ikke, og i oktober 1636 ble det gitt ny ordre. Nå skulle man slå seg ned i strøket mellom Sagene i Akerselva og nærmeste bru ved elvemunningen, der det kunne bygges inntil hundre hus. Samtidig ble det gjort ting som befesta forstedenes rolle, blant annet opprettelsen av Vaterland kirkegård i 1638.

I 1658 var stattholder Niels Trolles tålmodighet brukt opp, og han fikk svidd av forstedene. Begrunnelsen var frykten for at svenske angripere skulle søke tilhold der under et angrep på festningen. Det ble en upopulær avgjørelse, for det pågikk ikke noe angrep mot byen på den tida, selv om Danmark-Norge var i mer eller mindre kontinuerlig krig med Sverige. Nedbrenninga hadde liten effekt, for nye hus kom raskt opp på de gamle tomtene.

Forsvar av byen

Kanonkule innstøpt i veggen på Oslo hovedpostkontor i Dronningens gate. Hvis en fiende kom seg inn i byen, som i 1712 da denne ble avfyrt, kunne festningens batterier bestryke hus og gater for å jage dem ut. Kula er flytta fra veggen på en eldre bygning på stedet.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Vollene rundt byen ble anlagt i 1630-åra for å kunne beskytte byen under angrep. Dette hadde vært en stor svakhet i det gamle Oslo, fordi man under beleiringer av Akershus festning kunne finne husly og forsyninger i byen. Det var antagelig en form for palisade rundt byen, men gjennom århundrer hadde fiender stort sett kommet seg uhindra inn i gatene. Den nye forsvarsplanen for byen hadde vollene som første hindring for en invaderende fiende. Neste skritt var mindre positivt for borgerne; dersom en fiende kom seg inn kunne festningens batterier bestryke byen. Det skjedde i 1712, da Karl XIIs soldater kom seg inn.

Det var tre byporter i Vollene, Store og Lille Voldport og Piperviksporten. Disse ble lukket om kvelden. Nøklene ble oppbevart hos den eldste borgermesteren, og mens portene var låst var det straffbart å gå inn eller ut av byen. I begynnelsen var det heller ikke enkelt, men allerede i 1643 var palisadene så råtne at man kunne spasere rett over, og vollmesteren ble trua med trekk i lønna dersom han ikke ordna opp. Problemet må ha vedvart, for folk fortsatte å krysse vollene om natta. I 1684 kjenner vi til at to unge jenter ble satt på vann og brød for å ha sneket seg ut etter at portene var stengt.

Vollene ble oppgitt allerede i 1686 etter en brann la omkring en tredjedel av byen i aske, og fjerne i løpet av de første tre tiårene av 1700-tallet. Byen begynte da å spre seg utover, og de nye gateløpene utenfor Kvadraturen ble anlagt ettersom det passet. Denne utvidelsen var ikke godkjent, og det var først i 1794 at byens areal ble formelt utvidet. De nærmeste forstedene utenfor vollene ble da innlemmet i Christiania.

Referanser

  1. sitert fra Sprauten, 1988, s. 32.
  2. Sprauten 1998, s. 32.

Kilder

Mal:Digitaltfortalt