Forskjell mellom versjoner av «Kvernveita (Brumunddal)»

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Folkelig bruk)
(Øvre del av Kvernveita)
Linje 131: Linje 131:
 
==Øvre del av Kvernveita==
 
==Øvre del av Kvernveita==
 
<onlyinclude>'''Det var to hovedårsaker til at Kvernveita i alle år var en mye benyttet badeplass: Vannet ble tidlig varmt på forsommeren, og veita var ganske barnevennlig.'''</onlyinclude>  
 
<onlyinclude>'''Det var to hovedårsaker til at Kvernveita i alle år var en mye benyttet badeplass: Vannet ble tidlig varmt på forsommeren, og veita var ganske barnevennlig.'''</onlyinclude>  
[[Bilde:Øvre del av Kvernveita.jpg|thumb|Øvre del av Kvernveita]]
+
[[Bilde:Øvre del av Kvernveita.21.6.jpg|thumb|Øvre del av Kvernveita]]
 
 
  
 
'''Badeliv'''
 
'''Badeliv'''

Revisjonen fra 21. jun. 2012 kl. 13:42

Kvernveitas historie er Brumunddals historie: Først kom veita, så kom byen! Kvernveita var en ca. 2 kilometer lang kanal med vanntilførsel fra Brumunda. Langs veita vokste det etter hvert fram omkring 30 bedrifter som hentet energi herfra. - Vi inviterer til en tur langs Brumunddals viktigste industrielle kulturminne.

Helmer Husebys Meieri ble bygget i 1898 og ble en viktig bedrift langs Kvernveita. Den ble anlagt tvers over kanalen i likhet med nabobygningen Juliefoss mølle(Hedmarksmuseets fotoarkiv)
Kartet viser Kvernveita rundt år 1900

Det er sikre indikasjoner på at Kvernveita eksisterte på 1600 tallet, men det finnes spor som kan tyde på at den var påbegynt lenge før. Det er usikkert om veita opprinnelig var et flomløp eller sideløp til Brumunda, eller om den var en kanal som fra første stund var laget av menneskehender. Etnolog Tove Nedrelid stiller også spørsmålet: Hvor sannsynlig er det at kvernkallene snurret rundt i Kvernveita før Svartedauen i 1349. Det finnes ikke bevis for dette i arkeologiske funn, men det er høyst sannsynlig at de første kvernene i området kom på 1200-tallet. Det er ikke mulig å trekke noen endelige konklusjoner, men fremdeles kan det dukke opp skriftlig materiale som bekrefter – eller avkrefter – hypotesen om en middelalderbebyggelse ved Kvernveita i Brumunddal.

De fysiske minnene etter Kvernveita er blitt overkjørt av utviklingen og ligger tilbake kun som bruddstykker. Likevel; minnene ligger der og Kvernveita kan fremdeles sees i en sammenheng.

Tove Nedrelid tegner i sin magisteravhandling ”Kvernveita i Brumunddal” et omfattende bilde av veitas historie, næringsvirksomhet og folkelig bruk.

Den digitale kulturminneløypa; ”Kvernveita i Brumunddal” viser kart over veitas løp og en bildemessig rekonstruksjon av veita fra Streket (uttaket) ved Sveum til utløpet i Mjøsa ved Nerkvern. Ved hjelp av gamle fotografier og Tove Nedrelids avhandling følger vi veita gjennom Brumunddals historie; langs livsnerven i det samfunnet den selv skapte.

Kartet viser Kvernveita rundt år 1900. Veita er en enkel kanal og strekningen er ca. 2 km og hadde en fallhøyde på ca. 30 høydemeter. Langs veita vokste det fram etter hvert omkring 30 bedrifter som hentet energi fra veita.

Nedre del av Kvernveita

Bilde:Nedre del av Kvernveita

Et preindustrielt miljø vokser fram i andre halvdel av 1800-tallet: Kvernveitas verdi som energikilde speiles i alle bedriftene som ble anlagt langs veita, og i andre halvdel av 1800-tallet var Kvernveita et etablert industristed med betydelig samfunnsmessig verdiskaping.

Her gis en kort oversikt over bedriftene: (Se kartet fra ca. 1900 innledningsvis)

Oversikten viser en imponerende aktivitet langs en kanal tatt i betraktning at det gjelder ca. 2 km og fallhøyde på om lag 30 meter. En må likevel huske at flere av bedriftene ikke var kontinuerlig i drift hele perioden og at noen virksomheter hadde sesongdrift.

Nederkvern nye brenneri var til slutt landets eneste privateide brenneri. Produksjonen ble stoppet i 1957, men bygningen står der og minner fortsatt om garden Nederkverns 400-årige historie som et av sentrene for virksomheten ved Kvernveita. Hedmarksmuseets fotoarkiv
Prinsipptegning over veitas løp. Veitløpet var lagt opp av stein, jord og trematerialer. Veita ble hevet i forhold til terrenget, dette for å skaffe jevn flyt og gi vannet større fallhøyde inn til vasshjulene og senere turbinene.

Møller

Sted År Antall kverner
Nerkvern 1868 8
Nerkvern 1892 8
Kvernengen 1846 5
Juliefoss 1863 4
Juliefoss 1898 7
Buttekvern 1846 4


Sagbrukene

Nerkvern

Kvernengen

Bakken

Buttekvern


Stamper, garverier og farverier

Kvernengen (Juliefoss) stamp

Bakken stamp, farveri, garveri

Øverbakken m/farveri og garveri (skysstasjon i 1895 med 6 gjesteværelser og mange stallplasser. Utsalgsbutikk for vadmel. Lå ved Chausseen i krysset der gågate begynner nå i Brumunddal syd.

Stampen, liten bedrift for stamping og garving. Lå rett overfor Øverbakken.


Brenneriene og bryggeriene

Fra 1815 hadde alle eiere av matrikulert jord rett til å brenne brennevin til husbehov. På nesten alle hedmarksgårder var det brennevinskjellere,og en dram eller to hørte med til kosten. De som kom for å male korn på møllene ved Kvernveita, kunne derfor få kjøpt seg en hjemmeprodusert dram mens de ventet.

I 1845 kom imidlertid en ny lov som foreskrev at en brennevinskjeller skulle være på minst to hundre potter (en pott=0,955 liter). Dette ble slutten på den åpne brennevinsbrenningen på de fleste gardene. Så kom de industrielle brenneriene. Kvernveita fikk 2 brennerier og ett bryggeri:


Nederqværns Brænderi (1864) ved det nederste fallet i Kvernveita.

Brumunddalens Brænderi (1873)

Nederqverns Bryggeri (fikk ikke kraft fra veita; ble drevet av dampmaskiner).

Midtre del av Kvernveita

Midtre del av Kvernveita. (Ringsaker kommune)

Gamlegata vokste fram langs Kvernveita og ble et pulserende sentrum i det raskt voksende tettstedet Brumunddal.

I tillegg til bedriftene langs veita som oppfylte det offentliges krav til ”industrielt anlæg”, kom det stadig flere håndverksbedrifter, serveringssteder og butikker langs veita og det som ble ”Gamlegata”. Møllerne og møllerarbeidet var i en særstilling. I et lite samfunn som ble dominert av 5 ”store” møller sier dette seg selv. Bolig- og plassnavn som Møllerhagen, Møllerbakken, Møllerstuen og Møller vitner om dette. Et særtegn ved møllerne var at de aldri manglet brødmjøl selv i dårlige tider, og i tillegg var de kjent for å ha spesielt fine griser!

Her ser vi et parti fra Gamlegata med den brede veitbakken ved Bakken og Bjørnerudbrua i bakgrunnen. Der veita ble lagt inn til skråning, ble det bygget opp en bred voll. Det er denne som kalles Veitbakken. (Hedmarksmuseets fotoarkiv)

Garverne og farverne var også blant de opprinnelige håndverkerne langs veita, og brenneri- og bryggeriarbeiderne. Brennevinsbrenningen var sesongarbeid og startet så snart potetleveransene begynte å strømme på; fra i slutten av oktober kunne det gå opptil et halvt år før alt var ferdigbrent. Andre mer ”sekundære” yrkesgrupper etablerte seg i Gamlegata. Dette var pottemakere, laggere, kobberslagere, hjulmakere, skomakere, skreddere og bakere. Energien en fikk ut av veita holdt i gang et stadig ekspanderende samfunn. Fra 1880-åra aksellerer utviklingen kraftig med stor innflytting, og det skjer en sterk utparsellering av tomter og en stadig videre spredning i yrkesspekteret.

De gamle miljøene,”bygrunnerne”, de som i lang tid hadde utøvd den produksjon og verdiskaping som var tettstedets eksistensgrunnlag, blir nå i antall forbigått av ”byfyllerne”, de som populært sagt lever av å barbere hverandre, eller selge skjorta til hverandre.

Det gamle sprøytehuset ved Bakken. Brumunddals første brannstasjon ble revet høsten 1960 og ble ironisk nok selv til brensel. Gangstien og det flotte gelenderet er bevart. (Hedmarksmuseets fotoarkiv)


Frørenserier

Fra midten av 1800-tallet ble det vanlig å så kløver, vikker og timotei, og disse frøene måtte renses skikkelig før de kom i jord. Frørenserier ble anlagt ved:

Brumunddalens Brænderi

Buttekvern

Bakken


Meieri

Helmer Husebys Meieri ble bygget i 1898, og ble anlagt tvers over kanalen i likhet med nabobygningen Juliefoss mølle, som nå tilhørte samme mann.


Brannvernet

Veita løp tvers gjennom bebyggelsen og var til uvurderlig hjelp i brannvernet.

Det gamle sprøytehuset lå ved Bakken (se bildet over). Dette var Brumunddals første brannstasjon. Den ble revet høsten 1960 og ble ironisk nok selv til brensel. Gangstien og det flotte gelenderet er bevart.

Etter at nyetableringer og bebyggelsen ble anlagt på vestsida av Brumundda endret brannvernsituasjonen seg. Da det brøt ut brann på Langmoensaga i 1934 var elva nesten tørrlagt grunnet veitas behov for vann. Før brannslukkingen kunne komme skikkelig i gang måtte veita stenges slik at mesteparten av vannet kunne renne i sitt naturlige løp i elva som var nærmeste vannkilde for slukkingsarbeidet. Dette tok tid og sinket slukkingsarbeidet betydelig, så underlig nok ble Kvernveita til slutt til hinder for brannvernet i det nye Brumunddal som vokste sterkt frem etter 1900-tallet.

Øvre del av Kvernveita

Det var to hovedårsaker til at Kvernveita i alle år var en mye benyttet badeplass: Vannet ble tidlig varmt på forsommeren, og veita var ganske barnevennlig.

Øvre del av Kvernveita

Badeliv

Nedenfor Streket holdt Julie Alfstad svømmekurs en rekke somre. Det kunne delta 50 – 60 barn hvert år. Julies mål var å lære flest mulig innlandsunger å svømme. (Hedmarksmuseets fotoarkiv

Dybden varierte mellom plaskedamdybde, svømmedamdybde og stupedybde. Bunnforholdene nedover i veita var ikke alle steder like delikate med et bunnslamlag som lett ble sparket opp og skapte grumset vann. Men bunnen var flat og fin og ikke fylt opp med skarpe steiner som i elva.

Veitkanten var også en yndet lekeplass for barn. (Hedmarksmuseets fotoarkiv


Badeplassene

De mest brukte badeplassene var strekningen ovenfor Brumunddalens Brænderi, ved Olstad og ovenfor potetmelsfabrikken. Ved Nerkvern var det badeplass ovenfor møllefossen, og der var vannet fint og klart på grunn av at bunnen var sementert.

Nedenfor Streket holdt Julie Alfstad svømmekurs en rekke somre. Det kunne delta 50 – 60 barn hvert år. Julies mål var å lære flest mulig innlandsunger å svømme.

Bildet viser også tydelig detaljer i veitas konstruksjon og virkemåte. Veita er hevet i forhold til terrenget og den lille ”fossen” er overskuddsvann som tas ut når det var for mye vann i veita til at vasshjulene/turbinene kunne ta i mot veita i hele sin bredde. Det var som regel ikke tillatt å bade i de dype dammene nær turbinhusene.


Risikoen for drukningsulykker

Kvernveita var ikke særlig dyp. Likevel var faren for drukningsulykker tilstede og ulykker skjedde. Tove Nedrelid beretter om to, kanskje tre, barn som druknet i veita. En falt uti et skyllehull i isen og ble ført med vannet under isen til han ble plukket ved hekken (sperreporten før turbinen) ved potetmelsfabrikken. Den andre skal ha druknet i møllefossen ved Nederkvern. Disse ulykkene skjedde i 1944 og 1950. Det er også beretninger om at veita var åsted for voksne, ulykkelige menneskers selvmord.

Folkelig bruk

Klesvask i veta foran Kolloens vaskehus/bryggerhus på Finsal. Den legendariske ”Laura (Hansen) i Gammelgata” står i vannet, mens Margrethe Kolloen kneler på ei margarinkasse. (Hedmarksmuseets fotoarkiv).
Tegning av det gamle bryggeriet på Nederkvern. Nede ved veita ser vi en skylleplass mens selve vaskehuset ligger litt til venstre for billedkanten. (Hedmarksmuseets fotoarkiv)

Kvernveita er Brumunddals mest betydelige industrielle kulturminne. Men veita hadde også en folkelig bruk, og med det menes alle de ulike ikke-industrielle måtene veita ble brukt på i dagliglivet, enten det var forbundet med huslig arbeid, matauk, rekreasjon eller annet.utdrag

Mange brumunddøler har fremdeles sterke barndomsminner knyttet til veita.

Mens de skriftlige kildene er mest opptatt av industri og håndverk, er kunnskapen om den folkelige bruken som oftest videreført i en muntlig fortellertradisjon. Heldigvis har Tove Nedrelid i sin avhandling også fokusert på den folkelige bruken av veita formidlet av 12 kunnskapsrike informanter.


Vaskehus og skylleplasser

De kvinnelige informantene kunne fortelle at det var et ”forfærdelig arbe om vintern, men om sammarn var det bære fornøyelsen…da kunne en stå ute i veta med nakne ben og skjule klea”, og ”Je mins godt kaffekosen på vetbanken, der vaskekonene løste ælle problemer”. ”Klea ble så mjuke og fine ner vi skjulte dom i veten….”

På bildet ser vi hvordan klesvasken foregikk i veta foran Kolloens vaskehus/bryggerhus på Finsal. Den legendariske ”Laura (Hansen) i Gammelgata” står i vannet, mens Margrethe Kolloen kneler på ei margarinkasse. Det var anlagt en rekke såkalte skyllebrygger utenfor vaskehusene for å bedre tilgjengeligheten. Vaskinga i veita fikk også en ny yrkesgruppe; vaskekonene som mot betaling hjalp andre med deres klesvask.

Det ble fisket med bare næva’n, med hov, stang, lyster og krok og ulike faststående redskap. (Hedmarksmuseets fotoarkiv).


Fiske

Mange Brumunddøler husker fremdeles Kvernveita for sitt rike fiske, særlig etter regnvær og stor vannføring i veita. Fisket var lek og rekreasjon og for noen var det også matauk. Det var fisk i Kvernveita støtt, ble det sagt. Egentlig skulle vel fisken gå i Brumundda. Men den kunne lett forville seg inn i veita både oppover og nedover, og klarte stort sett å komme seg forbi de mange innretningene i veita.

Det ble fisket med bare næva’n, med hov, stang, lyster og krok og ulike faststående redskap. De som eide grunnen til veita kunne bygge sløe eller mjæl, det vil si ei kasse som fisken ramlet nedi og kom ikke ut igjen. Et spesielt fiske skjedde under veitrensken om høsten etter løvfallet. Da ble vannet stengt av oppe ved Streket, og etter som vannstanden sank nedover i veita fulgte fisken etter, og den måtte til slutt gjemme seg i de dammene som oppstod eller gå i skjul bak damminnretninger o.lign. og ble et lett bytte for ivrige fiskere.

Andre bruksmåter

Dette kunne være vanning av husdyr, utvanning av lutefisk, andedam, hagevanning og i nødsfall kunne veitvannet brukes til drikkevann

Lett tilgang til vann førte til spesielle fine hageanlegg langs veita (Hedmarksmuseets fotoarkiv)

Hagevanning førte til spesielle fine hageanlegg langs veita. Det sies at hamarfolk i 1930 – 40 åra syklet til Brumunddal for å se på de vakre hus og hageanlegg langs Kvernveita.

Søndagstur. Skomaker Andersen poserer i søndagshabitten ved fossen i Kvernveita ved Nederkvern. (Hedmarksmuseets fotoarkiv


En søndagstur langs Kvernveita ga mange opplevelser. Fossen ved Nederkvern var det største og det siste fallet i veita.

Lekende barn med båt og badende ku nedenfor Nederkvern brenneri (Hedmarksmuseets fotoarkiv)


For ungene var nok veita et trekkplaster. En båt kunne man også finne nederst i veita.


På en varm sommerdag kunne til og med kua bli fristet til å ta et bad. Veita ble også brukt til å avkjøle hestene etter ei hard økt på varme sommerdager.

Kvernveita som kulturminne

Etter at Kvernveita ble lagt ned høsten 1974 lever den videre i brumunddølenes omdømme, og det snakkes mye om å anlegge et friluftsområde i veitas øvre del. Det er ikke for sent å ta vare på betydelig fysiske deler av veita.utdrag

Fossen ved Nederkvern var det største og det siste fallet i veita. Murene er fremdeles på plass, likeså sugerøret til turbinen. Dagens eier skjøtter stedet på en parkmessig måte.
Parti fra Kvernveita med frørenseriet på Bakken i bakgrunnen.


Vi har det lange strekket gjennom Øverkvernenga, det fine partiet langs Gamlegata på begge sider av Bjørnerudbrua og vi har restene etter Nederkvernfallet.

Staute menn bærer ski, marsjerende i Gamlegata langs Kvernveita på vei opp til det tradisjonsrike Gubbeskirennet i Frambakken (muligens Bekkevoldsbakkene?). I bakgrunnen Buttekvern mølle.


Brumunddal går nå inn i nok en ny tid: Fra 25. juni 2010 får stedet bystatus, og som forberedelser til dette, er det vedtatt og igangsatt et omfattende estetisk løft for den kommende byen gjennom oppgraderinger av gågate, miljøgate, kulturstier, parker, husfasader, nye forretningsbygg m.v. Og som et viktig element i satsinga på byens framtid, skal Kvernveita og Gamlegata løftes fram som formidlere av Brumunddals historie for kommende slekter.

Kilde

Kilde: Tove Nedrelid: Kvernveita i Brumunddal (magisteravhandling)

Ansvarlig for Kulturminneløypa: Ringsaker kulturkontor ved Sigmund Myklebust(tekst)//Ringsaker bibliotek ved Inger Benningstad Narmo (redaktør)

Eksterne lenker


Valknute Kaar 2009.gif Hele eller deler av Kvernveita (Brumunddal) er basert på en artikkel fra prosjektet Kulturminneløypa og er lagt ut på lokalhistoriewiki.no under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Når artikkelen har fjernet seg tilstrekkelig fra originalen, kan dette merket fjernes.
Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten.