Kvinner og stemmerett

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Kvinner og stemmerett

Stemmerettsbestemmelsene i Grunnloven i 1814

Stemmerettsbestemmelsene som ble fastslått i Grunnloven i 1814 var i formen kjønnsnøytral. Den ble gitt til borgere over 25 år, som var embetsmenn, eide eller bykslet matrikulert jord eller eide gård eller grunn i byer til 300 riksbankdaler sølvverdi. Det var underforstått at kvinner var utelukket. Likevel behandlet Stortingets konstitusjonskomité i 1818 et forslag om at borgere skulle presiseres til menn, men komitéen avgjorde at bestemmelsen ikke kunne misforstås, og at man ikke skulle endre Grunnloven i utrengsmål.

Første stortingsdebatt om stemmerett for kvinner

Første forslag om kvinnestemmerett kom før stortingsvalget i 1886. Da foreslo en del representanter fra venstre, blant annet Ullmann og Thomesen, at alle kvinner og menn som hadde fylt 25 år og som oppfylte visse betingelser om yrke og formue skulle få statsborgerlig stemmerett. Siden det dreide seg om endringer i Grunnloven, måtte forslaget først trykkes og bekjentgjøres før neste valg. Saken kom opp i 1890. Konstitusjonskomitéen avviste stemmerett for kvinner med fem mot tre stemmer, og i Stortinget falt forslaget med 70 mot 44 stemmer.

Argumentene for kvinnelig stemmerett

Argumentene for kvinnenes stemmerett var dels motivert utfra rettferdighetshensyn, dels utfra at samfunnet dermed ville nyte godt av at spesifikt kvinnelige verdier, som ble definert til det etiske, det omsorgsfulle og det kjærlige, kunne komme til uttrykk i politikken. At kvinnestemmeretten var på fremmarsj i foregangslandene England og USA ble også trukket inn.

Argumentene mot kvinnelig stemmerett

Argumentene varierte i styrke og intensitet over de uheldige følgene motstanderne så for seg ville følge av kvinnelig stemmerett. Hvis kvinnene fikk stemmerett og mulighet til å bekle alle mulig offentlige stillinger, var det mot naturens orden. Og naturens orden gikk mange til Bibelen for å få veiledning i. Pauli ord om at kvinnene skulle tie i forsamlingen ble ansett for å gjelde til alle tider. Hvis kvinnene fikk stemmerett, ble valgbare og fikk embetsstillinger, ville det gå ut over ekteskapenes seriøsitet og dybde, det ville føre til ustabilitet. Hvis kvinnene brukte tid og krefter på offentlige oppgaver måtte det nødvendigvis gå utover hjemmene. Argumentasjonen mot kvinnelig stemmerett dvelte mindre ved den saken i seg selv, enn ved alle de andre hypotetiske konsekvensene og skremselsbildene man så for seg ville komme i kjølvannet av kvinnelig stemmerett. Motstanderne avviste stemmerett som en menneskerettighet, den siste ble definert til sikkerhet for person, eiendom og rett til borgerlig og kristelig opplysning. Stemmeretten ble definert til et spørsmål om samfunnets beste, og det hvilte igjen på komplementærtanken om at kvinner og menn var utrustet forskjellig og dermed egnet seg til forskjellige ting. Dels ville motstanderne beskytte kvinnene mot den skarpe virkeligheten den offentlige sfære sto for, dels viser argumentasjonen en angst for at hele samfunnet ville bryte sammen hvis kvinnene fikk stemmerett. Utviklingen i statsborgerlig stemmerett videre på 1890-tallet I 1892 ble et nytt grunnlovsforslag om kvinnelig stemmerett fremmet, og denne gangen var det flertall i konstitusjonskomiteen, men forslaget ble forkastet mot 58 stemmer i Stortinget året etter. Også i 1895 debatterte Stortinget saken, men heller ikke med gjennomslag for kvinnestemmerettsforkjemperne. I 1898 kom stemmeretten opp på ny, og denne gangen ble resultatet allmenn stemmerett for menn, men ingen endring i kvinnestemmeretten. En gruppe menn var likevel fortsatt utelukket, de fattigunderstøttede. Censusbegrenset kommunal stemmerett for kvinner i 1901 I 1894 lanserte Ole Andreas Qvam, et forslag om allmenn stemmerett uansett kjønn og formue til formannskap i byene. Siden forslaget også innebær ny valgordning, var det behov for en større utredning og forslaget ble utsatt til 1896. Da ble formannskapslovene endret slik at alle mennene som hadde en skattbar inntekt på kr. 400 i byene og kr 300 på landet fikk stemme. Stemmerett som er avhengig av skattbar inntekt eller formue, kalles censusbegrenset. I årene etter 1898 økte presset på Stortinget for kvinnelig stemmerett i kommunene, både med og uten krav om skattbar inntekt. Et forslag om husstandsstemmerett, uavhengig av kjønn, ble også lansert. I 1899 undertegnet nærmere 12000 kvinner en petisjon for kommunal stemmerett for kvinner, og i 1901 vedtok Stortinget at også kvinner som hadde skattbar inntekt på størrelse med det som er nevnt i avsnittet over, enten alene eller i formuesfellesskap med en mann, fikk kommunal stemmerett og valgbarhet til kommunestyrene. Det var ingen liten gruppe kvinner som fikk kommunal stemmerett da, i alt dreide det seg om 233346 kvinner. Av dem var 13% personlig skattlagt. I 1900 var den kvinnelige befolkningen over 25 år ca 560 000 og ca 40% av dem fikk dermed stemmerett. Omtrent 100 kvinner ble valgt inn i kommunestyrene ved valget i 1901. Censusbegrenset statsborgerlig stemmerett for kvinner i 1907 Etter at barrieren var brutt for kommunene i 1901, var det vanskelig å argumentere prinsipielt mot kvinnelig stemmerett til Stortinget. Motstanden var nå for det meste begrunnet i at man først ville høste erfaringer med den nylig utvidete stemmeretten i kommunene. Trykket utenfra økte og Stortinget mottok stadig forslag om stemmerettsutvidelser, dels full kvinnelig stemmerett for alle, dels censusbegrenset på samme måte som for kommunevalgene. Den gradvise linjen førte frem i 1907. Fortsatt betraktet enkelte motstandere kvinnelig stemmerett som forporten til samfunnets undergang, men erfaringene etter kommunevalgene i 1901 og 1904 gjorde et slikt scenario mindre sannsynlig for de fleste. Ved unionsoppløsningen i 1905 hvor kvinnene heller ikke hadde stemmerett, ble det organisert underskriftslister landet om, og nærmere 300000 kvinner underskrev på listene. Denne aksjonen bidro også til at kvinnestemmeretten fremsto som mindre skremmende og mer betimelig og rettferdig. Kommunal stemmerett på like vilkår for kvinner og menn i 1910 I 1910 innstilte konstitusjonskomitéen i Stortinget innstilte på det at kvinner og menn skulle ha like stemmerett til kommunestyrene. Komitéen viste til at det i den senere tid ikke var uenighet om at kvinnene skulle ha lik stemmerett som mennene, bare når det skulle skje. Komiteen mente at tiden var moden, og Stortinget sluttet seg til det mot bare noen få stemmer. Motstanden dreide seg da mer mot at de som ikke betalte skatt skulle ha stemmerett, enn at vilkårene skulle være forskjellig mellom menn og kvinner. Statsborgerlig stemmerett på like vilkår for kvinner og menn i 1913 Som for den kommunale stemmeretten, arbeidet tiden for allmenn statsborgerlig stemmerett. I 1911 stemte et klart flertall i Stortinget for allmenn stemmerett, 73 for og 43 mot, men det manglet likevel 5 stemmer for å oppnå 2/3 flertall, som måtte til siden det var tale om en grunnlovsendring. I 1913 var all motstand borte, og allmenn statsborgerlig stemmerett for kvinner ble vedtatt. Valgdeltakelsen http://www.hf.uio.no/iakh/forskning/prosjekter/2013-prosjektet/bilder/ida-austad.pdf

Kvinnelig stemmerett, de viktigste aktørene og de politiske partiene Gina Krog, Fredrikke Marie Quam, landsstemmerettforeningene, Blehr. Berner. Fant mest gehør i Venstre, men ikke alle venstremenn kompakt for. Også der en del bibeltro. I Høyre var det delte meninger, men motstanden i Stortinget var kompakt under avstemningen i 1890 (Var Hagerup der i 1890?) . Den senere formannen i Høyre, Francis Hagerup, var oppbrakt over partifellen Heuchs uttalelser om emansiperte kvinner som neutra. Kaartvedt s. 136. Viggo Ullmann fra Venstre forsøkte å lokke Høyrerepresentanter ved å vise til England hvor det konservative partiet gikk inn for kvinnelig stemmerett fordi de regnet med at det ville styrke partiet. Det var da tale om begrenset stemmerett. Men klokkertroen på Pauli ord om at kvinnen skulle tie i forsamlingen var på 1890-tallet sterkere enn partitaktiske overveielser. Da forslaget om kommunal stemmerett for alle uansett inntekt ble lansert i 1900? Sjekk, hadde det skjedd et generasjonsskifte i partiet Høyre. Den yngre generasjonen så inntektsbegrenset stemmerett for kvinner som en konservativ politisk garanti, og sørget for at det ble flertall for forslaget om kommunal kvinnelig stemmerett i 1901. At Høyre hadde et valgpotensial blant kvinner viste seg da partiet vant kommunevalget i Kristiania i 1901. En komité av konservative kvinner hadde før valget arrangert et møte med over 3000 deltakere. Resultatet var at fire kvinner, derav to kumulerte, ble oppført på Høyres liste i hovedstaden, og Sophie Borchgrevink og Elise Heyerdahl ble valgt inn i bystyret. Alf Kaartvedt: Drømmen om borgerlig samling, Høyres historie, bd 1, s. 163-166 Hva stemte Høyre i 1907 og 1910?

De ekstreme motstanderne mot kvinnelig stemmerett Den andre og mer ekstreme motstanden mot kvinnelig stemmerett ble frontet av biskop Heuch. Han så med misnøye på enhver deltakelse av kvinner i livet utenfor hjemmene som en styggedom, og så for seg de verste konsekvensene av kvinner i politikken. Ikke bare ville samfunnet lide, men kvinnene selv risikerte å miste sin kvinnelighet og bli vanskapte misfostre og kjønnsløse ”neutrum”. Motstanderne delte seg i to grupper. Den ene, og mer moderate, blant annet representert ved formannen i Konstitusjonskomiteen, Hval og Herzberg, var ikke imot at kvinnene deltok mer i det offentlige livet, og delte spørsmålet i to, en økonomisk eller sosial side og en politisk side. Med hensyn til det økonomiske og sosiale kunne kvinnene ta seg arbeid utenfor hjemmet, likevel slik at de ikke risikerte å møte den strenge og harde virkeligheten. Arbeid ved posten og andre offentlige kontorer kunne passe, men ikke embetsstillinger. Akkurat hvor grensen gikk kunne de ikke si, men det hele var en del av utviklingens gang bort fra det rene bondesamfunnet. Med hensyn til det politiske, var det verre