Lørenskog Venstre
Det er uklart når Lørenskog Venstre ble stiftet, men det er rimelig å tro at Venstre kan være den eldste partidannelsen i Lørenskog, akkurat som på landsbasis – der partiet regner sin historie tilbake til 1870-åra.
I likhet med de fleste bøndene i Skedsmo kommune sluttet bøndene i Lørenskog sokn opp om Venstres politikk i annen halvdel av 1800-tallet. Venstre fikk imidlertid skarp konkurranse om stemmene etter at Norsk Landmandsforbund ble stiftet i 1896. Landmandsforbundet var forløperen til det som i 1922 ble Bondepartiet (fra 1959: Senterpartiet). Allerede på begynnelsen av 1900-tallet stilte bøndene i Lørenskog egne lister, og det kan virke som mange av Venstres velgere i Lørenskog ble trukket mot denne listedannelsen. Senest ved det andre kommunestyrevalget i Lørenskog etter at bygda ble egen kommune – valget i 1910 – kan vi imidlertid se at Venstre igjen opptrådte som selvstendig lokalparti, men i samarbeid med Lørenskog Høyre og sympatisører av det som senere ble Lørenskog Arbeiderparti. Ved valgene i 1913 og 1916 stilte Lørenskog Venstre liste sammen med de såkalte Arbeiderdemokratene (fra 1921: Lørenskog Folkeparti – Radikale Folkeparti), som var et utbryterparti fra Venstre. Arbeiderdemokratene hadde sosialt reformarbeid blant landarbeidere og småbrukere som sin viktigste sak. Det kan virke som Venstre i løpet av mellomkrigsåra gikk nærmest helt opp i dette partiet. Eller kanskje det er riktigere å si at partiets velgere dels trakk mot høyre og inn i Bondepartiet, og dels mot Venstre og inn i Lørenskog Folkeparti.
Etter andre verdenskrig ble imidlertid Venstre gjenetablert som selvstendig parti på lokalplanet. Læreren og motstandsmannen Steffan Gjørvad spilte en sentral rolle i denne sammenheng. Gjørvad nøt stor tillit i lokalsamfunnet. Han var den eneste borgerlige representanten i det såkalte overgangsstyret som ble etablert like etter krigen. Senere ble lensmann Rolf Vik en viktig tillitsmann for partiet og en tydelig stemmemagnet på lokalplanet. Ved de to første valgene etter andre verdenskrig deltok Venstre i ulike samarbeidskonstellasjoner med andre borgerlige partier, men fra og med valget i 1951 har partiet stilt egen liste. Gjennom 1950- og 1960-åra framsto partiet som det dominerende mellompartiet i Lørenskog. Velgeroppslutningen økte fra 6,7 prosent i 1951 til 9,3 prosent ved lokalvalget i 1967 – som er partiets beste valg noensinne, relativt sett.
Kampen om norsk medlemskap i EF, som for alvor skjøt fart i begynnelsen av 1970-åra, ble imidlertid en alvorlig belastning for Venstre, både sentralt og lokalt. I november 1972 brøt EF-tilhengerne under ledelse av partiformann Helge Seip ut av partiet og dannet Det Nye Folkepartiet (fra 1980: Det Liberale Folkepartiet). Ved valget i 1975 ble Lørenskog Venstre nesten halvert i oppslutning. Partiet fikk inn bare én representant – Per Flatberg. Samme antall representanter fikk Det Nye Folkepartiet (Arvid M. Borgersen), som også stilte til valg i Lørenskog i de to neste valgene, før det i 1988 igjen gikk inn i Venstre. Per Flatberg spilte en viktig rolle i gjenoppbyggingen av partiet i 1980-åra. Foran valget i 1987 var Flatberg også ordførerkandidat for mellompartiene (V, KrF, Sp), som inngikk en samarbeidsavtale. Venstre kom i vippeposisjon, og etter forhandlinger med Lørenskog Arbeiderparti ble Flatberg varaordfører med Per O. Lund (Ap) som ordfører. Gjennom store deler av etterkrigstida har Venstre markert seg som en sterk forkjemper for å dempe befolkningsveksten i Lørenskog. Partiet har vært en av pådriverne for jordvern og for miljøvernsaken generelt på lokalplanet. Venstre har vært tilhenger av å bevare Robsrud og Skårerødegården, Hammer og Nordli mot utbygging. Partiet har konsekvent kjempet for markagrensa og for å holde på Gamleveien som grense for utbygging.