Laura Gundersen: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Linje 28: Linje 28:
Laura Gundersen er gravlagt på [[Vår Frelsers gravlund]] i Oslo sammen med sin mann. På gravminnet er det et felles portrettrelieff av dem (fødselsåret på gravminnet er oppgitt til 1833, men det kan altså også være 1832).
Laura Gundersen er gravlagt på [[Vår Frelsers gravlund]] i Oslo sammen med sin mann. På gravminnet er det et felles portrettrelieff av dem (fødselsåret på gravminnet er oppgitt til 1833, men det kan altså også være 1832).


Laura Gundersen døde året før [[Nationaltheatret]] åpnet, i 1899, men hun er likevel representert blant skuespillerportrettene der.
Laura Gundersen døde året før [[Nationaltheatret]] åpnet, men hun er likevel representert blant skuespillerportrettene der.


[[Laura Gundersens gate]] på Bislett i Oslo ble navngitt etter henne i 1914.
[[Laura Gundersens gate]] på Bislett i Oslo ble navngitt etter henne i 1914.

Sideversjonen fra 2. jan. 2013 kl. 23:41

Mal:Thumb høyre Laura Sofie Coucheron Gundersen (født 27. mai 1832 eller 1833 i Bergen, død 25. desember 1898), var skuespiller. Hun var blant pionerene i norsk scenekunst, og ble i sin samtid regnet blant landets ledende kvinnelige skuespillere.

Familie

Laura Gundersen var datter av datter av kjøpmann, senere lærer Jacob Buchmann Svendsen (1792–1840), og Beate Marie Coucheron (1799–1837). Hun ble gift i 1864 med skuespilleren Sigvard Gundersen (1842-1903).

Liv og virke

Foreldrene døde tidlig, og som tenåring kom Laura Gundersen til Christiania. Etter å ha lest med den danske skuespiller Hagen, debuterte hun 8. januar 1850 på Christiania Theater. Gundersen var ved Christiania Theater hele sitt liv, bortsett fra to år (1870-72) da hun var hos Bjørnstjerne Bjørnsons Møllergadens Theater.

Laura Gundersen var den første som spilte på norsk på Christiania Theater, og hun ble derfor kalt “norsk teaters mor”. Hun ble en av pionerene i norsk skuespillerkunst, med Hjørdis i Ibsens Hærmennene på Helgeland og Fru Inger i Fru Inger til Østråt og Lady Macbeth som sine fremste roller.

I folketellingen for 1875 er hun og mannen registrert på adressen Rosenkrantz gade 21 i Kristiania (her er fødselsåret hennes oppgitt til 1833, men Norsk biografisk leksikon hevder 1832).

Ettermæle

Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre

I en nekrolog i Aftenposten 27. mai 1898 omtalte Aftenposten Laura Gundersen slik (utdrag):

En række af de ædleste skjønhedsindtryk – billedet af et liv, helt viet et høit kald – minder fra hvert punkt i den norske scenekunsts udviklingshistorie træder frem for tanken ved budskabet om, at fru Laura Gundersen er faldt bort. … Skridt for skridt blev det hende givet at følge en udvikling, i hvis forskjellige afsnit hun med lige intelligens, lige kunstnerisk genialitet og under lige anerkjendelse fra publikums side altid hævdede plads blant de første – ikke sjelden den første.

I nekrologen oppgis forøvrig fødselsåret til 1833.

I en artikkel i sin morgenutgave 27. mai 1963, i en notis om dagens dato (altså hennes fødselsdag 27. mai) omtalte Aftenposten Laura Gundersen slik (utdrag):

Hun er en av våre største skuespillerinner, vår første store tragedienne og en av grunnleggerne av en nasjonal skuespillerkunst. … Med sitt store, rike talent og en varm, myndig personlighet, i det hele en begavelse av en sjelden størrelsesorden, var hun som skapt for de monumentale kvinneskikkelser. Sine største seire vant hun i tragedien og det romantiske drama, som Shakespeares, Ibsen og Bjørnsons. Ikke bare i de historiske, men også i de to siste dikteres nutidsskuespill, skapte fru Gundersen gripende skikkelser.

Laura Gundersen er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo sammen med sin mann. På gravminnet er det et felles portrettrelieff av dem (fødselsåret på gravminnet er oppgitt til 1833, men det kan altså også være 1832).

Laura Gundersen døde året før Nationaltheatret åpnet, men hun er likevel representert blant skuespillerportrettene der.

Laura Gundersens gate på Bislett i Oslo ble navngitt etter henne i 1914.

Kilder og referanser