Leksikon:Adel: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
m (Låste Leksikon:Adel [edit=sysop:move=sysop])
(Ingen forskjell)

Sideversjonen fra 14. nov. 2007 kl. 11:26

Adel. Det øverste skiktet innen det verdslige norske aristokrati ble sterkt uttynnet i senmiddelalderen. Adelsættene var lite flinke til å produsere mannlige ætlinger; hjemme var det vanskelig å finne høvelig gifte, og i økende grad kom derfor svenske og danske stormenn gjennom inngifte til å representere den norske høyadelen. Denne demografiske utvikling, slektskapsforbindelser og arv gjorde den innskrumpende norske høyadelen både rikere og mer eksklusiv. Det fantes også et lavadelig, «renere» norsk element, men denne gruppen spilte en beskjeden rolle i stat og styre. Den norske adelen sto derfor svakere enn sine standsbrødre i Sverige og Danmark, og med reformasjonen mistet den sine viktigste politiske privilegier gjennom opphevelsen av Norges riksråd.

Men etter avskaffelsen av den katolske bispekirken med biskopenes deklassering ble adelen betraktet som Norges første stand, og rettslig sett ble den nå skarpere adskilt fra de øvrige befolkningsgrupper enn tidligere. (Det var egentlig først i 1500-årene at adelen ble utskilt som en egen stand; det er derfor delvis anakronistisk å anvende begrepet adel om tidligere forhold. Men da adelsbegrepet har fått hevd i vanlig språkbruk, og da vi stort sett opererer med den samme samfunnsgruppe, synes det både berettiget og hensiktsmessig å bruke adelsbetegnelsen også om forholdene i middelalderen.) Adelen opptrådte som en egen stand ved kongehyllinger og stendermøter. Adelsprivilegiene av 1582 bestemte at en adelig kvinne som giftet seg med en ikke-adelig mann, skulle ha forbrutt all sin arvejord til nærmeste arving. Likeledes skulle de barn som en adelsmann fikk i ekteskap som med en kvinne som ikke var av adelstand, regnes for uadelige. Bestemmelsene ble stadfestet i Christian IVs norske lovbok 1604 (IV, 7). Også adelens økonomiske privilegier ble utvidet på 1500-tallet. Adelen hadde personlig skattefrihet, som riktignok utviklet seg til en selvbeskatningsrett. De hadde også en viss tollfrihet, både på innførsel og utførsel, og adelen oppnådde å sikre adelsgodset mot at det skulle gå over i ufries eie. Den viktigste økonomiske foretten var skattefrihet for de gårdene de bodde på, setegårdene. I Norge synes det å ha vært lettere å opprette nye setegårder enn i Danmark; det var nok at en adelsmann tok bopel på en av sine gårder en tid for at den skulle få status av setegård. Slik kunne et adelig godskompleks ha flere setegårder. Ved kongelig forordning av 1639 ble retten til å opprette setegårder sterkt begrenset; slik status skulle bare den gården ha hvor adelsmannen holdt duk og disk, dvs. hadde fast bopel. Skattefriheten for setegården omfattet også ukedagsbøndene. I 1646 fikk adelen også hals- og håndrett med sikt- og sakefallsrett. Av andre adelsretter kan nevnes privilegert verneting, feiderett og friskyss. Den norske adelen krevde også forrett til len og embeter, men det var i første rekke de mindre len som ble innrømmet norske adelsmenn. Bare et fåtall norske adelsmenn er kjent som hovedlensinnehavere, men flere hadde i tiden 15361600 viktige stillinger i fellesflåten.

Innførselen av eneveldet i 1660/61 svekket den gamle adelenss posisjon. Det personlige skattefrihet forsvant, derimot ikke skattefriheten for setegårdene – som også ble kalt frigårder. I 1671 opprettet Christian V en ny høyadel, kalt lensadel, av grever, baroner og friherrer. I Norge ble det opprettet to grevskaper og et baroni med tilhørende rettigheter som birkehøyhet og patronatsrett. Fra 1670-årene bevilget også kongen i økende grad adelsskap for statsgavnlig arbeid eller mot rede penger. Og ved siden av denne brevadelen (adelskapet ble nemlig bevilget gjennom et adelsbrev eller nobilisasjonspatent) ble det gjennom forordning av 11. februar 1679 skapt en rangadel, da innehaverne av de viktigste embetene i staten automatisk skulle få adelige rettigheter for seg selv, hustru og ektebarn.

Grunnloven 1814 bestemte at ingen skulle tilstås arvelige privilegier for ettertiden; heller ikke skulle det opprettes nye grevskaper, baronier, stamhus eller fideikommisser. Og ved lov av 1821 ble alle adelige titler og privilegier avskaffet – innehaverne skulle bare få beholde dem ut sin livstid.

Kilder

  • A. Taranger: Udsigt over den norske Rets Historie IV
  • K. Robberstad: Fyrelesningar II
  • A. Coldevin: Norske storgårder I. Om tiden før 1536 se Den nordiske Adel i Senmiddelalderen. Rapport til Det nordiske historikermøde i København 1971.

Forfatter: S.I

<protect>Mal:NHL</protect>