Leksikon:Ard: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
(lenke)
(8 mellomliggende versjoner av 5 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
[[Bilde:NHL021 1.jpg|thumb|Oppe: Toten-ard<br />Nede: Hedmarksard]]
[[Bilde:NHL021 1.jpg|thumb|Oppe: Figur a: Toten-ard<br />Nede: Figur b: Hedmarksard<br />Ill.: {{sign|K.R.}}]]
[[Bilde:NHL021 2.jpg|thumb|Oppe: Grindard.<br />Nede: Firesidig ard]]
[[Bilde:NHL021 2.jpg|thumb|Oppe: Figur c: Grindard.<br />Nede: Figur d: Firesidig ard<br />Ill.: {{sign|K.R.}}]]
'''Ard''' ({{gno.}} ar∂r, {{m.}}, {{lat.}} aratrum), åkerredskap. Arden består av en jordgående såle med jernbeslag på spissen (kalt skjær eller veksne, vangsne, gno. vangsni, m.), en ås med trekkfeste og et styre. I motsetning til ''[[Leksikon:plog|plog]]'' (s.d.) har ard som regel ikke ristil og veltefjøler. Sett ovenfra er arden symmetrisk; den velter jorden til begge sider.
'''Ard''' ({{gno.}} ''ar∂r'', {{m.}}, {{lat.}} ''aratrum''), åkerredskap. Arden består av en jordgående såle med jernbeslag på spissen (kalt skjær eller veksne, vangsne, gammelnorsk ''vangsni'', m.), en ås med trekkfeste og et styre. I motsetning til ''[[Leksikon:plog|plog]]'' (se dette) har ard som regel ikke ristil og veltefjøler. Sett ovenfra er arden symmetrisk; den velter jorden til begge sider.


I Norge var det fram til ca. 1800 i bruk to tradisjonelle ardtyper. Krok-ard (fig. a, også kalt kne-ard eller Toten-ard) var vanlig på Østlandet vest for Mjøsa og i deler av Trøndelag og Vestlandet. Åsen var kraftig og sterkt krummet, og både såle og styre var tappet inn i den. Formen på styret varierte lokalt. Mellom såle og ås var det plassert en avstivende (jern)tein. På Toten ble denne ardtypen iblant kalt grind-ard. Betegnelsen viste til skåkfestet som her var formet som en grind og lagt oppå åsen.
I Norge var det fram til ca. 1800 i bruk to tradisjonelle ardtyper. Krok-ard (figur a, også kalt kne-ard eller Toten-ard) var vanlig på [[Østlandet]] vest for Mjøsa og i deler av [[Trøndelag]] og [[Vestlandet]]. Åsen var kraftig og sterkt krummet, og både såle og styre var tappet inn i den. Formen på styret varierte lokalt. Mellom såle og ås var det plassert en avstivende (jern)tein. På [[Toten]] ble denne ardtypen iblant kalt grind-ard. Betegnelsen viste til skåkfestet som her var formet som en grind og lagt oppå åsen.


Spa-ard (fig. b) var alminnelig brukt i de østre delene av Østlandet. I fagterminologien blir den derfor ofte kalt Hedmarks-ard. Typen har en nesten rett ås som er tappet inn i styret. På 1800-tallet, og kanskje tidligere, forekom dessuten grind-ard (fig. c) og såkalt firesidig ard (fig. d). Den førstnevnte var i bruk bl.a. på Jæren og i Gudbrandsdalen, den andre i traktene rundt Oslofjorden, dvs. i begge tilfeller utenfor de tradisjonelle ardområdene i Norge. Disse nyere ardtypene var gjerne utstyrt med både ristil og veltefjøler, og konstruksjonen iøvrig lå nær opptil den stedegne plogtypen.
Spa-ard (figur b) var alminnelig brukt i de østre delene av Østlandet. I fagterminologien blir den derfor ofte kalt [[Hedmark|Hedmarks]]-ard. Typen har en nesten rett ås som er tappet inn i styret. På 1800-tallet, og kanskje tidligere, forekom dessuten grind-ard (figur c) og såkalt firesidig ard (figur d). Den førstnevnte var i bruk blant annet [[Jæren]] og i [[Gudbrandsdalen]], den andre i traktene rundt [[Oslofjorden]], det vil si i begge tilfeller utenfor de tradisjonelle ardområdene i Norge. Disse nyere ardtypene var gjerne utstyrt med både ristil og veltefjøler, og konstruksjonen iøvrig lå nær opptil den stedegne plogtypen.
 
I det tradisjonelle åkerbruket hadde arden flere funksjoner. Den ble brukt til å bryte opp gammel åker med, til bearbeiding av åkeren og innblanding av gjødsel, til å mylde ned såkornet med og til ugrasbekjempelse på åker som lå i trede. Ofte forekom det arder av forskjellig størrelse på en gård, en større til åkerbearbeiding (kalt fast-ard i [[Sogn]], brøtnings-ard på Hedmark) og en mindre til mylding (så-ard, Sogn).
 
Fordi den var så lett å håndtere, var arden et særlig velegnet redskap på små og uregelmessige åkerteiger. I tung og leiret jord var den mindre egnet. Da potetdyrkingen kom i gang cirka 1800 fikk arden en ny, viktig funksjon som hyppeplog. {{sign|H.W.}}


I det tradisjonelle åkerbruket hadde arden flere funksjoner. Den ble brukt til å bryte opp gammel åker med, til bearbeiding av åkeren og innblanding av gjødsel, til å mylde ned såkornet med og til ugrasbekjempelse på åker som lå i trede. Ofte forekom det arder av forskjellig størrelse på en gård, en større til åkerbearbeiding (kalt fast-ard i Sogn, brøtnings-ard på Hedmark) og en mindre til mylding (så-ard, Sogn).


Fordi den var så lett å håndtere, var arden et særlig velegnet redskap på små og uregelmessige åkerteiger. I tung og leiret jord var den mindre egnet. Da potetdyrkingen kom i gang ca. 1800 fikk arden en ny, viktig funksjon som hyppeplog. {{sign|H.W.}}


{{nhl}}
{{nhl}}


[[Kategori:Landbruksredskaper|{{PAGENAME}}]]
{{DEFAULTSORT:{{PAGENAME}}}}
[[kategori:landbruksutstyr]]

Sideversjonen fra 1. apr. 2020 kl. 16:19

Oppe: Figur a: Toten-ard
Nede: Figur b: Hedmarksard
Ill.: K.R.
Oppe: Figur c: Grindard.
Nede: Figur d: Firesidig ard
Ill.: K.R.

Ard (Mal:Gno. ar∂r, Mal:M., Mal:Lat. aratrum), åkerredskap. Arden består av en jordgående såle med jernbeslag på spissen (kalt skjær eller veksne, vangsne, gammelnorsk vangsni, m.), en ås med trekkfeste og et styre. I motsetning til plog (se dette) har ard som regel ikke ristil og veltefjøler. Sett ovenfra er arden symmetrisk; den velter jorden til begge sider.

I Norge var det fram til ca. 1800 i bruk to tradisjonelle ardtyper. Krok-ard (figur a, også kalt kne-ard eller Toten-ard) var vanlig på Østlandet vest for Mjøsa og i deler av Trøndelag og Vestlandet. Åsen var kraftig og sterkt krummet, og både såle og styre var tappet inn i den. Formen på styret varierte lokalt. Mellom såle og ås var det plassert en avstivende (jern)tein. På Toten ble denne ardtypen iblant kalt grind-ard. Betegnelsen viste til skåkfestet som her var formet som en grind og lagt oppå åsen.

Spa-ard (figur b) var alminnelig brukt i de østre delene av Østlandet. I fagterminologien blir den derfor ofte kalt Hedmarks-ard. Typen har en nesten rett ås som er tappet inn i styret. På 1800-tallet, og kanskje tidligere, forekom dessuten grind-ard (figur c) og såkalt firesidig ard (figur d). Den førstnevnte var i bruk blant annet på Jæren og i Gudbrandsdalen, den andre i traktene rundt Oslofjorden, det vil si i begge tilfeller utenfor de tradisjonelle ardområdene i Norge. Disse nyere ardtypene var gjerne utstyrt med både ristil og veltefjøler, og konstruksjonen iøvrig lå nær opptil den stedegne plogtypen.

I det tradisjonelle åkerbruket hadde arden flere funksjoner. Den ble brukt til å bryte opp gammel åker med, til bearbeiding av åkeren og innblanding av gjødsel, til å mylde ned såkornet med og til ugrasbekjempelse på åker som lå i trede. Ofte forekom det arder av forskjellig størrelse på en gård, en større til åkerbearbeiding (kalt fast-ard i Sogn, brøtnings-ard på Hedmark) og en mindre til mylding (så-ard, Sogn).

Fordi den var så lett å håndtere, var arden et særlig velegnet redskap på små og uregelmessige åkerteiger. I tung og leiret jord var den mindre egnet. Da potetdyrkingen kom i gang cirka 1800 fikk arden en ny, viktig funksjon som hyppeplog. H.W.


Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.