Bastu, ettroms bygning, oftest laftet, opprinnelig til å ta dampbad i. Slik ble den brukt i middelalderen og et stykke inn i nyere tid. Menn og kvinner badet sammen i bastu, og fra kirkelig hold ble det blant annet av den grunn drevet sterk agitasjon mot bastubading fra 1400-tallet av. I tillegg antok man at den sterke spredningen av syfilis i 1500-årene skyldtes smitteoverføring i bastu. På den tiden begynte derfor skikken med bastubading å avta, og på 1800-tallet forekom den bare sporadisk i Norge. I stedet fikk bastua etter hvert en ny funksjon som tørkehus, særlig for korn og lin, til dels også for malt.
Bastuer var i hele tidsrommet normalt innredet med en ovn midt på golvet, oftest en løselig oppmurt røysovn av naturstein, og uten røykavtrekk. Ved langveggene var det bygd opp benker (pall, Mal:M., hjell, m.), av og til også langs den ene gavlveggen. Da bastua ble tørkehus, kunne innredningen bli noe modifisert, både ved at benkene ble gjort bredere og forsynt med karmer, og ved at det ofte ble bygd flere paller over hverandre.
I Nord-Norge ble bastu gjeninnført som badehus i forbindelse med den kvenske innvandringen fra cirka 1700, og ble til en viss grad tatt i bruk også av samer og nordmenn. Her forekom bastu både for enkeltgårder og som bygdebad for større områder. H.D.B./H.W.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
