Leksikon:Bygdeting: Forskjell mellom sideversjoner

'''I'''. Uten at vi kan fastslå tingets alder, kan det trygt hevdes at det er meget gammelt, og at det i det minste kan føres tilbake til [[vikingtiden]]. Det er imidlertid først gjennom [[høymiddel­alderen]]s lover at vi kan danne oss et klarere bilde av tinget. I [[Landsloven]] ([[1274]]) framstår det dels som et organ for statlig styring av bygde-Norge og dels som et bygdekommunalt selvstyreorgan. Men først og sist var det gamle tinget lokalsamfunnets offentlige sentrum. Der måtte kongemakten bekjentgjøre sine beslutninger om de skulle være bindende for bygdefolket, der foretok sysselmannen våpeninspeksjon, der ble det krevd inn skatter, og der ble det forhandlet med bygdefolket om dette og hint. Bare på tinget kunne bøndene fatte bindende beslutninger for bygdefolket, der skulle rettshandler av særlig betydning for eventuell tredje part lyses, der skulle fanger framstilles, der kunne man kreve fellesskapets medvirkning til eksekusjon, der kunne arv deles, og der kunne det dømmes, men middelalderens ting var ikke primært en domstol. Den lokale jurisdik­sjonen ble forvaltet av et system med domsnemnder oppnevnt fra sak til sak, og disse nemndene kunne fatte sin avgjørelse på tinget, eller utenfor. Det siste synes å ha vært det vanligste fram til slutten av 1500-tallet. (Dessuten synes de fleste tvistemålene å ha endt med forlik eller frivillig voldgift.) Den del av prosessen som er best belagt på tinget er karakteristisk nok provføringen – det gjelder for draps- og utuktssaker så vel som i sivile tvistemål, hvilket gjenspeiler tingets hovedfunksjon som lokaloffentlig sentrum.