Leksikon:Kirkegods: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
m (Lenket og skrevet forkortelser helt ut.)
m (Knot.)
Linje 3: Linje 3:
'''I.''' Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se ''[[Leksikon:jordeiendomsforhold|jordeiendomsforhold]]'').  
'''I.''' Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se ''[[Leksikon:jordeiendomsforhold|jordeiendomsforhold]]'').  


'''II.''' Jord­eiendom som lå til en kirkebygning ({{lat.}} ''fabrica ecclesiæ''), også kalt ''oppheldesgods''. Ved [[reformasjonen]] kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endrin­ger i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten [[Leksikon:bygsel|bygselrett]]. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i [[middelalderen]] forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se ''[[Leksikon:kirkeverge|kirkeverge]]'', ''[[Leksikon:stiftsskriver|stiftsskriver]]''), og det ble vanlig at ''[[Leksikon:­fogdene|­fogdene]]'' (av og til stiftsskriverne) bygslet bort kirkegods og tok inn bygselavgiftene. Ved ''[[Leksikon:plakat|plakat]]'' 1/8 [[1721]] ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i [[Nord-Norge]] ble holdt utenfor (se ''[[Leksikon:Nordlandske Kirke- og Skolefond|Nordlandske Kirke- og Skolefond]]''), likeledes kirker som var forlent til grevskapene [[Jarlsberg grevskap|Jarlsberg]] og [[Larvik grevskap|Larvik]] og [[baroniet ­Rosendal]]. Salgene ble ikke gjennomført i [[Nord-Østerdal]] og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene cirka 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse kirkegods med bygselrett videre til ''[[Leksikon:leilendingene|leilendingene]]'', som imidlertid måtte svare ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]'' (løs land­skyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige ­århundre for størstedelen ble solgt til menighetene. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (''Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde'', 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og kirkegods solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i [[Riksarkivet]]. Jf. ellers ''[[Leksikon:jordebok|jordebok]]''.) {{sign|K.J.}}/{{sign|S.I.}}
'''II.''' Jord­eiendom som lå til en kirkebygning ({{lat.}} ''fabrica ecclesiæ''), også kalt ''oppheldesgods''. Ved [[reformasjonen]] kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endrin­ger i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten [[Leksikon:bygsel|bygselrett]]. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i [[middelalderen]] forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se ''[[Leksikon:kirkeverge|kirkeverge]]'', ''[[Leksikon:stiftsskriver|stiftsskriver]]''), og det ble vanlig at ''[[Leksikon:­fogdene|­fogdene]]'' (av og til stiftsskriverne) bygslet bort kirkegods og tok inn bygselavgiftene. Ved ''[[Leksikon:plakat|plakat]]'' 1/8 [[1721]] ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i [[Nord-Norge]] ble holdt utenfor (se ''[[Leksikon:Nordlandske Kirke- og Skolefond|Nordlandske Kirke- og Skolefond]]''), likeledes kirker som var forlent til grevskapene [[Jarlsberg grevskap|Jarlsberg]] og [[Larvik grevskap|Larvik]] og [[baroniet ­Rosendal]]. Salgene ble ikke gjennomført i [[Nord-Østerdalen|Nord-Østerdal]] og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene cirka 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse kirkegods med bygselrett videre til ''[[Leksikon:leilendingene|leilendingene]]'', som imidlertid måtte svare ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]'' (løs land­skyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige ­århundre for størstedelen ble solgt til menighetene. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (''Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde'', 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og kirkegods solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i [[Riksarkivet]]. Jf. ellers ''[[Leksikon:jordebok|jordebok]]''.) {{sign|K.J.}}/{{sign|S.I.}}


{{nhl}}
{{nhl}}


[[Kategori:Geistlig forvaltning|{{PAGENAME}}]]
[[Kategori:Geistlig forvaltning|{{PAGENAME}}]]

Sideversjonen fra 30. nov. 2009 kl. 13:24

Kirkegods.

I. Alt gods som lå til kirkelige institusjoner (se jordeiendomsforhold).

II. Jord­eiendom som lå til en kirkebygning (Mal:Lat. fabrica ecclesiæ), også kalt oppheldesgods. Ved reformasjonen kan det anslås til 3–4 % av all jordeiendom i landet, og det skjedde bare ubetydelige endrin­ger i mengde og sammensetning senere. En del av godset var småparter uten bygselrett. Inntektene skulle gå til vedlikehold av kirken. Kirkeombudsmennene hadde i middelalderen forvaltet oppheldsgodset og vært regnskapspliktige overfor biskopen. Denne ordningen ble opprettholdt etter reformasjonen, men kirkevergene – som det nå ble vanlig å kalle de tidligere kirkeombudsmennene – ble nå underordnet verdslig øvrighet (se kirkeverge, stiftsskriver), og det ble vanlig at ­fogdene (av og til stiftsskriverne) bygslet bort kirkegods og tok inn bygselavgiftene. Ved plakat 1/8 1721 ble det bestemt at kirkene med gods og inntekter skulle selges ved auksjon. De aller fleste salgene fant sted 1723–30. Bykirkene og kirkene i Nord-Norge ble holdt utenfor (se Nordlandske Kirke- og Skolefond), likeledes kirker som var forlent til grevskapene Jarlsberg og Larvik og baroniet ­Rosendal. Salgene ble ikke gjennomført i Nord-Østerdal og noen få andre steder. Av de 620 kirkene som ble solgt, kjøpte menighetene cirka 100, de øvrige gikk til enkeltpersoner. I stor utstrekning solgte disse kirkegods med bygselrett videre til leilendingene, som imidlertid måtte svare landskyld (løs land­skyld) til kirken. Landskyld fulgte også kirkene da de – til vanlig uten gods – i forrige ­århundre for størstedelen ble solgt til menighetene. Senere er landskylda for det meste innløst, og godset som lå til enkelte andre kirker, er solgt. (Indstilling til Lov om Kirker og Kirkegaarde, 1896. Som vedlegg her en fortegnelse over kirker og kirkegods solgt 1723–29, etter skjøteprotokollene i Riksarkivet. Jf. ellers jordebok.) K.J./S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.