Leksikon:Markebol
Markebol. I. I Trøndelag og på Østlandet vestover t.o.m. Aust-Agder var m. en jordegodsenhet som før landskyldfallet i senmiddelalderen normalt kunne svare årlig landskyld til en verdi av 1 forngild mark. M. var på denne tiden delt i 8 øresbol = 24 ertugbol; rundt Oslofjorden og nordover t.o.m. Toten var dessuten 1 ertugbol = 20 penningbol. Landskylda av 1 m. kunne betales med f.eks. 3 lauper smør. Prisen på smør er m.a.o. regnet slik at 1 laup kostet 1/3 mark = 8 ertuger. En slik smørpris er kjent fra begynnelsen av 1300-tallet, og det er derfor vanlig å anta at denne m.regningen oppsto ved den tiden. Avvikende (eldre) regnemåter er kjent fra flere strøk østafjells (se KLNM XI sp. 441f.).
I Trøndelag forsvant m.regningen i løpet av 1400-tallet (jf. spannsleie). På Østlandet går den igjen i kildene fram til omkring 1600 i enkelte distrikter, men regnemåten ble noe forandret mot slutten, idet en regnet 24 eller 12 penningbol pr. ertugbol. På denne tiden var det heller ikke lenger noe samsvar mellom boltallet (s.d.) og den reelle landskylda. H.W.
II. I Setesdal og Øvre Telemark var de høymiddelalderske landskyldtakstene i m. satt svært høyt i forhold til landskyldregningen på Østlandets breibygder. Gårder med anslagsvis 30 dekar nyttbart åkerareal var her taksert til 12–18 m., mens bruksstørrelsen på breibygdene jevnt over var fra 1 til 2,5 m., og fullgårdene (s.d.) i gjennomsnitt lå på 3,25–3,75 m. Spørsmålet har derfor vært reist om takseringsenheten i Setesdal og Øvre Telemark var en annen og mindre mark enn den forngilde. Nyere undersøkelser har imidlertid godtgjort at det faktisk var den forngilde marken som lå til grunn for skyldsettingen her også. Delvis kan det høye skyldnivået ha sammenheng med at gårdenes utmarksressurser ble tillagt større vekt enn vanlig, ved den vurdering av samlet ressursgrunnlag og total bruksverdi som lå til grunn for skyldsettingen. Men delvis har det høye skyldnivået også vært forklart med henvisning til den overveiende dominansen av selveie i området i høymiddelalderen. Landskylda skulle dermed i første rekke ha tjent som beregningsgrunnlag for ideelle parter ved arveskifte. I et videre perspektiv kan det oppskrudde skyldnivået ha fungert som et vern om selveiet, ved å virke som et incitament til innløsning av arvepartene.
Med senmiddelalderens bosettingsnedgang og landskyldfall fikk gårder med samme opprinnelige m.takst ulik bruksverdi, alt etter hvor godt eller dårlig de var blitt holdt i hevd gjennom nedgangsperioden. Likevel fortsatte bøndene i Setesdal og Øvre Telemark å bruke den høymiddelalderske m.-regningen i stor utstrekning gjennom 1500- og 1600-tallet. Når dette var mulig, skyldtes det at m.takseringen ble gitt et nytt og aktuelt innhold, ved at det i tillegg ble innført en kyrlagstakst på m.ene. Dvs. at de opprinnelige m.takstene ble korrigert gjennom henvisning til hvor mange kyrlag (s.d.) hvert m. var verdt i det aktuelle tilfellet. Kyrlagstaksten ga altså et uttrykk for kapitaliseringsverdien av m.ene for den aktuelle gårdens vedkommende. Slik kunne m. i de gamle høymiddelaldertakstene på 1500- og 1600-tallet snart verdsettes for 6, og snart for 7, 8 eller 9 kyrlag (DN Fyresdal). L.I.H.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |