Leksikon:Prostene

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 14. jun. 2012 kl. 10:27 av Hanne Lillevold (Samtale | bidrag) (Kategori endret.)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Prostene (lat.. praepositus, gno.. prófastr) var før reformasjonen lokale biskopsombudsmenn som bisto biskopen i styret av bispedømmet. Prostene ­etterfulgte i løpet av høymiddelalderen de biskoppe­­­lige årmennene. Enkelte samtidskilder betegner prostene som biskopens lensmenn, hvilket viser til prostenes ansvar for å oppebære de biskoppelige inntektene. Jens Arup Seip har i Sættargjerden i Tunsberg påvist parallelliteten mellom biskop­enes og kongens forvaltning og karakterisert prostene som biskopens sysselmann og officialen som ­biskopens lagmann. Biskopen kunne nytte verdslige menn som prostene, men som oftest var det en av sogneprestene som var prost.

Ved reformasjonen ble bispeembetet opphevet, og de oppgavene som i det tidligere bispestyret hadde ligget til prostene, ble overført til nye verdslige tjenestemenn. Det var lensherrene som fikk ansvaret for forvaltningen av det tidligere kirkegodset, og de tilsatte gjerne egne tjenestemenn til å føre tilsyn med «stigtens gods», såkalte hovmanns-prost eller regnskaps-prostene, som for øvrig ble avløst av stiftsskrivere (s.d.) i 1574.

Den prostestillingen vi møter etter reformasjonen, og som var en rent geistlig stilling, hadde knapt mer enn navnet til felles med middelalderens prosteombud. De nye prostene skulle bare ha med geistlige anliggender å gjøre, og de ble gjerne kalt religions-prost. eller herreds-proster for å skille dem fra lensherrens hovmanns- og regnskaps-proster. Prostene i stiftsbyene ble kalt stifts-proster, senere dom-proster, og de skulle fungere som biskopens vikarer.

Den evangelisk-lutherske prosten skulle i første rekke tjene som mellomledd mellom superintendenten (biskopen) og geistligheten i prostiet, og som superintendentens medhjelper skulle han blant annet visitere prostiet årlig og kommunisere sin overordnedes påbud til sine prestekolleger. Prostene ble også tillagt visse judisielle funksjoner som overinstans i en del geistlige saker. (Se kirkelig jurisdiksjon.) Som mellommann mellom skolekommisjonen (s.d.) og stiftsdireksjonen (s.d.) fikk prosten dessuten en sentral stilling i allmueskolevesenet fra midten av 1700-tallet. Ved siden av å være geistlig embetsmann i den konfesjonelle staten bar prosten også preg av å være geistlig tillitsmann. Det var alltid en av sogneprestene i prostiet som var prost, og han ble valgt av de øvrige sogneprestene. Valgordningen ble stadfestet i C.5. no. lov 1687 (2–16–2) og på nytt i reskr. av 23. des. 1740 (Fogtman IV, 2 s. 141), men valget trengte nå kongelig approbasjon, og biskopens innflytelse ved valget ble styrket. S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.