Leksikon:Saltkoking: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
mIngen redigeringsforklaring
m (Skrevet forkortelser helt ut og kategorisert.)
(Én mellomliggende versjon av en annen bruker er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''Saltkoking''' eller ''saltsydning'' var vanlig langs store deler av kysten (jf. stedsnavn sammensatt med salt, gårder med saltskyld, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne være tang (Jæren), men det vanligste var å bruke saltvann, som i enkelte tilfeller ble pumpet opp fra noen meters dyp fordi saltkonsentrasjonen der var mer stabil og til dels også større enn på overflaten.
'''Saltkoking''' eller ''saltsydning'' var vanlig langs store deler av kysten (jamfør stedsnavn sammensatt med salt, gårder med saltskyld, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne være tang ([[Jæren]]), men det vanligste var å bruke saltvann, som i enkelte tilfeller ble pumpet opp fra noen meters dyp fordi saltkonsentrasjonen der var mer stabil og til dels også større enn på overflaten. Vanlig saltvann inneholder gjennomsnittlig cirka 30 g salt pr. l.; omkring 1800 regnet man oftest cirka 36 g per l (jamfør ''[[Leksikon:saltspindel|saltspindel]]'').
Vanlig saltvann inneholder gjennomsnittlig ca. 30 g salt pr. l.; omkring 1800 regnet man oftest ca. 36 g pr. l (jf. ''[[Leksikon:saltspindel|saltspindel]]'').


Saltet ble utvunnet ved at man kokte inn sjøvann i spesielle saltkjeler eller saltpanner, som helst burde ha stor fordampningsflate. Vedforbruket var likevel stort, og ved mer avansert saltkoking søkte en derfor på forhånd å øke saltkonsentrasjonen på forskjellig vis. I strenge vintrer kunne en således la sjøvann som var oppbevart i store trekar eller, fryse til en eller flere ganger og fjerne isen etter hvert. Sommerstid kunne en la vann fordampe på naturlig vis og på den måten øke saltholdigheten i det som ble igjen. En tredje utvei (brukt ved Vallø Saltverk, 1742–1863) var å påskynde fordampningen i særskilte graderhus, der vannet gjentatte ganger fikk risle dråpevis gjennom tykke lag av hagtorn- og einerris. På denne måten kunne en få en saltkonsentrasjon på opptil 30 grader, dvs. vel 300 g pr. l.
Saltet ble utvunnet ved at man kokte inn sjøvann i spesielle saltkjeler eller saltpanner, som helst burde ha stor fordampningsflate. Vedforbruket var likevel stort, og ved mer avansert saltkoking søkte en derfor på forhånd å øke saltkonsentrasjonen på forskjellig vis. I strenge vintrer kunne en således la sjøvann som var oppbevart i store trekar eller, fryse til en eller flere ganger og fjerne isen etter hvert. Sommerstid kunne en la vann fordampe på naturlig vis og på den måten øke saltholdigheten i det som ble igjen. En tredje utvei (brukt ved [[Vallø Saltverk]], 1742–1863) var å påskynde fordampningen i særskilte graderhus, der vannet gjentatte ganger fikk risle dråpevis gjennom tykke lag av hagtorn- og einerris. På denne måten kunne en få en saltkonsentrasjon på opptil 30 grader, det vil si vel 300 g pr. l.


For ikke å få regn i saltvannet var det nødvendig med tak over saltkjelen (saltbu o.l.). Kjelen var av jern og representerte en betydelig verdi. Det var derfor ikke vanlig at en bonde eide en kjel alene.
For ikke å få regn i saltvannet var det nødvendig med tak over saltkjelen (''saltbu'' og liknende). Kjelen var av jern og representerte en betydelig verdi. Det var derfor ikke vanlig at en bonde eide en kjel alene.
 
Salt framstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt. For å få en bedre kvalitet forsøkte man omkring 1600 og senere å lage «salt av salt», det vil si man tilsatte sjøvannet en viss mengde importert spansk salt, som også var grovt, og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. (Hermelin: ''Salt-Tilverkningen vid Walløe''; Lorentzen: ''Salt'' s. 50ff.) {{sign|H.W.}}


Salt framstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt. For å få en bedre kvalitet forsøkte man omkring 1600 og senere å lage «salt av salt», dvs. man tilsatte sjøvannet en viss mengde importert spansk salt, som også var grovt, og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. (Hermelin: Salt-Tilverkningen vid Walløe; Lorentzen: Salt s. 50ff.) {{sign|H.W.
}}
{{nhl}}
{{nhl}}
[[Kategori:Industri|{{PAGENAME}}]]

Sideversjonen fra 21. jul. 2009 kl. 14:45

Saltkoking eller saltsydning var vanlig langs store deler av kysten (jamfør stedsnavn sammensatt med salt, gårder med saltskyld, samt opplysninger i skiftematerialet). Råstoffet kunne være tang (Jæren), men det vanligste var å bruke saltvann, som i enkelte tilfeller ble pumpet opp fra noen meters dyp fordi saltkonsentrasjonen der var mer stabil og til dels også større enn på overflaten. Vanlig saltvann inneholder gjennomsnittlig cirka 30 g salt pr. l.; omkring 1800 regnet man oftest cirka 36 g per l (jamfør saltspindel).

Saltet ble utvunnet ved at man kokte inn sjøvann i spesielle saltkjeler eller saltpanner, som helst burde ha stor fordampningsflate. Vedforbruket var likevel stort, og ved mer avansert saltkoking søkte en derfor på forhånd å øke saltkonsentrasjonen på forskjellig vis. I strenge vintrer kunne en således la sjøvann som var oppbevart i store trekar eller, fryse til en eller flere ganger og fjerne isen etter hvert. Sommerstid kunne en la vann fordampe på naturlig vis og på den måten øke saltholdigheten i det som ble igjen. En tredje utvei (brukt ved Vallø Saltverk, 1742–1863) var å påskynde fordampningen i særskilte graderhus, der vannet gjentatte ganger fikk risle dråpevis gjennom tykke lag av hagtorn- og einerris. På denne måten kunne en få en saltkonsentrasjon på opptil 30 grader, det vil si vel 300 g pr. l.

For ikke å få regn i saltvannet var det nødvendig med tak over saltkjelen (saltbu og liknende). Kjelen var av jern og representerte en betydelig verdi. Det var derfor ikke vanlig at en bonde eide en kjel alene.

Salt framstilt ved koking i Norge var gjerne grått og grovt. For å få en bedre kvalitet forsøkte man omkring 1600 og senere å lage «salt av salt», det vil si man tilsatte sjøvannet en viss mengde importert spansk salt, som også var grovt, og ved hurtig fordampning fikk man så salt med små krystaller. Dette kunne lønne seg fordi prisen på fint salt var høyere enn på vanlig spansk salt. (Hermelin: Salt-Tilverkningen vid Walløe; Lorentzen: Salt s. 50ff.) H.W.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.