Leksikon:Skifte
Skifte. Off. arve-s. ble innført i Norge omkring midten av 1600-tallet. Før den tid var det fastsatt i lovene hvordan arv skulle skiftes, men arveskiftene lå ikke under noen off. instans i moderne forstand. Det forekom at såkalt s.brev ble satt opp til vitnesbyrd om at s. var foregått på lovlig vis; det skjedde helst ved s. av jordeiendom. Vitnebrev om s. er bevart helt tilbake til 1300-tallet, og er vanligvis utstedt ved utvalg på 3 bygdemenn, etter 1400 som oftest lagrettemenn (s.d.) Dette forteller om et visst behov for offentlighet ved de større skiftene, og om hvordan denne bygde¬offentligheten ble forvaltet av bygdas egne folk og instanser uten hjelp fra «staten».
Etter 1591 ble det vanlig at sorenskriverne førte s.brevene i pennen, og de kom snart til å administrere skiftene, noe også fogdene av og til gjorde. Men etter forordning 1632 og C.4. store recess 1643 skulle fogden bare befatte seg med s. dersom han ble bedt om det. Med dette var sorenskriverne anerkjent som s.forvaltere, og det ble gitt regler om salær for arbeidet deres.
Fra 1660-årene forsøkte man å legge s.vesenet til særskilte s.skrivere (s.d.), og senere til amtmennene. Først ved reskr. 1690 kom s.vesenet i endelig orden. Til vanlig var sorenskriverne s.forvaltere på landet, utpå 1700-tallet med lensmennene som private fullmektiger ved boregistrering og auksjonsforretninger. I byene lå s.forvaltningen under byfogden og magistraten, mens byskriveren førte s.protokollen og skrev s.brevene. I hovedtrekkene kom denne ordningen til å gjelde fram til arveloven av 31. juli 1854.
Off. s. var ikke påbudt ved alle dødsfall, men i C.5. no. lov (5–2–1) bare når den avdøde etterlot seg umyndige, fraværende eller utenlandske arvinger, eller når det ikke fantes arvinger. Gjenlevende ektefelle fikk ofte bevilling til å sitte i uskiftet bo (se uskifte), eller kunne slippe skifte pga. gjensidig testament (se arv III).
På 1700- tallet ble de fattigste i samfunnet uttrykkelig fritatt for off. s.; således ble det bestemt at s. etter legdslemmer skulle ligge under sognekommisjonene. I praksis var s.frekvensen på landet ikke særlig høy utenfor gårdbrukernes rekker, men den veksler fra sorenskriveri til sorenskriveri. Til de rikere boene ble det ofte oppnevnt egne s.kommissærer, som imidlertid var pliktige til å gi innberetning til s.retten. Deres avgjørelse kunne appelleres til en høyere instans. Geistlige og militære hadde egne s.jurisdiksjoner. Dette privilegium ble opphevet for de geistliges vedk. i 1809 og for de militære i 1824.
De eldste bevarte s.protokollene er fra 1656. I den flg. tid kom det stadig nye bestemmelser om føring av autoriserte s.protokoller, noe som tyder på at bestemmelsene ikke er blitt overholdt. Bl.a. synes dette i særlig grad å ha gjeldt påbudet om at utskrevne protokoller skulle leveres inn til amtmannen. Først fra de siste tiårene av 1600-tallet var det alminnelig at rettsskriverne førte s.protokoller. Inntil utgangen av 1700-tallet ble det til vanlig ført en protokoll både for registrering av boet, gjelds- og fradragsposter og utlodning. Skiftene er protokollert etter et enhetlig mønster. Tid, sted, arvelater og arvinger nevnes først, så følger listene over alt slags løsøre og fast eiendom, med påførte takster, og deretter gjeldspostene. Skifteomkostninger, resterende skatter o.a. blir trukket fra, deretter skjer utlodningen, beregningen av størrelsen på arvepartene og til slutt utlegget, fastsettingen av hva hver skal få på sin part.
Utover 1700-tallet begynte enkelte lensmenn å føre registreringsprotokoller, men disse ble bare unntaksvis sendt inn til sorenskriveren. På 1800-tallet ble det imidlertid mer vanlig blant sorenskriverne å føre flere protokoller for s.forretningene. Etter 1850 ble det som oftest ført tre rekker med s.protokoller: registreringsprotokoller, s.behandlings- eller s.forhandlingsprotokoller og s.slutnings- eller s.utlodningsprotokoller.
Statsarkivene har størstedelen av det s.materialet som er avlevert fra off. myndigheter. Riksarkivet har en del s.brev i generalauditørens arkiv (etter militære) og i personalia- og localia-samlingene. Landslaget for lokalhistorie foretar registrering av s. i s.protokollene: kartotekene er topografisk ordnet og stilt opp i statsarkivene. Riksarkivet har tilgjengelig mikrofilm av s.protokoller fra før ca. 1740. (Se også samfrendeskifte og oppgivelsesskifte; Detaljert oversikt over Landslagets registrering i Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år.) S.I./K.J.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |