Leksikon:Visitas
Visitas (Mal:Lat. visitatio, besøk), særlig om inspeksjons- og tilsynsbesøk av de overordnede geistlige embetsmenn prost og biskop.
Bispe-visitas var i senmiddelalderen vanlig med 1–3 års mellomrom i hvert bispedømme, der hovedprestene hadde veitsleplikt. Visitas var en hierarkisk oppbygd kontrollordning, der paven som Kristi stedfortreder på jorden og hyrde over den kristne hjord skulle føre tilsyn. Denne rett og plikt til tilsyn ble i praksis delegert blant annet til biskopene, som på sin side var pålagt besøk ad limina, dvs. rapportering og avgiftserleggelse ved pavestolen. Slike besøk ble som oftest gjennomført ved fullmektig. Visitas ble også holdt i klostre, gjerne ved abbeden i moderklosteret eller generalvisitator i ordenen.
Etter reformasjonen ble begrunnelsen i pavens tilsynsplikt forlatt, og man la hovedvekten på instruksjon og kontroll med den lutherske lære og kirkelige ordning. Hovedtrekkene i ordningen ble likevel videreført og fastlagt av kirkeordinansen 1539 og fastholdt i C.5. no. lov (2-17, art. 9-14), som bestemte at biskopen skulle holde visitas hvert år, slik at ingen kirke ble ubesøkt i mer enn tre år. Biskopen hadde krav på fri skyss og kost hos prestene på landet og kirkevergene i byene. Ved visitas førte biskopen tilsyn med prestens preken, sakramentforvaltning og øvrige embetsførsel, kristendomsundervisning, klokkere og lærere, lønnsforhold for kirkelige embetsmenn og betjenter, kirker og kirkegårder, fattigstell og hospitaler. Tjenestefolk og barn var pålagt å være til stede for overhøring i kristen kunnskap. Tilsyn med skolene ble innskjerpet ved Lille recess 31/3 1615 og Store recess 27/2 1643. For visitas fikk biskopen en årlig avgift av hver kirke (se cathedraticum). Beretning om visitas skulle iflg. C.5. no. lov 2-17-14 årlig innsendes til Kanselliet (1737–91 til Generalkirkeinspeksjonskollegiet). Flere biskoper førte egne visitasprotokoller. Reskr. 26/10 1818 fastholdt de eldre bestemmelser, men gjorde visitas-reglementet mer detaljert.
Proste-visitas er i hvert fall kjent fra senmiddelalderen, men biskopens spesielle stilling i den romerske kirke gjorde at bispe-visitas nok var den mest sentrale. Ved reformasjonen fikk imidlertid proste-visitas saklig sett mye felles med bispe-visitas. Proste-visitas var en oppgave for herreds- eller religionsprosten (se prost), og skulle avgrenses til religiøse saker. Iflg. kirkeordinansen 1539 og C.5. no. lov skulle prosten holde visitas i hvert sogn i prostiet minst en gang årlig. For dette fikk han fri skyss, 1 rdlr. av hver hovedkirke og en halv rdlr. av hver annekskirke. Forordn. 26/6 1634 (opptatt i Store recess 27/2 1643) presiserte prostens plikt til å holde visitas. Forordning 24/9 1708 ga prosten plikt til å ha tilsyn med fattigstellet, og forordn. 23/1 1739 ga ham også tilsyn med allmueskolen og lærerne. Uregelmessigheter skulle gjøres kjent for biskopen. Reskr. 26/10 1818 fastla også presiserte bestemmelser om proste-visitas, blant annet om egne visitasprotokoller.
Kontinuiteten mellom før- og etterreformatorisk ordning understreker hvor sentral visitas var for kommunikasjon, styring og kontroll i forhold til geistlighet og menigheter. A.B.A.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |