Lensepålene på Biri
Lensepålene på Biri er mest for måker og gjedde nå. Men noen av seksti- og syttiåringene og de som er eldre fra sentrale Biri, kan fortelle om lensene der Vismunda renner ut i Mjøsa. De husker den tiden da tømmeret som var sendt ut i elva ovenfra, ble samlet opp og mellomlagret før det ble buntet (eller «flak», «moser» og «sopper» som var uttrykket blant fløtere) og dratt nedover Mjøsa mot Minnesund med båt. På lensene var det arbeid utover vår og forsommer. Fløterkarene brukte huset ute på holmen til rasteplass. Nå er det kun måkene som holder til der ute. Og unggutter som «tjuvlånte» båt og fisket, og kanskje badet litt, ute på tømmeret som lå der. Mang en abbor er fanget fra tømmerlensene.
Fløteryrket ble borte i løpet av 1960-årene. Da var det 250 år siden glassverket ble etablert på Biri, på garden folk i dag kaller Verket. Etter at tømmerbilene kom, så forsvant all fløting i løpet av kort tid.
Nede ved Svennes stranda på Biri står det noen påler på grunt vann, slike kan man også finne mange andre steder også, f.eks ved E6-brua ved Lillehammer og ved gamle Biri Bruk. De som har mest nytte av slike stolper nå, er måker og gjedde. Måkene har dem som utkikkspost. Noen ganger ved Lillehammer kan det stå måker på nesten alle stolpene. Og gjeddene ligger og lurer i vannet inni mellom stolpene. Gjeddene er spesialister på bakholdsangrep, og stolpene gir ly.
Den gang det var fløting til Biri Glassverk, var det brukt mest virke i en favns lengde som ble brukt til å fyre opp ovnen der silisiumsand skulle varmes opp til flytende. Det gikk med mye ved til å lage denne varmen. Standardlengden på en favn er vel 180 cm og slike stokker ble fløtet tidlig om våren i vårflommen, ned side bekkene til Vismunda og så videre elven nedover. Så ble denne lakter (favn) veden tatt opp ved glassverket, tørket og brukt.
Senere ble også sagtømmer fløtet. Da barket de trærne før de ble sendt i elva. Barken på trærne trekker vann og øker risikoen for at de synker. Håndbarking i skogen gikk ganske raskt ut på 1960-tallet, da dette var et slitsomt arbeid. Mellom lensepålene var det festet lange stokker som lå og fløt i vannet som et gjerde og hindret tømmeret i «å seile sin egen vei». Som regel var disse stokkene festet med kjetting. Betegnelsen bom ble ofte brukt om en slik sammenhengende kjede av flytende stokker, som ledet eller samlet flytende tømmer.
I Biri ble tømmeret samlet i store bunter ved hjelp av lange fløterhaker. En fløterhake hadde en langt og sterkt håndtak av et tre opp mot fire meter og med en spesiell krok (hake) som man kunne dra til seg tømmeret med, eller skyve tømmeret bort med. Etterpå så fraktet dampbåt eller motorbåt med seg disse store buntene nedover Mjøsa.
Kilder
- Evy Valdresstuen