Lev Trotskij

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 15. aug. 2018 kl. 15:00 av PaulVIF (Samtale | bidrag) (Eksiltilværelse)

(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk
Sarpsborg Arbeiderblad meldte den 19. juni 1936 at Trotskij hadde fått innvilga oppholdstillatelse i Norge som politisk flyktning.
Trotskijs opphold i Norge førte til voldsomme reaksjoner fra ytre høyre, og det var Nasjonal Samling som sørga for at han ble utvist. Forsida til NS-avisa Frihetskampen 13. august 1936.

Lev Davidovitsj Trotskij (russisk: Лев Давидович Троцкий; født 7. november 1879, død 21. august 1940) var en av lederne i det sovjetiske bolsjevikpartiet under og etter reolusjonen i 1917. Han var leder av Den røde armé under borgerkrigen, og en av grunnleggerne av Politbyrået. Etter at Stalin tok over makta etter Lenins død ble Trotskij stående i opposisjon til ham. I 1927 ble han ekskludert fra partiet, og i 1929 ble han utvist fra Sovjetunionen. Etter flere år i eksil, blant annet en periode i Norge, ble han myrda av Stalins agenter i Mexico i 1940. Hans politiske ideer ble videreført som trotskisme, en kommunistisk retning som har lagt sterk vekt på arbeiderkampens internasjonale karakter og som har stått i opposisjon til stalinisme og marxismen-leninismen.

Før revolusjonen

Han var født Lev Davidovitsj Bronstein (Лев Давидович Бронштейн). Fornavet transkriberes ofte som Leo i vestlige land, og etternavnet kan forekomme i formene Trotski, Trostskii eller Trotsky. Etter den julianske kalenderen var fødselsdatoen 26. oktober 1879; dette tilsvarer 7. november etter den gregorianske kalenderen som på det tidspunkt forlengst var innført i Norge, men som kom til Russland først i 1918. Fødestedet var Janovka i guvernementet Kherson i Ukraina. Faren, David Bronstein, var jordbruker og av jødisk ætt.

I 1896 gikk Lev Bronstein på skole i Nikolajev, der han studerte matematikk. Han kom det året i kontakt med marxismen for første gang. Etter å ha engasjert seg stadig mer i politisk arbeid ble han i 1898 arrestert for første gang etter å ha forsøkt å organisere arbeidere. I 1900 ble han sendt i indre eksil i Sibir for fire år. Der ble han gidt med den sju år eldre Aleksandra Sokolovskaja, som også var politisk aktiv.

Etter å ha rømt fra Sibir tok han navnet Trotskij etter en av sine fangevoktere. Via Odessa kom han seg til London, der han begynte et samarbeid med Lenin. Sistnevte var redaktør for partiavisa Iskra, og levde i eksil i London. I 1903 deltok Trotskij på den andre partikongressen. Der ble det russiske sosialdemokratiske partiet splitta, og Lenin og Trotskij ble stående på hver sin side. Mens Lenin støtta boljevikene («majoriteten»), fulgte Trotskij mensjevikene («minoriteten»). Denne splittelsen, både i partiet og mellom Lenin og Trotskij, skulle holde seg i fjorten år.

Revolusjonene

I 1905 reiste Trotskij tilbake til Russland, der han ble valgt til formann i sovjetet i St. Petersburg. Han deltok i en generalstreik i oktober 1905, og støtta det væpna opprøret som fulgte i kjølvannet av streiken. Dermed ble han igjen arrestert, og nå ble han dømt til livsvarig eksil. Han rømte i januar 1907, og kom seg nok en gang til London. Der deltok han på den femte partikongressen (for mensjevikene). I oktober 1907 reiste han til Wien, som også var et sentrum for revolusjonære russere. Der ble han redaktør for Pravda, ei avis som ble smugla inn i Russland. Avisa ble nedlagt i 1912, men da bolsjevikene etter marsrevolusjonen i 1917 skulle gi ut et offisielt organ valgte de Pravda som navn, og den sees derfor ofte som en direkte forløper for storavisa.

Under første verdenskrig bodde Trotskij i Sveits en tid, og deretter i Frankrike. Han ble så deportert derfra, og da tsaren ble styrta i mars 1917 var han i New York. Han reiste til Russland så raskt han kunne, og kom til Moskva i mai 1917. Etter noen måneder ble han medlem av bolsjevikpartiet, og dermed gjenforent med Lenin. Han var aktiv i arbeidet for å få kasta den provisoriske regjeringa leda av Aleksaner Kerenskij, og var leder for militærkomiteen som planla maktovertagelsen 25. oktober 1917.

Etter oktoberrevolusjonen

Etter at bolsjevikene tok makta i oktoberrevolusjonen ble Trotskij folkekommissær for utenriksvesenet. Hans viktigste oppgave var å få på plass en fredsavtale med Tyskland for å få slutt på krigen. Da han den 10. februar 1918 trakk seg fra forhandlingene utløste dette et tysk angrep den 18. februar, og deretter nye forhandlinger. Den 3. mars 1918 ble fredsavtalen undertegna, og Russland var dermed ute av første verdenskrig. Fred ble det allikevel ikke, for revolusjonen utløste en borgerkrig mellom de røde og de hvite. Trotskij forlot utenriksvesenet, og ble i stedet folkekommissær for krigen. Som leder for Den røde armé hadde han en betydelig rolle i de rødes seier i borgerkrigen.

Trotskij bodde i perioden juni 1935 til september 1936 på gården Veksal.

Lenin døde i januar 1924. Han etterlot seg et testamente, der han oppfordra til å fjerne Stalin fra maktposisjoner. Dette var kjent allerede mens Lenin lå syk under den tolvte partikongressen i 1923. Trotskij forholdt seg da taus under diskusjonen om framtida. Det kan skyldes at testamentet også er kritisk til ham, ettersom Lenin mente han hadde for stor selvfølelse og var for glad i rent administrative tiltak uten noen egentlig verdi. Stalin tok under kongressen over lederskapet i partiet sammen med Lev Kamenev og Grigorij Sinovjev. Trotskij og hans tilhengere organiserte en venstreopposisjon, som i flere år virka innad i partiet.

En av de store konfliktene mellom Trotskij og Stalin gjaldt kommunismens internasjonale karakter. Trotskij var tilhenger av konseptet «permanent revolusjon»; så lenge ikke arbeiderne i alle land var frigjort gjennom revolusjon, kunne ikke revolusjonen sies å være over. Stalin sto på sin side for ideen om «sosialisme i ett land». Et annet punkt som skal ha spilt inn var hans jødiske bakgrunn, da Stalin hadde antisemittiske holdninger. Trotskij nevnte dette i et brev til Nikolaj Bukharin i 1926. Den 12. november 1927 ble Trotskij ekskludert fra partiet, og Stalin hadde dermed full kontroll. Trotskij ble nok en gang sendt i indre eksil, denne gang til Alma Ata den 31. januar 1928. I 1929 ble han så utvist fra Sovjetunionen.

Eksiltilværelse

Meldinga om Troskijs død i Bergens Arbeiderblad, 22. august 1940 (dagen etter dødsfallet).

Da han ble utvist reiste Trotskij først til Tyrkia, der han var bosat på øya Prinkipo i drøy fire år. Deretter fulgte to år i Frankrike. Den 18. juni 1935 reiste han så til Norge og søkte politisk asyl. Han bodde hos Konrad Gustav KnudsenVeksal i Heradsbygda i det daværende Norderhov kommune (idag Ringerike kommune). Sommeren 1936 var han en periode på Utøya. Den 2. september 1936 ble han internert på Sundby ved Storsand i Hurum kommune av norske myndigheter. Der hadde han kontakt med blant annet Olaf Scheflo og Walter Held. Natten mellom 5.- 6. august 1936, mens han bodde på Heradsbygda brøt en gruppe unge nasjonalsosialister, blant andre Per Imerslund og Harald Franklin Knudsen seg inn hos ham for å finne bevis på politisk aktivitet som var i strid med oppholdstillatelsen. Johan B. Hjort leverte på grunnlag av det de fant en anmeldelse, og Trotskij ble deretter utvist fra Norge.

Den 18. desember 1936 reiste han til Mexico, dit han hadde blitt invitert av maleren Diego Rivera. Han bodde en tid hos Rivera, og deretter hos maleren Frida Kahlo. I 1938 grunnla han en ny marxistisk organisasjon, Den fjerde internasjonalen. Dette skulle være et trotskistisk alternativ til Stalins organisasjon, Den tredje internasjonalen.

Etter en konflikt med Rivera flytta Trotskij i 1939 til egen bolig. Den 24. mai 1940 ble han angrepet i sitt hjem, trolig av Stalins agenter. Ved det tilfellet slapp han unna, men den 20. august samme år ble han angrepet igjen. Denne gangen vet vi hvem det var som gjorde det, nemlig Ramón Mercader som var en av Stalins agenter i Mexico. Han hogde ei isøks i hodet på Trotskij, som døde av skadene neste dag. Livvaktene var nær ved å ta livet av Mercader da de hørte brål i Trotskijs arbeidsværelse. Trotskij var da dødelig såra, men ved bevissthet, og sa at mannnen hadde en historie å fortelle dem.

Mercader ble stilt for retten, der han forklare at han hadde kommet med en artikkel til Trotskij, og da han begynte å lese benytta han sjansen til å hogge med isøksa. Huset er bevart slik det var på morddagen, og er nå et museum. Trotskij ligger gravlagt på eiendommen.

I Sovjetunionen ble minnet etter Trotskij forsøkt utradert, blant annet ved av hans bøker ble fjerna fra bibliotekene og ved at han ble retusjert vekk fra bilder. Helt fram til 1980-åra var det forbudt å ha hans bøker på sovjetiske bibliotek. Han ble aldri formelt rehabilitert av Sovjetunionen, i motsetning til mange andre som ble ofre for Stalins utrensinger.

Litteratur