Lofotfisket

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.

Lofotfisket er et vinterfiske etter skrei i farvannet utafor Lofoten. Det ble trolig påbegynt alt i sagatida, og regnes fortsatt som det viktigste sesongfisket etter torsk i Norge. Det starter i januar, og varer til ut i april, mens torsken kommer inn for å gyte - det er gytetorsk som blir kalt skrei. Fram til et stykke inn på 1800-tallet pleide fiskerne selv å tørke fisken som rundfisk og så føre den til Bergen for salg utpå sommeren. Det ble så vanligere å selge fisken rå til oppkjøpere som så videreforedla den. Etter noen dårllge år helt i starten av 2000-åra har fisket fått et kraftig oppsving, og i 2017 hadde det en verdi på omkring en milliard kroner i første ledd i omsetningskjeden.

Fisket var selvsagt svært viktig for fastboende i området, men det kom folk til fra hele Nordland og Troms. I Vesterålen kunne man ha så godt innsig av skrei at det var like bra å fiske der. Noen få kom fra Finnmark, og det kom en del fiskere fra Trøndelag. På det meste har opp mot 30 000 vært med under én sesong, og det laveste antallet fiskere var på omkring 10 000. Med motorbåter og mer maskinelt fiske trengs langt færre folk.

Det var i eldre tid få reguleringer av fisket, men samtidig en del tradisjoner som ga det en viss forutsigbarhet. Mange hadde avreisedag trettende eller tyvende dag jul (6. eller 13. januar), eller ved kyndelsmesse (2. februar). Det var også lenge vanlig at man avslutta ved sommermål (14. april), men etter hvert ble 20. april mer vanlig. Ettersom havet var en allmenning kunne hvem som helst kaste seg på. Det var mulig å leie rorbuer i et fiskevær så man fikk en base på land. Først i 1816 begynte det å komme klarere reguleringer. Da fikk hvert fiskevær tildelt et havområde. Mange fiskevær hadde blitt solgt til privatpersoner, som fungerte som oppsynsmenn. De eide også ofte rorbuene, og kunne tjene godt på fisket gjennom utleie. Væreierne anså seg etter hvert som eiere også av havet, og fastsatte hvilke områder hver rorbu fikk bruke. I 1857 kom en ny lov som fastslo at havet er fritt, men det ble innført et offentlig oppsyn med fisket.

Kilder og litteratur