Lokalhistorie

Sideversjon per 21. apr. 2008 kl. 14:32 av Kristian Hunskaar (samtale | bidrag) (En første versjon av en omtale av lokalhistorie. Skal flyttes til veiledningsrommet når det blir opprettet.)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)

Lokalhistorie er en disiplin innen faget historie. Når det kommer til spørsmål om hvordan lokalhistorie avgrenses fra historie for øvrig og hva som kjennetegner lokalhistorie, er det vanskelig å gi et presist svar. De prinsippene som lokalhistorisk forskning utføres etter, metodene, og måten en danner teorier på, skiller seg ikke vesentlig fra metoder og teoridannelse i historiefaget generelt. Hjelpedisipliner og støttefag er også i hovedsak felles for lokalhistorie og historie.

Hva er lokalhistorie?

Én definisjon av lokalhistorie er at den skiller seg tydelig fra verdenshistorie og rikshistorie ved at den har en mer lokal avgrensning. Hva som er en lokal avgrensning, er derimot uklart. Det kan være snakk om en gård eller ei grend, en bydel, en by eller en kommune. Også historieskriving som tar for seg større enheter, som distrikter, kan regnes som lokalhistorie. Det området som er gjenstand for en lokalhistorisk undersøkelse, må i alle fall være et lokalsamfunn med et visst sosialt og historisk fellesskap.

Det går imidlertid an å undersøke rikspolitiske problemstillinger gjennom grundige undersøkelser av ett eller noen få geografisk avgrensede områder. Omvendt kan historikere som arbeider med overordnede problemstillinger og rikshistorie, ha nytte av gårds- og slektshistorier, som alle vil regne som lokalhistorisk litteratur, som underlagsmateriale i sitt arbeid. Dermed synes det som om lokal avgrensning ikke er et tilstrekkelig kriterium for å definere lokalhistorie.

Noen vil dra skillelinjer mellom lokalhistorie og annen historie ved å trekke fram form og målgruppe. Framstillingsformen skal være lettfattelig og uten bruk av unødvendig akademisk språk, og målgruppa skal primært være «vanlige» mennesker i de lokalsamfunnene det dreier seg om, ikke folk med historieutdanning. Spørsmålene som tas opp innen lokalhistorie, skal dessuten være av interesse for «folk flest» i lokalsamfunnene.

Et slikt syn vil føre til at mange hovedfags- og masteroppgaver i historie havner i grenseland for hva som kan kalles lokalhistorie. Men selv om en avhandling om for eksempel eierskap til jord i et lokalt avgrenset område kan være spekket med lite kjente ord og uttrykk, målgruppa først og fremst er fagmiljøet som skal vurdere avhandlinga, og en del av problemstillingene kan fortone seg lite interessante for det brede lag av folk – vil ikke avhandlinga likevel kunne oppfattes som lokalhistorie? Eller er det bare det som Jørn Sandnes har kalt fingert lokalhistorie?[1]

Å finne kriterier for hva som er lokalhistorie og hva som ikke er det, er altså ikke noen enkel sak. Selv rikspolitiske hendelser kan ha en plass i lokalhistorien. Til hyllingen av kong Kristian IV i 1591 ble det for eksempel sendt lokale representanter, og disse finner lett sin plass i lokalhistorien.

Litt enkelt kan vi si at lokalhistorien ser på historien fra en lokal synsvinkel og trekker det lokale ut av den allmenne historien. Bygninger, personer og hendelser kan være en del av lokalhistorien kun i kraft av de har eksistert eller har skjedd, uten at de behøver å ha tilhørt noe overordnet mønster eller må settes inn i noe slikt. Franskmannen Paul Leulliot mente at lokalhistorien er mer kvalitativ enn kvantitativ, at den er konkret[2] og at den er uavhengig av allmennhistoriens modeller. Men dette kan likevel ikke være til hinder for å betrakte allmennhistoriske drøftinger som et tilskudd til lokalhistorien så lenge de henter eksempler og underlagsmateriale fra et avgrenset lokalsamfunn.

Om det er vanskelig å få til noen god definisjon, kan det være greit å tenke på hva Peder Sandal skrev i si bok Lokalhistorie:[3]

Vi treng såleis truleg ikkje grave oss for djupt inn i innfløkte tankerekkjer om kva lokalhistorie er. Hovudsaka er at vi kjem i gang, at vi granskar.

Sandal siterer også den engelske lokalhistorikeren Finberg:

Vi veit ikkje kva lokalhistorie er, men er fullt oppsette på å arbeid vidare med det.

Hvorfor lokalhistorie?

Mennesker har et grunnleggende ønske om å vite noe om fortida si eller samfunnet de tilhører. Ønsket kan like gjerne dreie seg om å forstå og vite noe om bakgrunnen til ruinene av ei gammel sag i bekken bak huset som å forstå hvordan Norge utviklet seg til å bli en stat. Dette grunnleggende ønsket har lokalhistorien og rikshistorien felles.

Lokalhistorie er et viktig middel til å finne sin identitet og sine røtter, den blir et bindeledd mellom mennesker som føler en tilknytning til de samme historiske hendelsene og de samme minnene om det som har vært. Slik bygger lokalhistorien en felles lokal bevissthet og en bevegelse. Det er ikke tilfeldig at lokalhistorie en gang ble regnet som et redskap til å nøre opp under nasjonal selvbevissthet.[4]

Lokalhistorie er også ei side av og en forutsetning for kulturvern. Den historien som skjuler seg i en bygningskonstruksjon, ei innredning eller i sagbruks- og kverninstallasjonene i ei lita elv avgjør ofte om dette er noe som er verdt å ta vare på.

I undervisning er lokalhistorie et ypperlig utgangspunkt. Gjennom det nære og det konkrete er det ofte enklere for elevene å få tak i forhistorien enn ved å lese lærebøker og kildeskrifter.

Faghistorikernes nytte av lokalhistorie har vært å samle biter til det store puslespillet, rikshistorien.

Endelig skal en heller ikke kimse av at lokalhistorie kan representere en egeninteresse for folk. Og er en interessert i lokalhistorien, hvorfor skal en ikke da vie sin tid til den?

Referanser

  1. Sandnes 1983, s. 15.
  2. At lokalhistorie er konkret kommer ikke minst til uttrykk gjennom de mange gjenstandssamlingene som er å finne på bygdetun rundt om i landet.
  3. Sandal 1983, s. 11.
  4. Sandal 1983, s. 21.

Litteratur

  • Sandal, Per: Lokalhistorie, Landbruksforlaget (1983).
  • Sandnes, Jørn: Handbok i lokalhistorie. Faget og metodene, Universitetsforlaget (1983).