Lokalhistoriewiki:Ukas artikkel 2020
Hvis du vil legge inn en ny utvalgt side, klikk på en av rødlenkene og skriv inn:
{{:Utvalgt artikkel}}''[[Utvalgt artikkel|Les mer...]]''
Bytt ut begge stedene det står utvalgt artikkel med den artikkelen du har valgt ut.
For forslag til ukas artikkel, se Kategoridiskusjon:Kandidater til ukas bilde og artikkel.
Uke 1 / Veke 1 Statens lærerskole i forming i Cort Adelers gate 33, ark. Henrik Thrap-Meyer. Foto: Vidar Iversen (2011) Statens lærerhøgskole i forming, Oslo var en høgskole for formingslærerutdanning og husflid/kunsthandverk. Den ble etablert som privatskole under navnet Den kvindelige Industriskole i Christiania i 1875. I 1900 ble den overtatt av staten, og fikk navnet Statens kvinnelige industriskole i Kristiania. Den skifta så navn til Statens lærerskole i forming, Oslo i 1966 da også menn ble tatt opp som elever, og ble lærerhøgskole i 1981. I 1994 ble skolen fusjonert inn i Høgskolen i Oslo, fra 2011/2012 Høgskolen i Oslo og Akershus. Skolen ga kvinner en mulighet til å få en yrkesutdanning innen et fag der mange allerede satt på mye realkompetanse. Den ble et svært viktig utdanningstilbud for kvinner. Først sju år etter opprettelsen av industriskolen, i 1882, begynte Det kgl. Frederiks Universitet å ta inn kvinnelige studenter slik at man fikk et bredere tilbud for kvinner som ville ta utdanning.Les mer... |
Uke 2 / Veke 2 Svartådalen er ein seterdal sentralt i Trollheimen, innafor grensene til Rindal kommune. Setrane her er rydda kring 1730 av tre gardbrukarar frå Indre Romundstad i Rindalen. Seinare kom setrane på handel og vart oppdelte, slik at i 1810 hadde desse fire gardsbruka på Romundstad setrar i dalen: Oppistuggu Indre, Austistuggu Indre, Utistuggu Ytre og Austistuggu Ytre. I tillegg hadde Tretta øvst i Rindalen den nedste setra i dalen. Utover 1800-talet begynte så gardbrukarar i Rennebu å kjøpe setrar i Svartådalen. Først var Bruholt, som kjøpte halvparten av seterretten til Austistuggu Ytre Romundstad i 1813. Sju år seinare kjøpte brukaren på Sørstuggu Grindal halvparten av seterretten til Utistuggu Ytre Romundstad, og om lag samstundes kjøpte Reitås den andre halvparten.Les mer... |
Uke 3 / Veke 3Arnold Weiberg-Aurdal (fødd 18. juni 1925 i Ålesund, død 3. februar 2016 i Sykkylven) var Sp-politikar. Weiberg-Aurdal, som var utdanna agronom, var ordførar i sunnmørsbygda Sykkylven i to periodar (1963-69 og 1990-91). Mellom desse to bolkane i lokalpolitikken sat han 16 år på Stortinget for Møre og Romsdal (1969-85), og markerte seg særleg som samferdslepolitikar. Weiberg-Aurdal var også aktiv som skribent og gav ut bøker om Tysklandsbrigaden, om Stranda og Sykkylven Billag og om si eiga slekt. I 2003 mottok han Kongens fortenestemedalje i gull.Les mer... |
Uke 4 / Veke 4 Loptet frå Myri. Dette er same huset som me har teikning av i bolken om Holen. Foto: Leonhard B. Jansen (2004) Myri var det opphavlege hovudbølet på Holen i Bykle kommune. Store delar av innmarka på dette bruket var flat og meir eller mindre myrlendt. Rett sør for tunet var det dessutan ei djup myr, som rett og slett vart kalla Myri, så namnet gav seg sjølv. Når me trur at dette bruket er den eldste verestaden på garden har fleire grunnar. For det fyrste hadde Myri eit lopt frå 1600-talet, medan Der uppe vanta slike klenodiar. For det andre reknar me med at Auver Auversson, som var odelsmannen då garden vart dela, om han aldri så mykje hadde pantsett bruket sitt, naturleg ville velje å verta sitjande på det gamle hovudbølet. Auver Auversson døydde ein gong mellom 1708 og 1711 (sjå bolken om den udela garden). Dinest sat enka hans med bruket ei stund, og då dottera gifte seg, vart det ho og mannen hennes som overtok.Les mer... |
Uke 5 / Veke 5Even Olsen Gullord (født 15. januar 1824, død 1908) var en norsk-amerikaner som i 1846 emigrerte fra Biri. Gullord tok initiativ til å få biringene til å skape seg en bedre framtid i USA, og han var med i den første gruppa fra bygda som reiste. Han grunnla i 1848 bosettinga Coon Prairie i Wisconsin og var en lederskikkelse der til i 1875, da han flyttet nordover til Black River Falls. På 1880-tallet bygde Even Olsen Gullord og familiemedlemmer opp en ny farm i Slayton, Murray County i Minnesota. Sammen med tre sønner kjøpte de en gård på 320 acres i Slayton, Murray County i Minnesota. Etter hvert kom hele hans familie etter til Slayton. Også her gjorde han seg bemerket som en lederskikkelse på mange områder. Han klarte igjen å skaffe seg og sine et godt liv. Gullord donerte et område av eiendommen til parkområde, som i dag bærer hans navn.Les mer... |
Uke 6 / Veke 6Rauer, også kalt Rauøy, er en 3 km² stor øy på som ligger rett vest for Engelsviken i tidligere Onsøy kommune i Østfold. Den har gårdsnummer 106 og er den nest største av øyene på Onsøy-kysten. Rauer er helt uten hytter og har lange, helt inntakte strandsoner, og den tilhører rekken av øyer av lavabergarter langs kysten av Østfold. På øyen finnes også rauker. 16. april 2010 ble fem adskilte naturreservat opprettet. Rauer naturreservat ligger på vestsiden og er det største (994 dekar). Bogenlia er det minste (18 dekar), og ligger på østsiden. I juni 2021 ble Rauerfjorden og et område i Oslofjorden som omslutter Missingene vernet som Rauerfjorden marine verneområde. Rauer lå, akkurat som Hankø, under Elingaard på 1600-tallet og var da i bruk som havn, og det ble dessuten dyrket en del korn der. I årenes løp har det vært bosetting på Rauer, Elingaard leide bort jord og beiterett. I 1914 opprettet lokale interessenter en sølvrevfarm nord på øyen, og denne ble drevet til annen verdenskrig begynte. Fra 1913 benyttet forsvaret seg av øyen, og Rauer fort ble lagt der. Det er et av fortene som utgjør Oslofjord festning, og 9. april 1940 ble fem kanonskudd fyrt av mot de tyske skipene som seilte inn Oslofjorden, uten virkning. På slutten av annen verdenskrig opprettet de tyske styrkene en fangeleir for russere her, og etter krigen overtok det norske forsvaret øyen. Rauer var det siste stedet i Onsøy som fikk elektrisitet fra kommunen, den kom først i 1954.Rauer|Les mer... |
Uke 7 / Veke 7 Anne-Cath. Vestly fotografert i sitt hjem i Nøklesvingen 30 på Bøler i Oslo i 1963. Foto: Rigmor Dahl Delphin/Oslo Museum. Anne-Catharina (Anne-Cath.) Vestly (født Schulerud 15. februar 1920 på Rena i Åmot kommune, død 15. desember 2008) var skuespiller og forfatter, kjent for sine fortellinger for barn gjennom radio, fjernsyn og tallrike bokutgivelser. I 1957 kom første bok om Mormor og de åtte ungene, med Åtte små, to store og en lastebil. Da fortellingene senere ble filmet, var det med Anne-Cath. Vestly selv i rollen som mormor. Mellom 1963 og 1968 spilte Anne-Cath. Vestly sammen med Alf Prøysen i barnetv-serien Kanutten og Romeo Clive. Senere fulgte barnetimer og bokserier om blant andre Knerten og Lillebror, Aurora, Guro, Kaos og Ellen Andrea. Med bøkene om Aurora og Guro introduserte Anne-Cath. Vestly både drabantbyliv og ulike familieformer og samlivsmodeller i fortellingene. Hun ga ut bøker helt til begynnelsen av 2000-tallet.Les mer... |
Uke 8 / Veke 8Richard Withs plass er en plass i Tromsø. Quality Hotel Saga, som opprinnelig lå ved Richard Withs plass 2, ble utvidet i 2010, slik at både nr. 2 og 4 nå er «okkupert» av hotellet. Plassen fikk navnet sitt i 1929, da en bautastein over hurtigrutepioneren Richard With (1846-1930) ble satt opp her. Monumentet over With fortrengte innsamlingsbøssen som hadde stått på plassen siden 17. mai 1920. «Katolikkerpresten» Hendrik Snoeys var en drivende kraft i reisingen av «Sjømannshjemmet», til nødhjelp for sjøfolk etter første verdenskrig. Kvinneforeningen for Sjømannshjemmet kastet seg på og satte igang innsamling. Sjømannsskolens bestyrer, marinekaptein Foss, skaffet innsamlingsbøsse: en stor mine. Etter forslag fra prost Devold fikk den innskriften: «Ditt trold – du var sjømennenes skrækk. Giv ham nu klingende mynt i din sækk». I de første fem årene skal den ha gitt foreningen inntekter på 2.000 kr. Og sjømannshjemmet ble realisert i 1926, i Storgata 112. – Da With skulle på plass ble mina flyttet over gaten til kirkeparken, der sto den til 1954 da det nye Telegrafbygget skulle reises. Da havnet mina nedenfor sjømannshjemmet som den hadde vært med på å finansiere. Der sto den og rustet bort til 2006.Les mer... |
Uke 9 / Veke 9 Bråten på Grua var Borchgrevinks sommersted. Fotografiet er fra cirka 1940. I dag finner du Hadeland Bergverksmuseum her. Henrik Kristian Borchgrevink (født 5. november 1865 på Hamar, død 1939 i Oslo) var bergverksdirektør på Grua på Hadeland. Faren var Hamars første ordfører, Henrik Christian Borchgrevink (1822–1893), og moren het Christine Gjestvang. Moren var lensmannsdatter, og Henrik Kristian var yngst i søskenflokken på sju. Hele søskenflokken fikk gode utdannelser og hadde høyt respekterte jobber. Henrik Kristian tok artium ved Hamar skole i 1884, og deretter gjennomførte han Krigsskolens nedre avdeling og ble vernepliktig offiser og senere major. Det var likevel ikke en militær karriere Henrik Kristian skulle få, og kanskje lå bergverksdriften latent til hos den senere bergverksdirektøren. En av hans forfedre, Leonard Christian Borchgrevink (1698-1772) hadde i sin tid vært direktør ved Røros Kobberverk. Henrik Kristian tok Bergeksamen (Cand. Min.) i 1890, og arbeidet som bergingeniør ved Vigsnes verk på Karmøy fra 1890-92. Vigsnes var et kobberverk, og kobberet i Frihetsstatuen i New York skal etter sigende komme herfra.Les mer... |
Uke 10 / Veke 10 Margrethe Johannesdatter Tandberg tilbrakte flere år av sitt korte liv på Christiania tukthus, her fotografert med gårdsplassen. Foto: Olaf Væring (ca 1910) Margrethe Johannesdatter Tandberg (døpt 5. mars 1752 i Aker, død april 1782 i Christiania) hadde et tragisk liv. Som femtenåring havna hun for første gang på Christiania tukthus som følge av at hennes mor ga opp å ta seg av henne. Flere tukthusopphold fulgte, det siste av dem for barnemord. Hun døde av naturlige årsaker, bare tredve år gammel. Samme dag som hun døde, ble liket frakta til Galgeberg, der nattmannen først kappa av hånda hun hadde holdt drapsvåpenet i, og deretter hodet. Han satte så hodet på stake, og la kroppen på steile og hjul. Dette er noe man kjenner til en rekke tilfeller av i andre land, men en slik symbolsk henrettelse er ytterst uvanlig, og kanskje unik, i Norge. Hun utmerka seg også ved å være siste kvinne som havna på retterstedet på Galgeberg.Les mer... |
Uke 11 / Veke 11 Steigen prestegård sett fra sjøsiden. Fra slutten av 1800-tallet. Hagen sees til venstre foran hovedbygningen fra 1884. Bygningen i midten er almueskolen hvor bla. konfirmantene bodde under konfirmantundervisningen. Til høyre sees den første store driftsbygningen fra 1869 med de karakteristiske fløyene. Foto: fra Frederik Christian Schübeler: Viridarium Norvegicum. Steigen prestegård (egentlig Laskestad) er en gammel prestegård i nåværende Steigen kommune i Nordland. Gården ligger på sørsida av Engeløya i et område med forholdsvis gunstige klimatiske forhold med en bratt fjellvegg mot nord og åpent lende mot sjøen i sør. Like ovenfor gården ligger de karakteristiske fjellene Hankammen (Hanekamtinden) og Prestkona (Prestkonetinden). I lia ovenfor prestegården ligger verdens nordligste hasselskog, og denne er fredet som naturreservat. Prestegården var fra gammel tid en av de største gårdene i distriktet og utgjorde et areal på nærmere 7 kvadratkilometer, men er siden redusert ved fradeling av husmannsplassene, en rekke tomter og parseller til tilleggsjord. Selve innmarka og fjellviddene, samt bygningene er imidlertid beholdt og eies i dag av Opplysningsvesenets fond. Gårdsdriften er i dag nedlagt, men jordveien leies bort til gårdsbruk i området.Les mer... |
Uke 12 / Veke 12 |
Uke 13 / Veke 13Namdalseid avholdslag ble stiftet på Bjørgan skole under navnet Namdalsejdets Totalafholdsforening «efter forudgaaende indbydelse», søndag 3. mars 1895. Blant de 31 som står oppført som stiftere av avholdslaget i Namdalseid, finner vi lærere, bønder, drenger, lærerinner samt lensmann Salamon Høyer Dahlback, som sammen med den seinere lærer Ole Holien ble lagets fremste talsmenn i oppstarten og framover i de første åra laget virket. Som andre foreninger med samme målsetting har det gått i til dels særdeles høye og lave bølger, men som dikteren sa: «Og den som strider for sin dag, - / han stend i livsens sanningslag». Laget nådde sin høyde i 1916, med 189 registrerte medlemmer.Det var lensmann Dahlback som var drivkrafta bak stiftinga av avholdslaget. Han skal ha hatt en egen evne til å få folk med seg i det han satte seg fore. Kildene trekker da også den slutning at det var han som i forkant av stiftelsesmøtet hadde utarbeidet forslag til lagets lover, som så vidt vi kan se ble enstemmig vedtatt denne søndags ettermiddagen i 1895.Les mer...
|
Uke 14 / Veke 14Oslo Hospital (Ekebergveien 1 i Gamlebyen i Oslo) er en stiftelse som ble grunnlagt i Oslo i 1538 for å pleie fattige og syke. Hospitalet var en fortsettelse av Laurentiushospitalet, som var tilknyttet Fransiskanerklosteret og dermed ble nedlagt ved reformasjonen. I 1567 brant klosterbygningene, og nye bygninger sto ferdige i 1581. Som man ser av Conings maleri fra 1699, inkluderte dette ikke en kirke. I 1734–1737 kom den fredete Gråsteinsbygningen, tegnet av Gabriel Bätzman, og en ny kirke. I 1736 ble hospitalet i et kongelig reskript pålagt å ta imot sinnssyke, og i 1776 ble det bestemt at det skulle bygges et «Dollhus for Afsindige fra Agershuus Stift». Dollhuset ble det første sinnssykeanstalten i Norge.En ny brann i 1794 ødela både kirken og sykehusbygningen. Den nye kirken, Gamlebyen kirke, sto klar i 1796, mens sykehusbygningen ikke ble gjenreist. I stedet holdt man seg til de nye Dollhuset inntil 1825, da det kom en sykehusfløy i to etasjer oppført i utmurt bindingsverk mellom kirken og Dollhuset. Denne ble tegnet av Michael Smith Arentz (1794–1853), utseendet ble endret etter en ombygging i 1843.Les mer... |
Uke 15 / Veke 15 Bråtebruket var ein gammal dyrkingsmåte på Toten, minst like gammal som åkerbruket. Bøndene på Toten byrja altså med bråtebruk lenge før finneinnvandringa midt på 1600-talet. Det har tidlegare vore hevda at nordmennene tok etter finnane, som tok store avlingar, særleg av rug, etter å ha brent ned skogen og sådd i oska. På Toten-bygdene var det mykje skog som kunne brennast til bråte, og mykje av skogen stod på næringsrik mark. Tilhøva låg med andre ord godt til rettes for bråtebruk. Nokre stader på bygda vart det brent bråte heilt til midten av 1800-talet.Les mer... |
Uke 16 / Veke 16Andre verdenskrig i Stange og Romedal beskriver hendelser under okkupasjonsårene 1940–1945 i dagens Stange kommune på Hedmarken, det vil si det som under andre verdenskrig var Stange og Romedal kommuner. Den første og eneste større kamphandlingen i Stange var kampene ved Strandlykkja 14. til 17. april 1940. Tyskerne skulle rykke fram nordover langs Mjøsa, med veien til Trondheim gjennom Gudbrandsdalen som mål. En liten norsk avdeling, dårlig utstyrt og dårlig trent, skulle forsøke å forsinke framrykkinga ved Strandlykkja. Fem norske soldater og en sivil mista livet under kampene. I tillegg var det en spesielt tragisk hendelse, da ni år gamle Rønnaug Skjøthaug den 17. april ble truffet av en granatsplint fra tysk artilleri under beskytning av Strandlykkja og Espa. Vegen var stengt av kamphandlingene, og man forsøkte å få henne til lege på en slede, men hun døde av skadene før de nådde fram.Les mer... |
Uke 17 / Veke 17Fjell festning (også Fjell fort, Batterie Fjell, Festung Sotra, MKB 11/504 Fjell eller Torden Felix) er et kystforsvarsanlegg på Sotra, Fjell i Øygarden kommune. Anlegget ligger på et høydeplatå over Fjell gard midt på øya. Anlegget ble bygget av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig og tilhørte den tyske Kriegsmarine og inngikk i Atlanterhavsvollen. Festningen var bygget som et forsvar rundt hovedvåpenet, en trippel 28,3 cm kanon, plassert i et pansertårn med en maksimal rekkevidde på 37 km. Kanonen var opprinnelig en skipskanon fra slagkrysseren «Gneisenau», som hadde tre slike kanoner og disse ble demontert etter at skipet ble skadd etter britisk bombing i Kiel i februar 1942. Festningens hovedformål var å forsvare innseilingen til Bergen, nord og sør for Sotra. Bergen var en viktig by for okkupasjonsmakten, ikke minst på grunn av ubåtbunkeren i Laksevåg.Les mer... |
Uke 18 / Veke 18 |
Uke 19 / Veke 19 Regjeringa Borten (1965–1971) i sitt første statsråd på Slottet. Faksimile frå Aftenposten 13. oktober 1965. Regjeringa (formelt Noregs Statsråd) er øvste utøvande myndigheit i Noreg, med ansvar for å setje i verk vedtak frå og foreslå saker for Stortinget. Statsministeren leiar regjeringa, og kvart departement leiast av ein statsråd. Grunnloven omtalar statsminister, men bruker elles nemninga statsråd om minister (eller medlem av statsrådet). Den statsråden som leiar Utanriksdepartementet, blir kalla utanriksminister. Statsråd er den tradisjonelle nemninga på ein regjeringsmedlem som ikkje er statsminister eller utanriksminister. Nemninga nyttast synonymt med minister, og vart innført ved kongelig resolusjon av 19. mai 1814. Nemninga statssekretær vart nytta fram til 1926 om statsrådssekretæren, statsrådets sekretær som møtte i statsrådet, ein stilling som forsvant 1969 då denne funksjonen vart overtatt av Statsministerens kontor. Etter Grunnloven ligg den utøvande makta hos kongen (eller regjerande dronning), og monarken eller tronarving skal derfor ta del i regjeringa sine plenumsmøte – på papiret er det «Kongen i statsråd» som styrer landet, men sidan parlamentarismen blei innført i 1884, har monarken berre ein symbolsk funksjon.Les mer... |
Uke 20 / Veke 20 Eiker, også Eikerbygda eller Eikerbygdene, er et landskap i Buskerud og et fellesnavn på Nedre og Øvre Eiker. Eiker var en administrativ enhet alt i tidlig middelalder, som tingområde, skipreide og prestegjeld. Det var også eget len i to perioder, fra 1388 til omkring 1500 og fra 1603 til 1660, men lå ellers under Akershus len. I 1675 ble Eiker amt oppretta, men allerede i 1679 ble det innlemma i Buskerud amt. Området var en del av Buskerud fogderi og Eiker, Modum og Sigdal sorenskriveri. Det var tidligere en selvstendig kommune i Buskerud fylke opprettet som Eger formannskapsdistrikt i 1837. I 1843 ble en ubebodd del av Eiker overført til Skoger formannskapsdistrikt som samtidig ble en del av Larvik og Jarlsberg amt (Vestfold). Et område ved Eikeren ble dessuten overført til nabokommunen Hof i Vestfold. 1. juli 1885 ble Eiker kommune delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker. Eiker hadde ved delingen 11 531 innbyggere. Som følge av kommunereformen 2014–2018 ble Nedre Eiker en del av Drammen kommune, slik at det historiske Eiker fra 1. januar 2020 er delt mellom Øvre Eiker og storkommunen Drammen.Les mer... |
Uke 21 / Veke 21 ra venstre ses fjellene Gia, Gumpen, Saufjellet, Mjåtinden, Breitinden og Trænstaven. Foran Saufjellet ses Kjølen med Kirkhellaren. Bildene er henholdsvis tatt omtrent i 1892 og i 2012 på Husøya. Sanna (også Sande, av gno. hankjønn flertall Sandar; oppr. Træna, av gno. Þriðna; nl. Traen oog; nylat. Trinacia) er en gård i Træna kommune, Nordland. I middelalderen var Sanna hirdmannssete med egen kirke. I tidlig nytid ble Sanna bebodd av fiskerbønder, og var i tillegg styrmanns- og skippersete. Enda senere kom det skole, handel og post. Sanna med farvann er del av NATOs kystradarsystem. Gården omfatter øyen Sanna, som er tre kvadratkilometer stor, samt hundretalls holmer og skjær. Fra Søholmen med Træna fyr i sør til Kangvadskjæran i nord strekker gården seg to mil (elleve nautiske mil). Karakteristisk natur har gjort Sanna til en av Helgelands severdigheter. I et ellers flatt øyrike stiger Trænfjellan 338 meter opp fra havet, noe som gjør at gården sees på lange avstander. Herunder er Trænstaven et viktig landemerke langs nordfarleden. Øyen er for øvrig kjent for rundt tjue hellere og grotter, blant andre Kirkhellaren. Også hvite sandstrender, rullestensfjære og jettegryter bidrar til øyens påståtte mystikk.Les mer... |
Uke 22 / Veke 22 Veideristningene langs Mjøsa stammer trolig fra steinalderen. Veideristninger er en type helleristninger som ofte avbilder dyr og jaktscener. I Mjøsområdet er det funnet veideristninger i Ringsaker, Østre Toten og Fåberg. Mange av dyrene som blir avbildet på veideristningene, er byttedyr som var en viktig matkilde. Samtidig kunne for eksempel gevir fra elg brukes til redskaper, slik som elghornshakka fra Alstad (14C2 datert til 1050 ± 80 f.Kr.). Denne er funnet ikke lenger enn 6-7 kilometer fra Glemmestadstranda. Samtidig viser arkeologiske funn fra samme periode som veideristningene at det ikke er noe 1:1 forhold mellom viktige byttedyr og motiv på ristningene. Mange viktige næringskilder, slik som en del andre byttedyr enn elg, bær, nøtter og planter er ikke avbildet på ristningene. Det er ikke funnet boplasser som med sikkerhet er samtidig med ristningene i umiddelbar nærhet av dem. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at det ikke har blitt lett etter boplasser her, men det kan også bety at ristningene ble laget på andre steder enn der folk bodde. Kanskje var jakt en viktig arena for å samle hele stammen eller mennesker fra forskjellige stammer, og helleristningene markerte slike møtesteder.Les mer... |
Uke 23 / Veke 23 Oversiktsbilde fra Harstadhamn og Hamnneset. Norull-bygget med sitt karakteristiske runde tak er under oppførelse i 1956. Høydepunktene sto i kø: «Nor-Ull øket omsetningen med 25 prosent i 1958». Omsetningen var på 3,6 mill. Det var eksportert for 620 000 og overskuddet ble 190 000. Disponent Riis var godt fornøyd.Les mer... |
Uke 24 / Veke 24Fossumstrøket festning i Indre Østfold ble etablert tidlig på 1900-tallet, med bakgrunn i et ønske om å etablere en forsvarslinje mot svenskegrensen, etter at blant annet Ørje-fortene, som et resultat av Karlstadkonvensjonen, ble demolert i 1905 i forbindelse med unionsoppløsningen.Festningen besto av fortene Høytorp fort, som var avsnittskommando, og Trøgstad fort, samt brogalleriene ved Fossum bro, Gråkollen batteri og Langenes jernbanebro. Befestningen ble avlevert til 1. distriktskommando som ferdig, 7 november 1918. De to fortene Høytorp og Trøgstad var komplekse anlegg med bombesikre rom i et sentralt fjellanlegg med betongmurt eksteriør og høye, vertikale veggflater med geværgalleri ut mot en vollgrav på tre sider. Anleggene dekker et stort område med stillinger for flere kanontyper og bygninger for lagring av materiell og ammunisjon, administrasjon, forlegning, reparasjon og bespisning. Selv om festningsverkene hovedsakelig var tiltenkt et forsvar mot angrep fra øst, deltok festningen i kamper mot tyskerne under invasjonen den 9. april 1940. Grunnet liten beholdning av stridsammunisjon samt at festningen var kraftig underbemannet, ble man etter ganske kort tid nødt til å kapitulere. Fossumstrøket festning eksisterte også en tid etter andre verdenskrig, men ble endelig nedlagt som forsvarsverk i 1959. Det var likevel militær aktivitet i området helt frem til 1990-tallet, bla. NIKE-batteriet ved Trøgstad batteri, og Transportregimentet som hadde tilhold ved Høytorp fort, i perioden 1956 til 1994.Les mer... |
Uke 25 / Veke 25De første norske kvinnene med doktorgrad er en oversiktsartikkel som inkluderer doktorgrader tatt både i utlandet og i Norge. De tre første kvinnelige doktorgradene ble tatt i Sveits. Den aller første norske kvinnen som tok en doktorgrad, var Agnes Mathilde Wergeland (1857-1914), som disputerte i Zürich i Sveits i 1890 på et emne innen rettshistorie i middelalderen. Den første kvinne som disputerte i Norge, var tyskfilologen Clara Holst, som disputerte i Kristiania i 1903 på et emne om bruk av tyske låneord i dansk. Clara Holst (1868-1935) var språkforsker. Hun var den første kvinnelige filologistudenten ved universitetet i Kristiania (1890) og den første kvinnen som tok språklig-historisk embetseksamen (1896). Holst var også den første kvinne som disputerte for doktorgraden i Norge (10. desember 1903). Hun fikk likevel ingen akademisk karriere i Norge, og trakk seg tilbake fra det akademiske liv rundt 40 år gammel.Les mer... |
Uke 26 / Veke 26Turistvegen over Folgefonna er en fottur som følger i sporene etter de europeiske turistene som flokket til fjord-Norge fra midten av 1800-tallet. Turen går fra Sundal i Mauranger til Sørfjorden i Hardanger over Folgefonna. Ruta er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.Turen starter i Sundal ved Maurangerfjorden. Hit kom turistene med store dampbåter. Fra Sundal følger man det første stykket den gamle Isvegen opp Bondhusdalen. Vegen ble anlagt i forbindelse med is-uttakning fra Bondhusbreen (brearm til Folgefonna) på 1860-tallet og går helt fra brygga i Sundal og opp til Bondhusvatn på vestsiden av Bondhuselva . Noen hundremeter nedenfor Bondhusvann deler veien seg, og turistvegen tar av mot venstre, krysser Bondhuselva og følger «Keiserstien» (på kartet: Gardshammarvegen) oppover den bratte Hillerslia mot Gardsahammarstølen. Opp det bratteste snirkler stien seg i 18 fine hårnålssvinger: stien ble anlagt på denne måten for at turistene skulle komme seg opp til breen på hesteryggen. Fra Gardshammarstølen er det en fantastisk utsikt mot fjorden.Les mer... |
Uke 27 / Veke 27 Kråkstad stasjon i Nordre Follo kommune er en stasjon på Østfoldbanens østre linje, drøyt 30 km fra Oslo S. Stasjonen, som ble åpnet i 1882, betjenes av Vys lokaltog mellom Mysen og Skøyen. I dag framstår stasjonsmiljøet som et av de mest intakte i Follo. Stasjonsbygningen i Kråkstad er tegnet av Balthazar Conrad Lange (1854-1937). Lange var utdannet i Tyskland og jobbet som sjefsarkitekt for jernbaneanleggene i perioden 1878-83. Han tegnet flere stasjoner på Østre linje, Vestfoldbanen og Vossebanen, samt bystasjonen i Trondheim. Stasjonen i Kråkstad er en speilvendt oppføring av tegningene til stasjonstypen som ble kalt «Mellemstationer, 3die Klasse». Stasjonen er oppført i såkalt sveitserstil. Denne stilarten var den dominerende retningen innen norsk trearkitektur i andre halvdel av 1800-tallet. Godshuset er bygd som en forlengelse av selve stasjonsbygningen.Les mer... |
Uke 28 / Veke 28 Kirsten Flagstad som på dette tidspunktet allerede var en merittert operasanger. Foto: Ernest Rude/Oslo Museum (1924) Kirsten Malfrid Flagstad (født 12. juli 1895 i Hamar, død 7. desember 1962 i Oslo) var en operasanger med stemmeleie i sopran og var en av 1900-tallets fremste opera- og konsertsangere i en internasjonal målstokk, omtalt av Encyclopædia Britannica som 1900-tallets største Wagner-sopraner. Hun debuterte bare 18 år gammel i 1913 på Nationaltheatret og gjorde først opera- og operettekarriere i Oslo. I 1935 fikk hun sitt store internasjonale gjennombrudd på Metropolitan-operaen i New York. I 1958 ble hun Den Norske Operas første sjef, hvor hun også var inne med egne midler og ga denne en internasjonal interesse og prestisje som den vanskelig ville ha fått uten henne.Les mer... |
Uke 29 / Veke 29Reise i Norge 1784 er briten William Coxe' beretning om sin rundtur på Østlandet fra 4. til 17. september 1784. Boka, som ble utgitt på norsk av Universitetsforlaget i 1975, er et utdrag fra hans Travels into Poland, Russia, Sweden and Denmark interspersed with historical relations and political inquiries. Boka ble først utgitt i tre bind i 1790, og så i et nytt opplag i 1802. Den ble blant annet i Encyclopedia Britannica nevnt som et svært viktig verk for den som ville finne kunnskap om Norge. Coxe var en av de første turistene i Norge, og hans verk er den første lengre, samtidige beskrivelsen som vi kjenner om Norge skrevet av en utlending. Coxe syntes at de norske bøndene var godt kledd, i tøy de selv vevde. Et av stoffene ligna på det man finner i Skottland. Mennene hadde hovedsakelig frakker i steinfarga tøy. Kvinnene gikk gjerne bare i skjørt og serk med en krave opp til halsen og tørkle om midjen når de arbeida. Han lot seg imponere av de norske kvinnene, og skriver at de «som regel er meget velskapete».Les mer...
|
Uke 30 / Veke 30 Kart over veier og gamle stier i Aurlandsdalen. Se også detaljkart over ruten over Eisingaberget. Tegnet av Frode Inge Helland. Aurlandsdalen er et 40 km langt dalføre som ligger i Aurland kommune i Indre Sogn. Dalen er med sin dramatiske fjellnatur et naturskjønt turområde som blir besøkt av mange fjellvandrere hvert år. Nederst i dalen går E16 gjennom verdens lengste veitunnel. Utbygging av Aurlandselva og vannkraftsressursene i dalen ble vedtatt i 1969. Utbyggingen som fulgte på 1970-tallet førte til mindre vannføring i elva, endrede naturforhold, kraftige protester og en av de første store debattene om naturvern i Norge. Aurlandsdalen er rundt 40 km lang (Geiteryggen-Vassbygdi), En av landet mest kjente turistløyper følger dalføret fra Geiteryggen rett innenfor grensen i Hol kommune nord-vestover til Aurlandsvangen nede ved Aurlandsfjorden i Sogn. Dalen smalner av til en trang, dramatisk vestlandsdal i forening med en frodig og artsrik natur og rike kulturminner i form av gamle gårder og støler. Artsrikdommen skyldes både mineralrik jord dannet av fyllitt i berggrunnen og kulturpåvirkning gjennom mange hundre år. Elven som renner gjennom dalen heter øverst Stemberdøla og i nedre del Aurlandselvi. Les mer... |
Uke 31 / Veke 31 Gjerde sett frå aust. Campingplassen i framgrunnen, Jostedal Hotell i midten bak, Joker-butikken til venstre for hotellet og driftsbygningen til garden til høgre. Krundøla, Snåpebrui og vegen opp Haugabakkane til Krundalen i høgre kant. Foto: Oddmund L. Hoel (2012) Gjerde (Luster, gnr. 207/3) er eit gardsbruk og bygdesentrum i Jostedalen, Luster kommune. Staden ligg langs hovudvegen framover Jostedalen der Krundøla kjem ned i hovuddalføret. Gjerde sokna til Krundalen skule fram til krinsen vart nedlagd i 1963. Etter nyryddinga av Jostedalen på 1500-talet høyrde heile området i hovuddalføret på sør- og nordsida av Krundøla til garden Flatejordi, som er nemnd alt i presteskattelista frå 1596. Men Flatejordi vart lagt øyde att kring 1610, og garden vart delt slik at bonden på Haugen fekk hand om området på nordsida av Krundøla medan Hellegård fekk hand om området på sørsida. Ved ei delingsforretning 16.-18. juli 1901 vart dei tre Gjerde-plassane utskilde som eit eige gardsbruk (Gjærde). Denne parsellen femnde òg om halvparten av øygarden på Flatejordi på nordsida av Krundøla.Les mer... |
Uke 32 / Veke 32Finnskogrunden er en historisk vandrerute som går i området rundt innsjøen Møkeren i Kongsvinger kommune. Runden er på cirka 60 kilometer og følger hovedsakelig sti, noe grusvei og en liten del asfaltert vei. Naturlig start- og sluttpunkt for ruta er Austmarka sentrum, men runden kan gås fra en rekke startpunkter, eller bitvis. Ruta som beskrevet her går fra Austmarka med klokka. Ruta er tilrettelagt og merket av DNT Finnskogen og Omegn.Fra Austmarka bygdetun følges merkingen langs fylkesveien og over elva. Ved veistumpen «Svingen» tar ruta av mot vest. Stien kommer etter hvert inn på Austmarkaleden og denne følges videre nordover. Videre følges sti og kjerrevei nordover i furuskog og litt myrlende til Toppenso og Opset og nordover til overnattingshytta Høgmo, som er Fagernes utmarkslags hytte. Videre følges skogsbilvei til Øvre Masterud passeres og E16 krysses. Turen går videre over nye furumoer innunder Sæterberget. Avstikker opp til toppen er verdt klatringen: «Dronningens utsikt» er ett av de aller beste utsiktspunktene på hele Finnskogen og verdt en avstikker. Merkingen tar deg videre over Tobakberget og så nedpå skogsbilveg ved Mengen. Snart krysses fylkesveien og man begynner på stigningen mot Oppkjølberget, som også byr på flott utsikt.Les mer... |
Uke 33 / Veke 33Kultran er eit gardsbruk som ligg rett nedanfor Bykle gamle kyrkje. På vestsida er Torsbu og Bykle nye kyrkje næraste grannane, på austsida kjem ein til Juvet, og mot nord ligg Innistog. På sørsida renn Otra. Namnet Kultran kjem truleg av kult, m, som tyder rund hump eller haug. Kultro er dativforma av Kultran. Difor heiter det «Han bur på Kultro». Bruket kom fyrst til ved ei deling av Austistog i 1844. Det var Tarjei Oddsson Byklum som då selde denne halvparten til Pål, den yngre bror sin. Tarjei hadde overteke Austistog etter faren, Odd Tarjeisson Røysland, då denne døydde i 1839, men sjølv heldt han på denne tid til i Attistog Gjerden, som han hadde teke på odel frå Åvold Jonsson i 1815. Den halvparten av Austistog som Tarjei sat att med etter 1844, overdrog han i 1847 til Olav T. Bjørnarå, som samstundes overtok Attistog hjå han. Tarjei fekk Bratteland i byte, og flutte dit. Pål Oddsson sat då eit tak her på bruket, men truleg berre nokre få år frå 1844 og frametter. For etter at Olav T. Bjørnarå overtok Attistog Gjerden og flutte dit, tykkjest Pål å ha bruka heile Austistog. Han må då ha leigd den halvparten han ikkje åtte. I desember 1863 kaupte Pål att parten av Olav, som då budde i Stavenes. Om Pål budde i Austistog eller på Kultro i åra frå 1847 til 1863, er ikkje dokumentert, men etter tradisjonen var han i Austistog det meste av tida, og me har difor plassert den nærare omtalen av han der.Les mer... |
Uke 34 / Veke 34 Bygningen til venstre er Fetsund skole der biblioteket holdt til i tre perioder. Til høyre det gamle herredshuset der biblioteket har sine lokaler i 2020. Privat foto. Fet folkebibliotek var i virksomhet i flere ulike lokaler i Fet kommune fra etableringen i 1909 til og med 2019. Fra 1993 har biblioteket vært lokalisert i det gamle herredshuset på vestsiden av Glomma, like før brua. Ved sammenslåing av kommunene Skedsmo, Sørum og Fet i 2020 ble biblioteket en avdeling av Lillestrømbibliotekene. Fet ungdomslag opprettet biblioteket i 1909. Laget hadde flere hundre bøker til utlån og søkte kommunen om opprettelse av et folkebibliotek. Lagets boksamling skulle være grunnstammen i biblioteket. Kommunen avslo først søknaden av økonomiske grunner. Men etter at laget fikk midler fra Fet og Rælingen Sparebank og Fet Spareforening, besluttet herredsstyret å opprette folkeboksamlingen. Ungdomslagets formann, Kristian Faller, ble valgt inn i folkeboksamlingens styre.Les mer... |
Uke 35 / Veke 35Wollert Wilhelm Valle (født 29. mars 1880 i Nesna, død 8. april 1961) var advokat og NS-politiker. Han holdt til i Land fra 1916 til 1942 og deretter i Hamar. Den opprinnelige Venstre- og målmannen beveget seg via Frisinnede Venstre til Nasjonal Samling. Fra november 1940 til juli 1943 satt Valle som Statens presseleder i Hedmark og Oppland. Sammen med Pressedirektoratet rakk han blant annet å legge ned Oppland Arbeiderblad, Velgeren (seinere gjenopptatt som Oplendingen), Totens Blad, Dagningen og Hamar Stiftstidende og satte inn flere NS-redaktører som Johan Woll i Østlendingen, Henrik A. Månum i Valdres, Bernhard Dippner i Hamar Arbeiderblad (nyordnet under navnet Hedemarkingen), Rolf Jacobsen i Kongsvinger Arbeiderblad (nyordnet under navnet Glåmdalen) og flere forskjellige redaktører i Gudbrandsdølen. Valle var også spesielt opptatt av å overvåke og slå ned på innholdet i menighetsblader. I 1942 flyttet han fra Dokka til Høyensalgata 72 i Hamar, og begynte å jobbe som bobestyrer for Likvidasjonsstyret, først for jøders eiendom, etter hvert for alle flyktningers eiendom.Les mer... |
Uke 36 / Veke 36 Christian Michelsens hjem Gamlehaugen, bygget 1900-1902, ark.: Jens Zetlitz Monrad Kielland. Kongebolig fra 1925. Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Teknisk Museum (1910) Gamlehaugen ligger på en parkbehandlet høyde ved nordøstenden av Nordåsvannet på Paradis i Fana utenfor Bergen og er i dag en kongebolig. Eiendommen var opprinnelig et gårdsbruk som ble ødegård etter Svartedauden. Gården skal ha blitt ryddet på nytt som en del av Fjøsanger hovedgård i 1665. Gården gikk under navnet «Haugen» (Hauen, Hoen, Hågen) fram til den fikk navnet Gamlehaugen som skilte den fra den nyryddede gården Nyhaugen (mellom Gamlehaugen og Fjøsanger hovedgård). I 1708 ble gården skyldsatt og matrikulert som egen gård, men ble betraktet som en plass under Fjøsanger hovedgård til den ble utskilt ved skiftet i 1809 etter Danckert Krohn (1726-1795) som døde barnløs. Krohn hadde kjøpt gården av sin svoger John Mariager i 1774. Det var hans brordatter Marie Krohn som da overtok Gamlehaugen, og hennes nevø Albert Henrik Krohn overtok Nyhaugen og for øvrig også Lungegården. Jordveien ble drevet videre av husmenn eller forpaktere. På begge steder ble det oppført nye våningshus med midtark og avvalmet mansardtak og omgjort til lystgårder. På Gamlehaugen ble dette senere ombygd i sveitserstil. Også Nyhaugen ble ombygget før denne ble revet for å gi plass til ny bebyggelse. Les mer... |
Uke 37 / Veke 37.jpeg) Leif Jørgensen (født 1. september 1887 i Medkila, død 1947) vokste opp i Medkila, som den gang var ei bygd i Trondenes kommune. Stedet ligger omtrent 4 km sør om Harstad. Han var tredje barn av Nilsine Bendikte Hartvigsdatter fra Kasfjord og Jørgen Tobias Hansen fra Medkila. Han ble døpt Torleif, men gjorde seg kjent under navnet Leif, og var forhandler for NEMAK, som seinere ble til Shell Norge. Hans store interesse for båter av alle slags ledet ham òg inn i en smått rederaktig virksomhet, både med mindre frakteskuter og sildeføringsfartøy.Les mer... |
Uke 38 / Veke 38 I første halvdel av 1800-tallet, da begrepet husflid kom i bruk, omfattet det produksjon av enkle bruksgjenstander av alle slag til hjemmet og for salg, men da som binæring. På slutten av århundret ble husfliden i økende grad knyttet til folkekunsten, og nærmet seg da det profesjonelle håndverket. Dette fikk også betydning for utdanningen. Da husflid kom inn som fag i allmueskolen i siste halvdel av 1800-tallet, ble det gjerne kalt håndgjerning eller håndarbeid og på den måten skilt fra mer avanserte former for husflid. Fra omtrent samme tid ble husflidsskolene for barn og ungdom ofte kalt håndgjernings- eller arbeidsskoler.Les mer... |
Uke 39 / Veke 39Frieda Dalen, f. Alfrieda Kristine Jensen (født 13. desember 1895 i Skedsmo, død 15. februar 1995 i Oslo) var lærer og fagforeningsleder. Under andre verdenskrig var hun det eneste kvinnelige medlemmet av Koordinasjonskomitéen, styringsgruppa for den sivile motstandsbevegelsen Sivorg. Som leder i Norges lærerinneforbund var Dalen sterk tilgenger av at hennes forbund skulle gå sammen med Norges lærerlag, fordi dette ville styrke lærernes innflytelse i lønnsforhandlinger og andre viktige saker. Forbundene hadde jobba parallelt siden 1911, og i 1966 ble de slått sammen.Les mer... |
Uke 40 / Veke 40 Kraftstasjonen Sauda III stod ferdig i 1930. Arkitektane Bjercke og Eliassen stod for utforminga av stasjonen, og det var det lokale kraftselskapet A/S Saudefaldene som var utbyggjar. Foto: Kirsten Hellerdal Fosstveit (2016) Kraftstasjonen Sauda III ligg som eit landemerke, sentralt i Sauda, og godt synleg når ein kjem inn fjorden. Vasskrafta var grunnlaget for industrireisinga i Sauda, og det var A/S Saudefaldene som stod for utbygginga. Kraftutbygginga med Sauda I-IV skjedde i ein femtiårsperiode frå 1919 (Sauda I) til 1967 (Sauda IV). Kraftstasjonen Sauda III starta å produsera kraft 15. februar 1931, og heldt det gåande fram til aggregata blei slått av for godt i 2008. Sauda III vart då erstatta av det nybygde Sønnå kraftverk. Utbygginga Sauda III, med kraftstasjonen, røyrgata og dammen ved Storlivatnet, har nokre særeigne og særskilde løysingar som er verdt å ta vare på. Mellom anna er dammen ved Storlivatnet rekna som eit pionerarbeid innan norsk dambygging. Dammen vart planlagt av den kjende dameksperten og ingeniøren Christian Fredrik Grøner. Arbeidet og planlegginga av sjølve kraftstasjonen stod dei like kjende arkitektane Andreas Bjercke og Georg Eliassen for.Les mer... |
Uke 41 / Veke 41Anne Brown (født 9. august 1912 i Baltimore, USA, død 13. mars 2009) var en afroamerikansk sanger, sanglærer og iscenesetter. Hun kom til Norge i 1948, da hun gifta seg med skihopperen Thorleif Schjelderup. Hennes store gjennombrudd kom i Gershwins musikal Porgy and Bess, der hovedrollen som Bess var skrevet for henne.Les mer... |
Uke 42 / Veke 42Olav Joleik (fødd 22. februar 1907 i Lusambo i Kongo, død 23. september 1999 i Flora) var jordbruks- og skogsarbeidar, fiskar og småbrukar, sjømann og krigsseglar. Gjennom det meste av livet sitt budde han i Eikefjord, der han også hadde vakse opp. Olav hadde norsk far og afrikansk mor, noko som gav han ein utsjånad som skilde han ut frå det som folk var vane med i ei lita sunnfjordsbygd på det meste av 1900-talet. Gjennomgådde kjelder viser ikkje anna enn at Olav Joleik var fullt og heilt akseptert og integrert i lokalmiljøet i oppveksten og som vaksen. Men folk som kjende han godt, refererer til ei oppleving i møte med storsamfunnet som dei tolkar som aktiv diskriminering. Olav hadde planar om å ta befalsutdanning, men skal ha blitt avvist fordi han ikkje var «reinrasa» norsk.Les mer... |
Uke 43 / Veke 43 Ferdighus fra Strømmen Trævarefabrik i Muizenberg i Cape Town. Fabrikken på Romerike leverte ferdighus til Natal og Cape Town, muligens til norske utvandrere eller med norske utvandrere som agenter. De kan også ha levert til andre steder i det sørlige Afrika. Foto: Ukjent/Colin Johnstone Utvandringa til Sør-Afrika var av langt mer begrensa omfang enn utvandringa til Nord-Amerika og andre deler av verden, men hadde allikevel et visst omfang. Det ble bare gjennomført én større, vellykka fellesutvandring til Sør-Afrika. Det var også en del nordmenn som bosatte seg der på egen hånd. De fleste av disse var enten sjømenn som valgte å bli i landet, eller forretningsfolk som så muligheter i det mineralrike landet. Hovedperioden for norsk utvandring til Sør-Afrika var fra omkring 1882 til 1914. Disse årstallene er ikke tilfeldige. I 1880–1881 ble Transvaalkrigen, senere også kjent som den første boerkrigen, utkjempa mellom briter og boere, det vil si etterkommere av de nederlandske kolonistene. Etter denne krigen ble området noe mer stabilt en periode, og det ble også en del oppmerksomhet omkring det.Les mer... |
Uke 44 / Veke 44 Representanter for den første store norske Vietnam-demonstrasjonen utenfor den amerikanske ambassade 12. mars 1965. Freddy Reddy, daværende formann i Det norske Studentersamfund, nummer to fra venstre. Foto: Ukjent / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek Freddy Reddy (født Granase Veerasamy Reddy den 3. september 1931 i nærheten av Durban i Sør-Afrika, død 8. mai 2006 i Oslo) var psykiater, kommunist, solidaritetsarbeider og fredsaktivist. Som ung mann forlot han Sør-Afrika og apartheidregimet. Han var først en tid i London, deretter kom han til Norge, som ble hans nye hjemland. Det meste av tiden bodde han i Oslo. Han organiserte demonstrasjoner mot apartheid i Oslo på sekstitallet, og var også aktiv ved de første markeringene i Norge mot Vietnamkrigen. Han var formann i Det Norske Studentersamfund (1965). På 1980-tallet arbeidet Freddy Reddy mye som lege og psykiater ved den sørafrikanske frigjøringsbevegelsens leirer i flere land i det sørlige Afrika. Reddy skrev en selvbiografi som var nesten fullført da han døde. Et utdrag er publisert i boken Studentminner som kom ut i forbindelse med Universitetet i Oslos 200-årsjubileum.Les mer... |
Uke 45 / Veke 45Nicolai Hersleb Ramm (fødd 4. februar 1756 i Furnes i nåverande Ringsaker kommune, død 11. september 1830 på Tynset) var utdanna som offiser, men var mesteparten av sitt yrkesaktive liv tilsett som skoginspektør ved Røros og Folldal verk. Han kjøpte garden Moen (Ramsmoen) på Tynset ca. 1787, og budde der til han døydde. Ramm var med og la til rette for bureisinga i Bardu på slutten av 1700-talet, der mange frå Tynset og andre stader i Nord-Østerdalen og Gudbrandsdalen kom til å slå seg ned. Nicolai Hersleb Ramm var morfar til Nikolai Ramm Østgaard, som delvis var oppfostra hjå bestefaren på Ramsmoen. Nicolai Hersleb Ramm var son av major Eilert Jørgen von Hadelen Ramm (1720-1793) og Magdalene Wetlesen (1729-1813). Faren var fødd i Lom, men tenestegjorde mesteparten av karrieren på Hedmarken. Mora var frå storgarden Hornnes (Kåre-Hornnes) i Skjeberg. Foreldra hennar var gardbrukarparet Ole Wetlesen (1686-1762, opphavleg frå Storerød på Hvaler) og Anne Halvorsdotter frå Jellestad i Berg i nåverande Halden kommune. Les mer... |
Uke 46 / Veke 46 Hålogalands gate 20 i Harstad. Sjefen for Vegkontoret, Nicolai Saxegaard, bygde dette huset i 1902 og hadde kontor for etaten her i 20 år. Huset ble ervervet av kommunen og revet i 1964. Det gikk da under betegnelsen Brochmann-gården etter lege S. W. Brochmann, som eide huset fra 1930 til 1940. Foto: ukjent fotograf |
Uke 47 / Veke 47 Maran Ata (arameisk bønnerop: Vår herre, kom!) er en karismatisk kristen bevegelse som har sin bakgrunn i en splittelse innen den norske pinsebevegelsen i 1957. Den første menigheten ble dannet i Skien i 1958. Fra 1960 hadde bevegelsen et eget organ: Maran Ata-bladet. Predikanten Aage Samuelsen var fram til 1966 den fremste lederen. Bevegelsen har et samarbeidsorgan for de lokale menighetene og det årlige stevnet som arrangeres i Seljord: Maran Ata Norge. Det praktiseres bare dåp på grunnlag av personlig bekjennelse av kristen tro, på samme vis som i pinsebevegelsen. Også på mange andre områder har teologien i Maran Ata store likheter med pinsebevegelsen.Les mer... |
Uke 48 / Veke 48 |
Uke 49 / Veke 49 Fiskum er et kirkesogn på Eiker, knyttet til Fiskum kirke, og tidligere til middelalderkirken Fiskum gamle kirke. Så lenge Fiskum var en høgendeskirke, kunne den som eide kirken selv ansette en prest, som var uavhengig av sognepresten og inndelingen i sogn. I praksis har nok likevel kirken fungert som «sognekirke» for Fiskum fjerding. Seinere omtales Fiskum som et annekssogn til Haug hovedsogn, underlagt sognepresten i Eiker prestegjeld. Kirkebøkene viser at sognepresten hadde høymesse i hovedkirken og annekskirken annenhver søndag, eller at han vekslet med sin kapellan om å holde messe i de to kirkene. Denne kapellanen var antakelig, i hvert fall i perioder, bosatt på Fiskum. Fra 1883 til 1969 var Fiskum eget prestegjeld med sin egen sogneprest.Les mer... |
Uke 50 / Veke 50 Sangforeningens tur til Uppsala i 1916. Foto: Ukjent |
Uke 51 / Veke 51Sara Oust (fødd i Vingelen i Tolga 15. mars 1778, død same stad 25. oktober 1822) var ein av dei tidlege haugianske lekpredikantane i landet. Ho blir omtala som kanskje den mest kjende og avhaldne av pionerpredikantane. Sara skal etter tradisjonen ha blitt vakt ein gong Hauge sjølv var innom i bygda, men opplysningane om dette er usikre. I alle høve byrja Sara snart å halde oppbyggingsmøte og ha samtalar og bøn rundt omkring i heimane i bygda. Etterkvart drog ho som predikant også til andre bygdelag, til Tynset, Oppdal, Gauldalen og andre stader. I Oppdal lærde ho å kjenne ei anna ung kvinne som også var vakt, Randi Hevle frå Drivdalen. Dei to reiste ein del rundt saman og forkynte. Mellom anna er det fortalt om at dei var i Ålen, der dei hadde heldig innverknad i ein heim der folket hadde skeia ut i religiøst svermeri og fanatisme og endatil alvorleg psykisk sjukdom.Les mer... |
Uke 52 / Veke 52St. Nikolas av Myra (andre navneformer i Norge er Nicholas, Nicolai, Niklas, Nikuls m.fl.) var biskop i Myra i Lilleasia på 300-tallet. Hans helgenkult oppstod lokalt raskt etter hans død, og allerede på 400-tallet ble det reist en kirke over hans grav. Etter omkring to århundrer begynte kulten å spre seg til andre land. Det finnes mange legender om hans godhet mot barn og reisende. Sankt Nikolas er knyttet julefeiringen, og hans dødsdag 6. desember blir ofte markert i Europa. Hans jordiske levninger skal ha blitt brakt til Bari i Syd-Italia rundt 1087. I middelalderen var han mer kjent og populær som skytshelgen for en rekke yrkesgrupper. Han var også, i likhet med en annen populær helgen i middelalderens Norge, St. Clemens, skytshelgen for sjøfarende fordi legende forteller at han en gang på mirakuløst vis hjalp noen sjøfolk i havsnød. Flere norske middelalderkirker var viet til St. Nikolas, og det var også altere viet til ham i en rekke andre kirker. Eksempler på Nikolaskirker er Nikolaikirken i Oslo og Eidsborg stavkirke (Nikulskyrkja) i Tokke kommune.Les mer... |
Uke 53 / Veke 53 Fabrikkbygningen og direktørboligen (t.h.) i Pilestredet. Langaard bodde selv i andre etasje og hadde kontorer i første etasje. Foto: Oslo Museum (ca 1885) Conrad Langaards tobakksfabrikk (fra 1962 Conrad Langaard AS) var en tobakksfabrikk som ble startet i 1854 av Conrad Christian Parnemann Langaard i Karl Johans gate etter å ha startet et lite tobakksspinneri i leide lokaler i Storgata 22 i 1849/1850. I 1871 flyttet produksjonen til nybygde lokaler i Pilestredet 56, ved siden av broren Mads Ellef Langaards virksomhet Frydenlunds bryggeri. Langaard var en patriarkalsk og religiøst forankret leder overfor sine arbeidere, og bygde arbeiderboliger, spisesaler i fabrikken, installerte elektrisk lys og ventilasjon og fornyet maskiner og utstyr, noe som bedret både arbeidsforholdene og effektiviteten. Tobakksfabrikken økte omsetningen og ble etter hvert Norges største tobakksselskap. Allerede ved Langaards død rett før århundreskiftet hadde fabrikken rundt 400 ansatte, og bearbeidet rundt 1/4 av all importert råtobakk til Norge. På det meste var det rundt 500 ansatte, i de første tiårene av 1900-tallet. Den gang var ikke tobakksproduksjon så effektivt som i dag, og var ganske arbeidsintensivt. Opprinnelig var produktsortimentet egenprodusert skråtobakk, dessuten rulle- og pipetobakk, sigarer, sigaretter og snus. Virksomheten importerte også røykeutstyr, sjokolade og andre sukkervarer.Les mer... |
