Lokalhistoriske hjelpedisipliner

Lokalhistoriske hjelpedisipliner eller hjelpefag er fag som bidrar til forståelsen av lokalhistorien, men som ikke er en del av faget lokalhistorie som sådan. Hjelpedisiplinene kan brukes til å utnytte kildene bedre, til å frambringe resultater og til å tolke og forstå disse. Hjelpedisiplinene er således ofte anvendelige innen metodikk og kildekritikk. Av hjelpedispipliner finner vi:

• Slektsforsking er nært forbundet med lokalhistorie. Ikke få sider i bygdebøkene dreier seg om nettopp slekter.
• Historisk demografi, som dreier seg om befolkningsstørrelse, sammensetning av kjønn og alder, fødselshyppighet, giftermålsalder osv gjennom tidene.
• Paleografi (skriftlære). Fram til 1800-tallet ble det benyttet ulike former for gotisk handskrift. Kildene fra 1500-tallet og eldre er stort sett trykt, men for å kunne benytte kildemateriale fra senere perioder, er det som regel nødvendig å lære seg gotisk handskrift.
• Diplomatikk er læren om diplom, herunder kunsten å skille mellom ekte og falske diplom.
• Numismatikk
• Sfragistikk
• Heraldikk
• Metrologi (eldre mål, vekt og mynt)
• Statistikk
• Bruk av muntlige kilder
• Folkelivs– og folkeminnegransking
• Navnegransking (stedsnavn)
• Dialektgransking
• Arkeologi
• Geografi og geologi er nyttige fag fordi de forteller om jordsmonn, løsmasser og klima - som alt er forutsetninger for bosetting og jordbruk. Til geografien hører også kart, og ikke minst eldre kart har mye informasjon av lokalhistorisk verdi, så som markering av bebyggelse, dyrket mark, bekkefar osv.
• Naturvitenskapelige hjelpemetoder
  • Dendrokronologi (årringdatering)
  • Pollenanalyse
  • C14-metoden benyttes til å datere dødt organisk materiale ved å måle innholdet av karbonisotopen ¹⁴C.
  • Fosfatanalyse brukes til å lokalisere eldre boplasser. Fosfatkonsentrasjonen re vanligvis høyere på steder som har vært brukt som boplasser enn andre steder.

Litteratur

• Sandnes, Jørn: Handbok i lokalhisorie. Faget og metodene, Universitetsforlaget (1983).