Lokalhistoriske hjelpedisipliner

Hjelpedisiplin er vitenskaper som brukes for å tolke lokalhistorie, men som ikke er en del av faget lokalhistorie. Andre tilnærminger til lokalhistorie er sjanger som er hvordan faget beskrives ved hjelp av forskjellige uttrykksmidler. Stiller en spørsmålet som hva og hvorfor lokalhistorie så er en over i fagets teori og bakgrunnen for hvordan de omtalte forholdene blir til. Stiller en spørsmålet som hvordan lokalhistorie så er en over i fagets metode og hvordan det arbeides med stoffet innen fagområdet.

Hjelpedisipliner

Lokalhistorie bruker flere hjelpedisipliner. Hver av disse har ikke en selvstendig rolle innen faget, men brukes for å frembringe, tolke og forstå de resultatene som fremkommer.

Paleografi

Læren om skrift er ...

Diplomatikk

Læren om dokumenter er ...

Numismatikk

Læren om mynter er ...

Sfragistikk

Læren om segl er ...

Heraldikk

Læren om våpenskjold er ...

C14-metoden

Det som omtales som C14-metoden, eller Karbondatering er en dateringsmetode basert på radioaktiv nedbryting av karonisotopen ¹⁴C. Nedbrytingen av isotopen skjer med en nøye fastlagt forutsigelighet, og gitt som en halveringstid på 5730 år. Dette er tiden det tar for en gitt mengde av isotopen å bli omsatt til andre isotoper. Denne halveringstiden har vært satt til forskjellige verdier, og den vil også tilsynelatende kunne endres gjennom påvirkning fra omgivelsene. Det som skaper problemer er ikke at halveringstiden faktisk endrer seg men at materialet vil bli utsatt for utvasking, diffusjon og lignende. Tallene vil derfor måtte vurderes utfra miljøet hvor prøvene er hentet. Ved varsomhet er tallene nokså pålitelige.

Karbonisotopen finnes i alt organisk materiale, så om det på en gammel boplass kan påvises slikt materiale og dette kan knyttes til de som har brukt boplassen, så kan bruken av boplassen tidsfestes med rimelig stor grad av nøyaktighet.

Angivelse av alderen skjer som oftest ved en formuleringen av typen 3500±100 BP. Det første tallet er året BP (Before Present), som er valgt til å være årstallet 1950. Dette brukes av alle dateringslaboratoriene for å unngå forvirring. Det neste tallet utgjør en feilmargin som er statistisk regnet ut, og som regel er dette standardavviket til målingen.

Metodiske feil som er knyttet til metoden indikerer at dateringer før ca 300 f.kr. gir for lav alder, senere blir alderen på prøvene for høy. Fra hundreårene før år null og fremover til omtrent 1400 e.kr. er dateringene rimelig korrekte, mens det blir store feil for de siste 500 år. Det er nedlagt et betydelig arbeid i å korrigere tallene utfra denrokronologi og lignende metoder.

Typiske metodefeil som kan opptre er knyttet til at en tester organisk materiale som er knyttet til aktiviteten en prøver å tidfeste, men dette materialet kan være fra en helt annen tidsalder. En boplass på kysten kan ha brukt drivved som har kommet fra et helt annet sted, og treet kan allerede ha vært dødt i mange hundre år.