Lorens Bergs Vestfold-historie
Lorens Bergs Vestfold-historie består av en serie bygdebøker for alle bygdene i det gamle Brunla len, utgitt i tidsrommet 1911-1920, og en påbegynt tilsvarende serie for bygdene i Tunsberg len (utgitt 1920-1922). Seriene var ment å skulle inngå i et planlagt helhetlig bokverk om Vestfolds historie som aldri ble fullt ut realisert. Men Lorens Bergs seks ferdigstilte enkeltbind var skrevet etter en fast plan, og med en innsikt og faglig dyktighet som gjorde dem til mønster for mange bygdebokverk i ettertid.
Verket står som en milepel i den faglige oppgraderingen av lokalhistorien som fant sted på begynnelsen av 1900-tallet. Den gamle sjangeren «bygdebeskrivelser» skulle omdannes til «bygdehistorie», og historia skulle utarbeides i samsvar med aksepterte historievitenskapelige standarder og metoder. Emnevalg og vektlegging skulle helst stemme med gjeldende oppfatninger innen akademia av hva som var viktig og mindre viktig i historiske framstillinger. Det ble lagt sterk vekt på at lokalhistorien skulle bidra til å utdype og raffinere framstillingen av større sammenhenger. Bygdebøker, by- og distriktshistorier skulle bli byggesteiner i rikshistoria.
En generalplan for distrikts- og lokalhistorie
Et av de viktigste tiltakene for standardhevningen var nettopp den planen som Lorens Berg la til grunn for sine bygdebøker. Planen var utarbeidet av Komitéen for lokalhistorisk forskning (1906), som var et fagkyndig arbeidsutvalg nedsatt av Den norske historiske forening for, med Lorens Bergs ord, «at drøfte, hvorledes god lokalhistorisk forskning bedst kunde opmuntres og fremmes.» Berg var sjøl medlem av utvalget, som hadde historiker og professor i geografi Yngvar Nielsen som formann. I samme komitéen satt historikeren Oscar Albert Johnsen. Han hadde tre år tidligere gitt ut Hurums historie, et arbeid som Lorens Berg lot seg inspirere av.
Komitéen kom fram til at det mest hensiktsmessige var å ta utgangspunkti et større distrikt som omfatter flere bygder, og gjerne også en eller flere byer. Som et pilotprosjekt ble det vedtatt å prøve ut modellen på den søndre delen av Vestfold, det gamle Brunla len, i hovedsak sammenfallende med det seinere Larvik grevskap og deretter Larvik-delen av Jarlsberg og Larviks amt. Valget av Brunla len falt naturlig sett på bakgrunn av komitéens sammensetning. Alle de tre nevnte medlemmene hadde personlige bånd til og profesjonell faglig interesse for distriktet. Tungtveiende var ikke minst at Lorens Berg nylig (1905) hadde gitt ut en faglig anerkjent bok om Andebu på 1600-tallet, og han hadde allerede lenge syslet med andre sider ved lokal- og distriktshistorie for Vestfold.
Prosess og resultat
Planen for Brunla len omfattet ni bind. Det skulle være ett bind for hvert av de fem herredene Brunlanes, Hedrum, Tjølling, Sandeherred og Tjøme, som alle ble overlatt Lorens Berg. Oscar Albert Johnsen skulle stå for tre bind byhistorie (Sandefjord, Larvik, Fredriksvern/Stavern), og Yngvar Nielsen skulle skrive et distriktshistorisk bind for Brunla len sett under ett. Det siste ble aldri realisert, og byhistoriene bare delvis i henhold til planen.
Derimot kom Lorens Bergs bygdebøker på løpende bånd: Brunlanes (1911), Hedrum (1913), Tjølling (1915), Sandeherred (1918), Tjømø (1920). Alle kom ut på forlag i Kristiania, de tre første på Cappelens forlag, Sandeherred i kommisjon hos Olaf Norlis forlag og Tjømø i kommisjon hos Nils S. Hauff.
Å skrive og få utgitt fem slike bøker i løpet av 10 år var en prestasjon, ikkje bare sett i lys av den faglige anerkjennelsen de vakte, men også som en demonstrasjon av en enestående effektivitet og arbeidskapasitet frå forfatterens side. En praktisk forutsetning var nok at Lorens Berg i hele denne tida (fra 1899) var bosatt i Kristiania, og således hadde lett tilgang til de offentlige arkivene og Universitetsbiblioteket. Han kunne også trekke veksler på de mange personlige kontakter han hadde i det akademiske miljøet i hovedstaden.
Arbeidsvilkårene forandret seg til det bedre fra 1916, da Berg fikk statsstipend som gav ham muligheter til å arbeide med bygdebøkene på heltid, ikkje bare i ferier og den fritid han elles kunne ha som folkeskolelærer.
Tunsberg lens historie
Da Lorens Berg hadde fullført bokserien for Brunla len, satte han energisk i gang med et tilsvarende, og i omfang enda mer ambisiøst prosjekt for nordre Vestfold – Tunsberg len (Jarlsberg). Planen, som fulgte mønsteret fra Brunla, skulle omfatte 13 bygdebøker, tre byhistorier og et avsluttende hovedbind.[1] Han rakk å fullføre bindet om Nøtterø, utgitt i 1922. Da han døde i 1924 var han godt i gang med Stokke, som ble fullført av arkivar N. Hals og Lorens Bergs sønn Øivind. Sistnevnte hadde for øvrig i flere år assistert sin far i bygdebokarbeidet.
Innhold, vektlegging, vinkling
Lorens Berg karakteriserer sjøl innholdet i bygdebøkene sine slik: «Jordens eiendomshistorie er grundmuren, og gaard- og slegtshistorien, ført frem til ved lag 1870, har faat det største rummet.»[2] Han grunngir fokuset på jordeiendomsforhold bl.a. slik: «Det vil vel medgis av historisk kyndige at […] special-undersøkelser paa jordhistoriens omraade, naar de blir utført for tilstrækkelig mange bygder, vil ha en ikke liten betydning for fædrelandets almen-historie.»[3]
Bak gards- og slektskomponenten av bygdebokverket ligger en ekstra og tidstypisk motivasjon formulert av Lorens Berg som følger: «…at gi det nulevende bygdefolk mest mulig materiale til at klare op sin ættehistorie. Kan boken paa den vis hjælpe til at styrke ættefølelsen, og derved bidra til at unge som gamle bindes fastere til hjembygden, saa er ett av dens vigtigste maal naadd.»[4] Hans «arvtaker» i videreføring av bygdeboka for Andebu i 1970-åra, Arne Gallis, bekrefter dette når han i sitt forord (1975) skriver: «Hans [Bergs] arbeid må sees i lys av og vel også som et ledd i den store norske bondereisinga som tok til i forrige århundre og har fortsatt helt fram til vår tid.»
Hvert bind av Bergs bygdebøker er altså sammensatt av en gards- og slektshistorisk del og en (mindre) del som omhandler historiske forhold av forskjellig art. En del politiske og kulturhistoriske emner er bevisst holdt i bakgrunnen med tanke på at disse skulle behandles på et mer fyllestgjørende vis i det planlagte fellesbindet for Brunla len. Der skulle lokalhistorien knyttes til «almen riks- og verdenshistorie» og landsdelens kulturhistoriske utvikling bli mest mulig allsidig framstilt.
Hovedvekten på materielle forhold, derunder jordeiendomshistorie som særlig fremtredende, var elles i samsvar med tenkemåten i den kretsen som utgjorde den lokalhistoriske komiteen av 1906, som altså Berg var en innforstått del av.
Referanser
Kilder og litteratur
- Johnsen, Oscar Albert: «Den nyere lokalhistoriske forskning» i Norsk historisk Videnskab i femti år 1869-1919, utgitt av Den norske historiske forening til dens femti-års-dag 21. desember 1919. Kristiania 1920.
- Reinton, Lars: «Den lokalhistoriske rørsla og den moderne bygdehistorie 1900-1920», i Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år, Universitetsforlaget 1970: s. 33-53.Mal:Bokhylla