Luksuslovgivninger: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
Ingen redigeringsforklaring
(2 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
{{thumb|Bondekvinne i folkedrakt fra Nordfjord, Sogn og Fjordane - av Johan F. L. Dreier - Norsk Folkemuseum - NF.00580-022.jpg|beskrivelse|fotograf/kilde}}
{{thumb|Bondekvinne i folkedrakt fra Nordfjord, Sogn og Fjordane - av Johan F. L. Dreier - Norsk Folkemuseum - NF.00580-022.jpg|Folkedrakt fra Nordfjord|[[Johan F. L. Dreier]]/[[Norsk Folkemuseum]]}}
{{toll forbruksvekst}}
{{toll forbruksvekst}}


Linje 15: Linje 15:


For Norges del er det likevel klart at man på slutten av 1700-tallet hadde kommet frem til at luksuslovgivninger hadde liten virkning. Den lange norske og danske kystlinjene var vanskelig å overvåke, og smuglingen var likevel stor. Mot slutten av århundret ble den norske handelslovgivningen liberalisert, og fra 1796 kom en ny tollov som i praksis erstattet alle de gamle forbudene med en relativt sett lav innførselstoll.
For Norges del er det likevel klart at man på slutten av 1700-tallet hadde kommet frem til at luksuslovgivninger hadde liten virkning. Den lange norske og danske kystlinjene var vanskelig å overvåke, og smuglingen var likevel stor. Mot slutten av århundret ble den norske handelslovgivningen liberalisert, og fra 1796 kom en ny tollov som i praksis erstattet alle de gamle forbudene med en relativt sett lav innførselstoll.
[[Kategori:Historisk infrastruktur - bakgrunn]]
[[Kategori:Handel]]
[[Kategori:Lover]]

Sideversjonen fra 26. sep. 2018 kl. 06:50

Folkedrakt fra Nordfjord

Mal:Toll forbruksvekst

Myndighetene i hele Europa var gjennom 1500-, 1600-, og 1700-tallet bekymret over det voksende forbruket blant den brede befolkningen. De forsøkte å begrense forbruket med lovgivning, kalt luksuslovgivninger. Disse tok form av detaljerte forbud, noen helt ned på fargedetaljer på båndene som ulike samfunnsgrupper fikk bruke, eller antall gjester tillat i et norsk bondebryllup, samt antall retter og typer mat.


Bekymringen var dels motivert av tanken om at stendene, dvs gruppene i befolkningen, som bestod av bønder, borgere, geistlige og adel, ikke skulle sammenblandes. Man var redd for at når bøndene begynte å kle og te seg som borgere, og borgere som adel, ville hele systemet som holdt samfunnets orden oppe, rakne eller smuldre bort. Luksuslovgivningen ble også brukt til å hindre grupper lovgiverne mente var særlig ”lette å friste” fra å bruke pengene sine på såkalte unødig luksus. Dette gjaldt særlig tjenestefolk, men også kvinner mer generelt.


Skepsisen til den brede befolkningens forbruk ble støttet av samtidens nasjonaløkonomiske ideer. Den økonomiske politikken, merkantilismen, som de Europeiske statene på denne tiden førte, oppfattet jordas ressurser som en gitt mengde, der hvert land hadde sin del. Skulle en stat øke sin makt, måtte den ta ressurser fra andre. Dette kunne gjøres militært, gjennom krig, eller gjennom handel, dvs. gjennom fortjeneste på salg. Det gjaldt derfor å selge ferdig bearbeidede varer til høye priser, og hindre import av tilsvarende varer. Luksuslovgivning og tollsatser mot utlandet var aktive forsøk på nettopp dette.


Luksuslovgivningene hadde varierende virkning. For noen grupper, kanskje særlig kvinner kunne de være reelle begrensinger, som noen ganger til og med endte med bøter og straffesak. Også yngre menn som samfunnet mente hadde en livsførsel som ikke sømmet seg sin stand kunne bli rammet.


For Norges del er det likevel klart at man på slutten av 1700-tallet hadde kommet frem til at luksuslovgivninger hadde liten virkning. Den lange norske og danske kystlinjene var vanskelig å overvåke, og smuglingen var likevel stor. Mot slutten av århundret ble den norske handelslovgivningen liberalisert, og fra 1796 kom en ny tollov som i praksis erstattet alle de gamle forbudene med en relativt sett lav innførselstoll.