Maana

Maana var et ukeblad som ble utgitt på Rjukan, Tinn kommune. Bladet ble utgitt i to perioder, først fra 1917 til 1919, og senere fra 1921 til 1922. Redaktør og hovedbidragsyter var i begge perioder Ludvig B. Aas, som sympatiserte med den syndikalistiske retning innenfor arbeiderbevegelsen. Den syndikalistiske ideologien satte sitt preg på avisa gjennom alle år den ble utgitt, men kanskje særlig i den siste utgivelsesperioden, da ukebladet også offisielt var et organ for den syndikalistiske grupperinga på Rjukan, Rjukan lokale Samorganisasjon. Samtidig var redaktør Aas en mann med brede interesser, som i kombinasjon med en lett, satirisk og underholdende forfatterstil, gjorde at bladet fikk en levende form og stor innholdsmessig bredde. Men den syndikalistiske retningen svant tidlig hen på Rjukan, og allerede høsten 1922 ble avisa lagt ned. Aas utvandret så til Brasil våren 1923, men døde der etter kort tid, 49 år gammel.

Forsida til første nummer av Maana, som kom ut 11. august 1917.

Foto: Nasjonalbiblioteket, Oslo

To historier i ett liv

Ukebladet Maanas historie er så tett flettet sammen med Ludvig B. Aas’ livsløp at de to vanskelig lar seg fortelle uavhengig av hverandre. Aas ble født den 9. mai 1874 i Kristiania. Han utdannet seg som typograf i København. Etter endte utdannelse arbeidet han en periode i Tyskland, før han bosatte seg i Kristiania, der han også giftet seg med Jenny (født 9. februar 1873). Paret bodde i hovedstaden fram til 1908, og i denne perioden fikk de fire barn sammen. I 1908 flyttet familien til Odda, og omtrent samtidig – eller kanskje noe før – engasjerte Aas seg for første gang i avisarbeid som utgiver av Odda Tidende, som fra starten var en partipolitisk uavhengig lokalavis. Fra 1916 ble avisa organ for Odda Arbeiderparti, men bukket under i konkurransen med Venstre-avisa Hardanger. På samme tid flyttet imidlertid familien Aas fra Odda til Rjukan, der Ludvig fikk ansettelse som typograf i lokalavisa Rjukan Dagblad. Mens de bodde i Odda, hadde Ludvig og Jenny fått to barn til, så det var en familie på seks som bosatte seg i Vestfjorddalen.

Samfunnet Rjukan – radikalisering og fagopposisjon

Ludvig Aas tegnet av Viggo Fauske. Aas var i den første utgivelsesperioden til ukebladet Maana både redaktør, utgiver og viktigste bidragsyter

Foto: Viggo Fauske

Da Ludvig Aas kom til Rjukan, hadde lokalsamfunnet gjennomgått en rekke store og opprivende faglige konflikter: I 1908 hadde det vært streik ved salpeterfabrikken, i 1911 lockout, i 1912 streiket arbeiderne igjen, og samme år som familien Aas kom, i 1916, var det på nytt arbeidskonflikt. Verdenskrigen som brøt ut i 1914, forsterket det politiske og sosiale spenningsnivået i lokalsamfunnet, i første omgang fordi krigen førte til arbeidsløshet og i neste runde fordi den forårsaket dyrtid og matmangel. Konfliktene radikaliserte arbeiderbevegelsen på stedet. I 1915 hadde Rjukan faglige samorganisasjon sluttet seg til Fagopposisjonen av 1911, den radikale retningen innen arbeiderbevegelsen. Fagopposisjonen gikk blant annet inn for sterkere kampmidler i arbeidskonflikter – som sympatistreik, boikott, obstruksjon og sabotasje – og nye organisasjonsformer – som flyttet makt fra sentralt LO-hold til lokale samorganisasjoner. Høsten 1915 engasjerte Rjukan faglige Samorganisasjon den radikale agitatoren og avismannen Peder Kaasmoli, som var påvirket av syndikalistisk tenkning. Kaasmoli reiste rundt i distriktet, vervet medlemmer til arbeiderbevegelsens organisasjoner, holdt taler og foredrag og skrev i aviser og brosjyrer. Kaasmoli fyrte opp under spenningsforholdet mellom Norsk Hydro og arbeiderbevegelsen på Rjukan.

Da det brøt ut streik våren 1916 og alt arbeid ved Hydros anlegg på Rjukan ble lagt ned, var stemningen blant arbeiderne orientert mot aksjon og handling – i tråd med fagopposisjonens anbefalinger. Hydros ledelse ga ikke etter, og LO sentralt svarte med å trekke ut stadig flere grupper av arbeidsfolk i sympatistreik – også i tråd med fagopposisjonens linje. Optimismen og kampviljen økte på Rjukan. Men arbeidsgiverne svarte med å varsle generallockout fra begynnelsen av juni, og dette fikk regjeringen til å be Stortinget om vedta en voldgiftslov. På Rjukan vokste det fram en sterk overbevisning om at LO nå ville sette hardt mot hardt og gå til generalstreik. Det skjedde ikke. Loven ble vedtatt og sanksjonert, og LO bestemte seg for å heve proteststreiken. Vedtaket kom uventet på Samorganisasjonen på Rjukan, men den valgte å bøye seg. Etter et fem timer langt møte i Folkets hus vedtok et flertall av de organiserte å følge LO sentralt. Misnøyen med LOs kompromisspolitikk og forhandlingslinje var imidlertid stor, og mange innenfor arbeiderbevegelsen i Rjukan søkte etter ideologiske og politiske alternativer til venstre for det LO sentralt representerte.

Ukebladets første periode: 1917-1919

Dette var konteksten som klamret seg om Ludvig B. Aas da han kom til Rjukan i 1916: En generelt misfornøyd og delvis desillusjonert arbeiderbevegelse, der mange var på leting etter nye måter å forstå den sosiale og politiske virkeligheten. Aas hadde mye å tilby dem: Typografen med erfaring som redaktør og trykker, startet avisa Maana, som ble et organ for syndikalistisk tenkning og praksis i en mye reinere og mer gjennomført utgave enn den Fagopposisjonen av 1911 eller Rjukan faglige Samorganisasjon representerte. Det første nummeret av avisa eller ukebladet kom ut den 11. august 1917. Bare i løpet av noen måneder fikk Maana mange abonnenter, og redaktøren kunne i desember samme år stolt fortelle at opplaget var mer enn 1600. Avisa ble også distribuert og lest utenfor Rjukan, og etter hvert tegnet til og med Norsk Hydro et abonnement. Maana var et organ det var viktig å holde seg orientert om – også for ideologiske og politiske motstandere.

Både innholdet og formen til Maana var original. Ukeavisa var en slags krysning mellom politisk opplysnings- og agitasjonsblad, kulturtidsskrift, lokalavis og vittighetsblad. Navnet Maana henspilte på elva ved samme navn som rant gjennom Vestfjorddalen; akkurat som den strie og friske elva skylte bort ureinheter og renset opp langs sitt ville løp, skulle også ukeavisa rydde bort politisk og sosial styggedom og gjøre lokalsamfunnet friskere og bedre, sa redaktøren. I det første nummeret kunngjorde Aas at organet skulle ta seg frihet til å behandle alvorlige problemer på en skjemtsom måte. Slik kunne skadelige «hydrobasiller» og annen uheldig innflytelse fra solløse dager, søvnløse netter og snobbete tilbøyeligheter drives på flukt, slo redaktøren fast. Aas hadde sjøl – på sitt beste – en stil som forente det alvorstunge med det satirisk elegante, men det siste kunne mange ganger svinge over i det plumpe og grovkornede. Mente i alle fall kritikerne. Ukebladet trakk også til seg mange dyktige medarbeidere fra det sosialt sammensatte miljøet i Rjukan. En av dem var musikeren og komponisten Maurice Sommerfelt – opprinnelig fransk – som var ansatt ved kinematografen i Folkets Hus, og som dessuten dirigerte Rjukan Fagforenings Sangkor og Rjukan Damekor. Sommerfelt var musikkmedarbeider i ukebladet. En annen viktig bidragsyter var Reinhart Neymann som var litteraturanmelder og som sjøl skrev føljetonger til bladet. En tredje nøkkelmedarbeider var tegneren Ivar Tøsti, «som leverte et helt galleri av artige tegninger både av folk og fe», ifølge Helge Dahl, en av Rjukans sentrale historikere.

Aas etablerte Maana mens han var ansatt i Rjukan Dagblad som typograf. Dobbeltrollen som ansatt i ett presseorgan og redaktør i et annet, førte sjølsagt med seg problemer. Aas ble oppsagt allerede i september 1917, bare noen uker etter at Maanas første nummer så dagens lys. Oppsigelsen gjorde ham friere i redaktørrollen, men gjorde også at den store familien Aas fikk en mer usikker økonomisk og sosial situasjon. Det politisk radikale ukebladet ble imidlertid løftet opp og fram av Den russiske revolusjon seinere på høsten samme år, og ukebladet gjennomlevde en medgangsperiode gjennom 1918. Men marginene var små. Ukebladet slet blant annet med en ustabil trykkerisituasjon. De første månedene ble Maana trykket i Notodden, i Teledølens trykkeri, seinere måtte en flytte trykkingen til Skien – først til underholdningsbladet Kikuts lokaler, deretter til Holloes boktrykkeri samme sted.

Krise i lokalsamfunnet – nedleggelse

På våren 1919 ble situasjonen for ukebladet og for hele Rjukan-samfunnet totalt endret. Hydro-tariffen som var inngått etter den upopulære voldgiftsloven i 1916, gjaldt fram til 1. april 1919. Allerede på slutten av 1918 hadde arbeiderne i Rjukan fremmet krav om en ny tariff, der den primære fordringen var 8 timers dag, men også 6 timers skift, 14 dagers ferie og at dyrtidstilleggene skulle bli omgjort til fast lønn. LO sentralt startet forhandlinger, men flertallet av arbeiderne i Rjukan Arbeiderforening gikk inn for mer offensive tiltak enn forhandlinger. De startet med å nekte overtid og akkord i emballasjen og pakkeriet ved bedriften – som var flaskehalsene i produksjonen – og i begynnelsen av april ble aksjonen eskalert da foreningen sa opp alle plassene med 14 dagers varsel. Riksmeklingsmannen grep inn med forbud mot arbeidsstans og krav om mekling, noe arbeiderne gikk med på, men situasjonen kom snart ut av kontroll med stadig mer radikale krav fra arbeidernes side og mottiltak i form av oppsigelser fra arbeidsgiversiden. Resultatet ble full driftsstans fra 21. april til 1. juli 1919, noe som førte til en 20 prosent nedgang i produksjonen i forhold til forrige driftsår. Mange mistet arbeidet, flere reiste andre steder for å søke arbeid der i stedet. Rjukan var for usikkert. Etter lange forhandlinger ble en ny avtale undertegnet mellom Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) og LO. Arbeiderne i Rjukan godkjente avtalen, men det tok tid før arbeidet kom i gang igjen. Misnøyen var fortsatt stor.

For Aas betød krisa i lokalsamfunnet også en krise for ham sjøl og for ukebladet. Som en følge av medgangstiden i 1918 hadde Aas begynt å planlegge en utvidelse av bladet, han etablerte også kontorer i Skien og Notodden og drømte om et rentefritt lån for å løfte bladet opp fra lokalsamfunnet Rjukan og ut til hele Telemark. Et karakteristisk uttrykk for drømmen var at han endret undertittelen på magasinet fra «Ukeblad for Rjukan» til «Illustrert ukeblad for Telemarken». Klarere kunne ikke ambisjonene uttrykkes. Men den stadig mer problematiske økonomiske situasjonen knuste drømmene, og allerede i første fase av streiken gikk avisa inn. Siste nummer kom ut den 11. april.

Ukebladet gjenoppstår som syndikalistisk organ: 1921-1922

Da Maana utkom på nytt fra juni 1921, var ukebladet organ for syndikalistene på Rjukan. Ludvig Aas var fortsatt redaktør.

Foto: Nasjonalbiblioteket, Oslo

Ifølge Helge Dahl reiste Aas fra Rjukan en periode etter at Maana gikk inn, men seinest i 1921 er han tilbake, og den 28. mai 1921 kom ukebladet ut på nytt. Denne gangen er ikke Aas utgiver, men bare redaktør. Utgiver er Rjukan lokale Samorganisasjon, som var en avdeling av Norsk Syndikalistisk Federation. Den såkalte lokale samorganisasjonen ble stiftet den 9. mars 1919, som et alternativ og en motvekt den faglige samorganisasjonen, som var tilknyttet LO og som mange arbeidere på Rjukan hadde mistet tilliten til. Ideologisk skilte syndikalismen seg både fra den sosialdemokratiske og den marxistiske retninga på minst to avgjørende punkter. For det første ved at den stilte seg avvisende til statsovertakelse av produksjonsmidlene og for det andre ved at den avviste politiske partiers rolle i overgangen til det sosialistiske samfunn. De store samfunnsendringene skulle i stedet gjennomføres gjennom arbeidernes faglige organisasjoner, og nedenfra – lokalt – ved å overta produksjonsmidlene. De lokale samorganisasjonene i Norge var faglige organisasjoner som ikke skilte mellom yrker eller arbeidsplasser. Organisasjonene sto utenfor LO, men mange av dem var tilsluttet «Sveriges Arbetares Centralorganisation», som var en landsomfattende svensk, syndikalistisk organisasjon. I Sverige var den syndikalistiske bevegelsen betydelig større, og de fleste medlemmene i Norge var også svensker fra begynnelsen av, ikke minst knyttet til steinindustrien i Østfold, som ble den geografiske porten for syndikalismen i Norge.

Det er uklart når og hvordan syndikalismen fikk rotfeste på Rjukan, men hvorfor det skjedde virker enklere å besvare: Det var utbredt misnøye med den forsiktige forhandlingslinja til LO sentralt i arbeiderkollektivet på Rjukan. Vi har sett hvordan Fagopposisjonen av 1911 tidlig fikk gjennomslag i Rjukan faglige Samorganisasjon med et utvalg syndikalistiske aksjonsformer, men da også den bøyde av og ga etter for myndigheter og arbeidsgivere, var det mange arbeidere som tenkte at tiden var kommet for en «reinere» og mer kamporientert form for syndikalisme.

Likevel fikk syndikalismen bare begrenset gjennomslag i Rjukansamfunnet, som ellers i landet. Etter at Arbeiderpartiet slo inn på en mer syndikalistisk og aksjonspreget strategi etter landsmøtet i 1918, og fagopposisjonen fikk flertall på LO-kongressen i 1920, gikk mye av lufta ut av bevegelsen på nasjonalt plan. I Rjukan var gjenetableringen av Maana syndikalistenes store krafttiltak. Den lokale samorganisasjonen klarte faktisk å reise kapital til et beskjedent trykkeri i et lite hus på Øverland og et ekspedisjonskontor i Sam Eydes gate 99; et lokalt trykkeri var noe av drømmen til Ludvig Aas under hans første redaktørperiode.

Ny krise, nytt nederlag – og emigrasjon

Men etter et drøyt års utgivelse måtte bladet legges ned for annen gang. Siste nummer kom ut den 13. oktober 1922. Det må ha vært et nederlag for Ludvig B. Aas, men han fant nytt håp i syndikalistmiljøet i Rjukan. Sammen med en gruppe politiske meningsfeller begynte Aas å planlegge å emigrere til Brasil, nærmere bestemt til Cruz Machado, i regionen Paraná, sør i landet. Der ville de bygge opp et syndikalistisk samfunn. Sammen med sønnen Ragnar (født 1903) og over 30 andre personer fra Rjukan reiste Ludvig Aas til Brasil den 23. april 1923. Det ble en reise fra vondt til verre, fra «helvete som arbeidsløs i Norge», til «et helvete uten like» i Brasil. Mange omkom av varme, anstrengelse og av sykdom. En av dem var Ludvig Aas, som døde av en tropesykdom, 49 år gammel. I en kort nekrolog ble han hedret – om enn litt duperende – av sin rival og politiske meningsmotstander Rjukan Dagblad:

[Han var] i to perioder redaktør av det unegtelig noget berygtede blad «Maana» paa Rjukan. Ludvig Aas var en begavet mand. Hans stilistiske evner, lette hode og livfulde fantasi kunde ha bragt ham høiere op paa samfundsstigen end han kom […]

Litteratur og kilder

• Arbeidernes leksikon, bind IV, Oslo 1934.
• Bjørnson, Øyvind: Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 2, På klassekampens grunn (1900-1920), Tiden Norsk Forlag 1990.Digital versjon på Nettbiblioteket
• Christensen, Pål: Ishavsfolk, arbeidsfolk og fintfolk. Tromsø gjennom 10 000 år, bind 3, Tromsø kommune 1995.Digital versjon på Nettbiblioteket
• Dahl, Helge: Rjukan, bind 1. Fram til 1920, Tinn kommune 1983.
• Flo, Idar (red.): Norsk presses historie 1660-2010, bind 4, Universitetsforlaget 2010.Digital versjon på Nettbiblioteket
• Folketellingen 1910.
• Furre, Berge: Norsk historie 1905-1940, Det Norske Samlaget 1972.
• Heidar, Knut: «Økonomisk struktur og korporativ dominans. Arbeiderpolitikken i Rjukan og Odda ca. 1906-24», i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1, 1976.
• Heidar, Knut: «Norsk syndikalistisk federasjon», i Pax leksikon, bind 6, Pax forlag 1981.
• Kjeldstadli, Sverre: Rjukan. Et moderne eventyr, Bokstav & Bilde 2013.
• Nilsen, Tom: Canada-feber. Utvandring fra Rjukan 1923-27, Tom Nilsen 1995.
• Norske aviser 1763-1969. En bibliografi, Oslo 1973.
• Rjukan Dagblad.
• Skjærpe, Arvid Weber: «Syndikalisme», i Pax leksikon, bind 6, Pax forlag 1981.
• Utklippsbok 1087, Nasjonalbiblioteket Oslo.