Forskjell mellom versjoner av «Magnus Poulsson»

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
m
 
Linje 12: Linje 12:
 
Videre tegnet han villaen til forfatteren [[Johan Bojer]], «Plassen», i [[Kirkeveien (Asker)|Kirkeveien]] 77 på [[Hvalstad]], sin egen praktvilla «Herrodd» på Nesøya, [[Skogsvingen (Bærum)|Skogsvingen]] 18 på Lysaker, samt den nyeste delen av [[Brambanigården (Bærum)|Brambanigården]] i Sandvika.
 
Videre tegnet han villaen til forfatteren [[Johan Bojer]], «Plassen», i [[Kirkeveien (Asker)|Kirkeveien]] 77 på [[Hvalstad]], sin egen praktvilla «Herrodd» på Nesøya, [[Skogsvingen (Bærum)|Skogsvingen]] 18 på Lysaker, samt den nyeste delen av [[Brambanigården (Bærum)|Brambanigården]] i Sandvika.
  
En langt enklere stil kan man finne i arbeiderboligene Poulsson sto bak. Han vant arkitektkonkurranser om arbeiderhjem i 1909 og 1911, og oppførte slike flere steder. Mest kjent er boligene [[Lille Tøyen]] i [[Oslo]], men man kan også nevne boligene han tegna for [[Mesna Træsliperi og Kartonfabrik]] på [[Lillehammer]] i 1911, 64 [[egnehjem]]boligene på [[Rjukan]] fra 1912 og 1913 og 8 to-etasjes rekkehus med dels horisontale, dels vertikalt delte leiligheter, oppført som arbeiderboliger for [[Nitedals Tændstikfabrik]] i 1912, idag adresse [[Grønvoll allé]] 1-15, tidligere [[Grenseveien (Oslo)|Grenseveien]] 75-89.
+
En langt enklere stil kan man finne i arbeiderboligene Poulsson sto bak. Han vant arkitektkonkurranser om arbeiderhjem i 1909 og 1911, og oppførte slike flere steder. Mest kjent er boligene i [[Lille Tøyen hageby]] i [[Oslo]], men man kan også nevne boligene han tegna for [[Mesna Træsliperi og Kartonfabrik]] på [[Lillehammer]] i 1911, 64 [[egnehjem]]boligene på [[Rjukan]] fra 1912 og 1913 og 8 to-etasjes rekkehus med dels horisontale, dels vertikalt delte leiligheter, oppført som arbeiderboliger for [[Nitedals Tændstikfabrik]] i 1912, idag adresse [[Grønvoll allé]] 1-15, tidligere [[Grenseveien (Oslo)|Grenseveien]] 75-89.
  
 
Det første offentlige bygget han sto bak var [[Bærum rådhus]], som ble tegna i 1913. I 1916 kom så arkitektkonkurransen for Oslo rådhus, der han leverte et utkast sammen med Arneberg. I 1918 ble det annonsert at de to vant konkurransen. I 1919 lagde han så et reguleringsforslag for [[Sandvika]]. Han introduserte her begrepet «Sandvika - den hvite by». Et av hans hovedverk kom også i 1919: [[DFDS]]' rederipalass i [[Karl Johans gate (Oslo)|Karl Johans gate 1]] i Oslo. Utforminga gir assosiasjoner til borgarkitektur, med tårn, spir og balkong, et bratt valmtak og kraftig naturstein i første etasje. Dette var den første av hans bygninger som mottok [[Houens diplom]], i 1925. I mellomtiden, i 1924, hadde han fullført [[Telegrafbygningen (Oslo)|Telegrafbygningen]] i Kristiania sammen med Arneberg. Rådhuset i Sandvika ble oppført i hvitslemma tegl i 1926, og utvida i 1958. Det ligner på flere måter det opprinnelige utkastet til Oslo rådhus, blant annet med et dominerende klokketårn. Bærum rådhus ble i 1930 tildelt Houens diplom.  
 
Det første offentlige bygget han sto bak var [[Bærum rådhus]], som ble tegna i 1913. I 1916 kom så arkitektkonkurransen for Oslo rådhus, der han leverte et utkast sammen med Arneberg. I 1918 ble det annonsert at de to vant konkurransen. I 1919 lagde han så et reguleringsforslag for [[Sandvika]]. Han introduserte her begrepet «Sandvika - den hvite by». Et av hans hovedverk kom også i 1919: [[DFDS]]' rederipalass i [[Karl Johans gate (Oslo)|Karl Johans gate 1]] i Oslo. Utforminga gir assosiasjoner til borgarkitektur, med tårn, spir og balkong, et bratt valmtak og kraftig naturstein i første etasje. Dette var den første av hans bygninger som mottok [[Houens diplom]], i 1925. I mellomtiden, i 1924, hadde han fullført [[Telegrafbygningen (Oslo)|Telegrafbygningen]] i Kristiania sammen med Arneberg. Rådhuset i Sandvika ble oppført i hvitslemma tegl i 1926, og utvida i 1958. Det ligner på flere måter det opprinnelige utkastet til Oslo rådhus, blant annet med et dominerende klokketårn. Bærum rådhus ble i 1930 tildelt Houens diplom.  

Nåværende revisjon fra 14. aug. 2019 kl. 23:40

Magnus Poulsson på et bilde fra før 1916
Byste av Magnus Poulsson i Oslo rådhus (Arnold Haukeland, 1954).
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)
Magnus Poulsson er gravlagt i en større familiegrav på Vestre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)

Magnus Poulsson (født 14. juli 1881 i Drammen, død 18. mars 1958 i Asker) var arkitekt. Han satte et sterkt preg på norsk arkitektur i første halvdel av 1900-tallet, ofte sammen med Arnstein Arneberg som var både kollega og venn av Poulsson. Blant hans mest kjente verk er Oslo rådhus, som var et samarbeid mellom Poulsson og Arneberg.

Han var sønn av direktør Søren Anton Poulsson og Ina Bolette Jørgensen. I 1900 begynte han å studere ved Den kgl. Kunst- og Haandværksskole i Kristiania. Han hadde Herman Major Schirmer som lærer, og dette satte et varig preg på hans virke som arkitekt. Han studerte i Kristiania til 1903, og begynte så på Kungl. Tekniska Högskolan i Stockholm. Da han ver ferdig der i 1905 ble han assistent for Carl Westmann, noe han var til 1909. Da etablerte han egen praksis i Kristiania, og begynte sitt samarbeid om større prosjekter med Arneberg. Ved siden av å tegne nye bygninger, hvor han kombinerte norske tradisjoner med et moderne og ofte maskulint uttrykk, ble han også engasjert av Fortidsminneforeningen for å restaurere bygninger. Han hadde verv i foreningen gjennom mange år.

Poulsson gifta seg i 1906 med Anna Bache-Wiig (1885-1955), som var datter av fabrikkeier Hartwig Bache-Wiig og søster av Jens Bache-Wiig. De fikk sønnene Espen Poulsson og Anton Poulsson, som begynte å arbeide sammen med sin far fra henholdsvis 1936 og 1943.

De første arbeidene Poulsson utførte i Kristiania var bolighus. Blant annet sto han bak sitt eget tun, kalt Gullia. Han ble også kjent for sine hytter og fritidsboliger, der han lot seg inspirere av lokal arkitektur uten å etterligne denne. Han var opptatt av å tilpasse bygningen til landskapet, noe man blant annet ser i huset HerroddNesøya og hytta Breskeroe ved Møsvatn i Telemark, som han selv eide. Han sto også bak større hyttekomplekser som ToresplassenKrokskogen og jaktstua Sletthollin i Numedal. Her lagde han tun med flere lafta tømmerbygninger, inspirert av tradisjonelle oppfatninger om kongsgårder på fjellet. Han bygde også om mer enn tjue storgårder, blant annet Kroken i Stor-Elvdal kommune, HovinsholmHelgøya og den eldre eiendomsmassen på Oxenøes BrukSnarøya i Bærum (1920), som ble hovedkontoret til Norske Skog.

Videre tegnet han villaen til forfatteren Johan Bojer, «Plassen», i Kirkeveien 77 på Hvalstad, sin egen praktvilla «Herrodd» på Nesøya, Skogsvingen 18 på Lysaker, samt den nyeste delen av Brambanigården i Sandvika.

En langt enklere stil kan man finne i arbeiderboligene Poulsson sto bak. Han vant arkitektkonkurranser om arbeiderhjem i 1909 og 1911, og oppførte slike flere steder. Mest kjent er boligene i Lille Tøyen hageby i Oslo, men man kan også nevne boligene han tegna for Mesna Træsliperi og KartonfabrikLillehammer i 1911, 64 egnehjemboligeneRjukan fra 1912 og 1913 og 8 to-etasjes rekkehus med dels horisontale, dels vertikalt delte leiligheter, oppført som arbeiderboliger for Nitedals Tændstikfabrik i 1912, idag adresse Grønvoll allé 1-15, tidligere Grenseveien 75-89.

Det første offentlige bygget han sto bak var Bærum rådhus, som ble tegna i 1913. I 1916 kom så arkitektkonkurransen for Oslo rådhus, der han leverte et utkast sammen med Arneberg. I 1918 ble det annonsert at de to vant konkurransen. I 1919 lagde han så et reguleringsforslag for Sandvika. Han introduserte her begrepet «Sandvika - den hvite by». Et av hans hovedverk kom også i 1919: DFDS' rederipalass i Karl Johans gate 1 i Oslo. Utforminga gir assosiasjoner til borgarkitektur, med tårn, spir og balkong, et bratt valmtak og kraftig naturstein i første etasje. Dette var den første av hans bygninger som mottok Houens diplom, i 1925. I mellomtiden, i 1924, hadde han fullført Telegrafbygningen i Kristiania sammen med Arneberg. Rådhuset i Sandvika ble oppført i hvitslemma tegl i 1926, og utvida i 1958. Det ligner på flere måter det opprinnelige utkastet til Oslo rådhus, blant annet med et dominerende klokketårn. Bærum rådhus ble i 1930 tildelt Houens diplom.

Rundt 1930 finner man trekk av en nasjonal funksjonalisme i Poulssons arbeider. Mens arbeiderboligene ofte hadde blitt behandla med jernvitriol for å få en værbitt overflate, ble veggene nå lysere, det ble mindre ornamentikk og flatene ble enklere. Man finner også noen få eksempeler på en mer klassisk funksjonalisme, som i KNA-hotellet i Oslo.

Grunnsteinen til Oslo rådhus ble lagt først i 1931. I mellomtida hadde man gått gjennom en rekke nye utkast, og arkitekturen hadde bevega seg fra nasjonalromantikk til funksjonalisme. Klokketårnet ble forkasta og erstatta av to tårnblokker, og formene ble skarpere definert. Bygningen er, til tross for at arkitekturen i seg er funksjonalistisk, rikt dekorert med billedkunst med historisk innhold. Dette er et eksempel på Poulssons nasjonale funksjonalisme.

Poulsson sto bak åtte kirker. Den siste av dem, som kom på tampen av hans karriere, var Gravberget kirke i Solør. Den ble oppført i 1955, og minner om hans første trebygninger med værbitt overflate.

Før han flyttet til Nesøya, bodde han på Lysaker, der det er en vei oppkalt etter ham. Poulsson mottok en rekke priser og var en av de første mottakerne av St. Hallvardsmedaljen i 1956. Han ble æresmedlem av Dansk akad. Arkitektforening 1950, medlem av Svenska kgl. Academien for de Fria Konstnerna 1950, og i 1950 ble han Kommandør av St. Olavs Orden.

Galleri

Kilder

Eksterne lenker