Marta Steinsvik

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 12. sep. 2013 kl. 22:20 av Cnyborg (samtale | bidrag) (Ny side: '''Marta Steinsvik''' (født 23. mars 1877 i Bakke (Flekkefjord) i dagens Flekkefjord kommune, død 27. juli 1950 i Oslo) var antroposof og skribent. Hun...)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

Marta Steinsvik (født 23. mars 1877 i Bakke i dagens Flekkefjord kommune, død 27. juli 1950 i Oslo) var antroposof og skribent. Hun ble kjent for sine markante standpunkt i kontroversielle standpunkt, ikke minst gjennom sine anti-katolske og antisemittiske skrifter i mellomkrigstida. Hun var også sentral i den antroposofiske bevegelsen i dens tidligste år i Norge. Steinvik var en foregangsperson på flere områder, blant annet for kvinners rolle i Den norske kirke.

Hun var datter av lærer Torkild Tonstad og Ingeborg Evertsatter Haugann. I 1896 gifta hun seg med Rasmus Steinsvik, og de fikk fem barn, deriblant sønnen Kjell Steinsvik. Hun ble født i Bakke ved Flekkefjord, og vokste opp i Mandal. 17 år gammel tok hun artium ved [Ragna Nielsens skole]], i 1894. Året etter tok hun examen philosoficum og begynte på medisinstudet. Dette avbrøt hun allerede i 1896, da hun gifta seg med Rasmus Steinsvik. Han var redaktør for tidsskriftet Den 17de Mai, og sto dermed sentralt i striden som førte fram til unionsoppløsninga i 1905. Marta og Rasmus Steinsvik bosatte seg på [Hvalstad]] i Asker, og deres hjem ble ofte besøkt av kulturpersonligheter som Arne og Hulda Garborg og Johan Bojer.

I 1902 begynte Steinsvik igjen å studere, men hun hadde nå gått over til humaniora. Særlig fokuserte hun på orientalske språk og religionshistorie. Hun ble opptatt av esoteriske religioner, og kom etterhvert i kontakt med østlig inspirert teosofi. Innen denne formen for teosofi var Annie Besant en ledende skikkelse, men Steinsvik gikk etter hvert over til Rudolf Steiners form for teosofi, senere kjent som antroposofi. Hun meldte seg inn i Teosofisk samfunn i 1908, og gikk til undervisning i esoterisme hos Steiner personlig.

I januar 1910 tok hun over ansvaret for tidsskriftet Kringsjaa. Det hadde blitt grunnlagt av Hans Tambs Lyche i 1893 som et kulturtidsskrift. Tidsskriftet hadde en del på landsmål (senere nynorsk) og en på riksmål (senere bokmål), og Steinsvik var tilhenger av landsmålet fordi det lå nærmere det opprinnelige norske språket, mens riksmålet var mer danskprega. Tanken i Kringsjaa var å forlike de to målformene ved å bruke dem om hverandre i tidsskriftet slik at de mottok impulser fra hverandre. Hun skrev mye om teosofi og mystikk, men tidsskriftet fortsatte også med kulturstoff og en del politiske artikler. Hennes tid som redaktør kom ikke til å vare lenge, for allere i mai 1910 gikk bladet inn på grunn av økonomiske problemer.

Samme år ble hun tvangsinnlagt på Gaustad sykehus av Johan Scharffenberg. Hun mente selv at hun ikke hadde noen psykisk lidelse, og psykiatrien skulle senere bli et tema hun engasjerte seg sterkt i. Hvordan hennes mentale helse var på dette tidspunkt er uklart, men hennes nære betrodde Hulda Garborg etterlot i sine dagbøker ingen tvil om at Steinsvik hadde psyiske problemer[1].

Et par år senere begynte Steinsvik å ta for seg andre teamer, og markerte seg blant annet som debattant i spørsmålene om kvinnelige prester og jesuittenes adgang til Norge. Hun studerte teologi ved Menighetsfakultetet 1918 til 1922. I 1921 lot sokneprest i Grønland menighet C.J. Ecktell henne holde en preken i kirken. Kvinner hadde på det tidspunkt adgang til å holde foredrag i kirken, men ikke prekener, og hun ble dermed den første kvinne vi vet om som holdt en preken i Den norske kirke.

I 1925, i forbindelse med at Stortinget behandla et forslag om å oppheve Grunnlovens forbud mot jesuitters adgang til Norge, skrev Steinsvik en artikkelserie i Aftenposten. Overskriften var «Jøder og Jesuitter». Hennes skarpe angrep mot jesuittordenen og mot Den katolske kirke generelt førte til heftige debatter, og fra katolske side ble en av hennes hovedmotstandere soknepresten i St. Ansgar menighet i Kristiansand, Coelestin Riesterer. Han beskyldte henne for forfalskninger og løgn, og hun gikk til injuriesak. I retten ble flere av pater Riesterers utsagn mortifisert, men samtidig kom man til at hans æreskrenkelser var fremkalt av hennes selv gjennom hennes utilbørlige opptreden, og soknepresten ble derfor frifunnet. Det som ble mortifisert, kjent dødt og maktesløst, var knytta til Riesterers påstand om at Steinsvik løy og visste om det. Han kunne føre bevis for at hun hadde skrevet usanne ting, men han kunne ikke bevise at hun ikke hadde gjort dette i god tro. Steinsvik ble idømt saksomkostninger. Hennes anke til Høyesterett ble forkasta, men hun fikk i lavere rettsinstans omgjort kravet om saksomkostninger. Selv om Steinsvik ikke fikk fullt gjennomslag kom hun godt ut av saken, ettersom de kraftigste utsagnene til Riesterer hadde blitt mortifisert.

I ettertid har særlig Riesterersaken fått oppmerksomhet, men som tittelen «Jøder og jesuiter» viser var ikke dette bare et angrep mot katolikkene. I 1920-åra reiste hun rundt og holdt foredrag basert på Sions Vises protokoller. Dette var et falsum som angivelig avslørte en jødisk konspirasjon for å vinne verdensherredømme. Hun ønsket å avsløre denne konspirasjonen, og ville ha gjeninnført forbud mot jøders adgang til riket i Grunnloven. Det forbudet hadde blitt oppheva i 1851. Hun ville også ta med kommunister i samme paragraf, og foreslo i Aftenposten en ny ordlyd: «Jøder (med undtagelse av dem som allerede er norske borgere), jesuiter og bolsjeviker maa ikke taales i riket»[2]. Hun argumenterte også for at det ville være et «nasjonalt selvmord» å slippe inn «den jødiske storkapital» i Norge, for at det var jødene som sto bak både den russiske revolusjon og første verdenskrig og for at også frimurerne var involvert i denne konspirasjonen[3]. Steinsvik markerte seg gjennom ytringer som dette som en av de mest krasse antisemittiske debattantene i 1920-åras Norge. Likhetene til nazismens jødehat er åpenbare, men Marta Steinsvik gikk aldri inn for nazistenes «endelige løsning», folkemord. Hun ga ut sine bøker på forlag som også ga ut fascistisk litteratur[4], men kan ikke selv plasseres i den leiren selv om en del av tankegodset overlapper[5].

Steinsviks antisemittisme har senere ofte blitt sterkt nedtont. Særlig langt gikk Ingeborg Solbrekken i Steinsvik-biografien «Kors og kårde»[6]. Hun hevder at Steinsvik var fange inn i en tidsmessig forestilling om at jødisk kapital kunne lede til verdensherredømme, og at hun gjorde det hun gjorde fordi hun trodde på Sions Vises protokoller. Men Steinsviks antisemittisme kommer som nevnt over til uttrykk så sent som i 1925, hele fire år etter at det hadde blitt avslørt at protkollene var et falsum. At noe slikt skulle ha gått henne hus forbi i så lang tid er helt utenkelig, ikke minst fordi hun drev aktiv foredragsvirksomhet. Steinsvik baserte foredrag på protokollene i flere år etter at de var avslørt som falske, noe som fikk betydelige oppslag også i Norge. Det man så ser er at protokollene overhodet ikke nevnes i 1925, et tydelig tegn på at de ikke lenger er aktuelle for henne i propagandaen mot jødene, uten at propagandaen opphører av den grunn. At hun var fanget i en tidsånd er også lite treffende, idet Steinsvik ikke slengte seg på en bølge av antisemittisme, men var en av de ledende personer. Hun var en av svært få som holdt foredrag basert på protokollene; dette var ikke noen stor bevegelse hun ble oppslukt av. At Steinsvik selv uttrykte at det ikke dreide seg om hat, men om forsvar av Norges interesser, er av liten betydning; dette er identisk med for eksempel den tyske nazisten Julius Streichers beskrivelse av antisemittisme: «antisemittisme er ikke hat mot jødene eller jødeforfølgelser. Antisemittisme er individets og folkenes selvforsvar.»[7].

Hennes neste store angrep på Den katolske kirke kom i 1928, da hun ga ut boka Sankt Peters himmelnøkler. Hun ville her, etter eget utsagn, opplyse folk om Den katolske kirkes store og sentrale feil. Dette ble gjort ut fra en oppfatning om at Den katolske kirke drev en intens virksomhet for å underminere de evangeliske trossamfunn. I 1930 kom den ut i annen utgave med et tillegg om saken mot Riesterer, og i 1932 kom tredje opplag. Boka var svært populær i kretser som allerede var anti-katolsk innstilt, men med Riesterer-saken friskt i minne ble debattklimaet denne gang noe mildere.

En katolikk som gikk til angrep på Steinsvik var Sigrid Undset. Debatten mellom de to dreide seg særlig om Olav den hellige. Steinvik mente at han ikke kunne regnes som en katolsk helgen, fordi han var oppdratt i en irsk-keltisk tradisjon, og ikke i den romerske-katolske tradisjon. I og med at St. Olav ble kjent med kristendommen i Normandie er det lite irsk-keltiske impulser å finne, og Undset irriterte seg kraftig over dette. Det kom lite ut av debatten, fordi ingen av partene var villig til å vike en tomme.

Steinsvik engasjerte seg også i andre spørsmål. Man kan nevne psykiatrien, der hun selv hadde hatt negative erfaringer med legestanden, og dyreforsøk. Hun argumenterte sterkt mot viviseksjon, det vil si obduksjon av levende dyr, en praksis som først det først lenge etter kom restriksjoner på.

I 1946 ga hun ut boka Frimodige ytringer, der hun kritiserte rettsoppgjøret etter krigen i sterke ordelag, og kom med beskyldninger om overgrep mot landssvikfanger i fengslene og fangeleirene.

Hun skrev også to skuespill, oversatte mange verker og hun skrev et stort antall artikler Steinsvik holdt også foredrag mange steder i Norge.

I 2005 ble Marta Steinsviks vei i Oslo oppkalt etter henne. Hun eide gården Stenbråten, som veien fører fram til, til 1940.

Referanser

  1. Jf. «Marta Steinsviks fascinerende liv»
  2. Steinsvik, «Jøder og jesuiter»
  3. Steinsvik, «Jøder og jesuiter»
  4. Strømmen, 2013 s. 86.
  5. Jf. Strømmen, 2013 s. 40f.
  6. Jf. «Marta Steinsvik - ei kvinne i kamp»; se også «Relativisert antisemittisme»
  7. Sitert i «Relativisert antisemittisme»

Kilder