Martin Tranmæl (1879–1967)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Martin Tranmæl»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
Martin Tranmæl på talerstolen under et folkemøte utafor Nasjonalgalleriet i Oslo omkring 1920.
Foto: Johannes Holmsen

Martin Olsen Tranmæl (født 27. juni 1879 i Melhus, død 11. juli 1967 i Oslo) var en sentral person i Arbeiderpartiet fra begynnelsen av 1900-tallet. Han leda sammen med blant annet Kyrre Grepp en revolusjonær fløy som fra 1918 hadde ledelsen i partiet. Han var blant annet redaktør i Ny Tid 1912–1918, og sekretær i Arbeiderpartiet fra 1918 til 1921. I mellomkrigstida fungerte han som Arbeiderpartiets reelle leder, og han var også en sentral figur i planleggingsarbeidet etter andre verdenskrig.

Tidlige år

Martin Tranmæl var sønn av gardbruker Ole Larsen Tranmæl (1847–1911) og Anne Valset (1854–1889). Han ble døpt 11. august 1879 i Melhus kirke. Mora døde da han bare var ti år gammel. Faren gifta seg senere på nytt med Oline Pedersdatter (født 1864). Martin var nummer sju av ni søsken, født mellom 1867 og 1883. Han ble selv aldri gift.

Barndomshjemmet Tranmæl var en mellomstor gård i Melhus. Skoletilbudet var nok ikke fullt så godt som den vitebegjærlige Martin kunne ha ønska, men gjennom Melhus bibliotek og andre steder hvor han kunne låne bøker fikk han satt seg inn mangt og mye. Særlig var han interessert i historie og i skjønnlitteratur, og senere i livet ble også drama en viktig interesse ved siden av politikken. I ungdomsåra skjedde så noe som skulle få store konsekvenser for Martin Tranmæls videre liv. Omkring 1893 måtte faren gå fra garden som hadde vært i slektas eie siden 1758. Faren og Oline bodde ved folketellinga 1900 i Trondheim sammen med Martins søster Johanna (født 1883). Faren var da spisevert. I 1910 var de tilbake på garden Trannmel i Melhus, og Ole Larsen er igjen gardbruker. Men nå var de på Lillegården, bruksnummer 4 på Tranmæl, som bare var en liten part av det han en gang hadde eid. Tidligere satt han på Tranmelsøya, som var en av hovedpartene av gården.

Det at faren måtte gå fra gården fikk både kort- og langsiktige konsekvenser for Martin Tranmæl. På kort sikt førte det til at han rett etter konfirmasjonen begynte i malerlære. Som gardbrukersønn ville han hatt muligheter til å studere, men nå var det ikke lenger en mulighet, han måtte få et yrke så raskt som mulig. Etter en tid ble han bygningsarbeider i Trondheim, og hadde dermed tatt steget inn i arbeiderklassen. Det andre er at det styrka hans radikale tankesett. Faren var Venstremann, og det hadde ofte vært politiske diskusjoner i hjemmet. Allerede i barneåra og tidlige ungdomsår ble Martin Tranmæl klar over forfatningsstriden i 1880-åra og unionskonfliktene i 1890-åra. Det var naturlig for ham å organisere seg politisk, og følelsen av at urett var begått da de mista slektsgården har nok bidratt til å bestemme hvor han havna. Det første stedet Martin Tranmæl ble aktiv var i avholdsrørsla, og etter kort tid kom han også inn i arbeiderbevegelsen. Dette var en trend i tida i 1890-åra, da stadig flere arbeidere forlot Venstre og gikk inn i Arbeiderpartiet.

Inn i arbeiderbevegelsen

Tranmæl var med på å etablere Ny Tid i 1899, og var redaktør fra 1912 til 1918. Her et avishode fra 1914.

I 1899 var Tranmæl med på etableringa av arbeideravisa Ny Tid i Trondheim. Han reiste så kort tid etter til USA. To av hans søsken, Ola (født 1875) og Anne (født 1881) reiste også dit, og bosatte seg der. Martin Tranmæl reiste en del rundt i USA, og ble der til 1905 med bare et kort hjemmebesøk i løpet av disse åra. Han engasjerte seg i den amerikanske fagbevegelsen, og jobba som maler eller dagarbeider ettersom han kom over jobber. I 1905 var han med på stiftelsesmøtet til Industrial Workers of the World (IWW), en sosialistisk fagorganisasjon som sto utafor den etablerte American Federation of Labor (AFL). Tranmæl kom også med i det amerikanske sosialistpartiet, og han fikk her sin første opplæring i marxisme. Man ser her at Tranmæl ikke bare har tatt skrittet fra Venstre til arbeiderbevegelsen, men at han også knytter seg opp mot den mer radikale delen av rørsla.

Under sitt opphold i USA holdt han kontakten med Arbeiderpartiet i Norge. Han sendte blant annet reisebrev til Ny Tid, der han fortalte om amerikansk politikk, streikekampene, aggresiviteten fra bedriftseierne mot de fagorganiserte og om myndighetene som satte inn politi og militære mot streikende. I denne perioden utvikla han en klar oppfatning om at arbeiderbevegelsens kamp måtte være et politisk prosjekt, at fagbevegelsen og partiet måtte gå hånd i hånd. Det sterke båndet mellom Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet er et eksempel på det Tranmæl mente var en riktig framgangsmåte. Han tok også med seg tanker om hvordan fagbevegelsen burde organiseres. Mens AFL var kapitalistisk orientert og hadde et syn på fagarbeidere som nok minte vel så mye om laugsvesen som om en moderne arbeiderbevegelse, hadde IWW et klassestandpunkt og en sosialistisk orientering.

En leder blir født

Mot slutten av 1905 kom Tranmæl tilbake til Norge, og ble ansatt som journalist i Ny Tid. Han tok med seg tankene fra USA inn i avisas spalter, og begynte å engasjere seg i en opposisjonsfløy i Arbeiderpartiet. Under sitt besøk i Norge i 1903 hadde han vært en av initiativtakerne til Uttrøndelag arbeiderparti (senere Sør-Trøndelag arbeiderparti), og han gikk i 1905 inn som leder der.

I 1906 ble Tranmæl delegat til Arbeiderpartiets landsmøt, og han ble der ledende i et opprør mot en del av partiets politikere. Ved unionsoppløsninga året før hadde en del brutt partilinja og gått mot Karlstadforliket, konvensjonen som oppløste unionen. Tranmæl og andre krevde strengere disiplin, det vi nå gjerne kaller «partipisk». Stortingsrepresentantene burde ifølge Tranmæl og hans meningsfeller være klarere underlagt partiorganisasjonen under stemmegiving. En del reformistiske partiledere ble kasta fra framtredende posisjoner, og veteraner som Christian Holtermann Knudsen, Carl Jeppesen og Anders Buen kom inn i partiets styre. Det ble også gjort klart at partiet i utgangspunktet ikke skulle samarbeide med borgerlige partier. Det ble også vedtatt et klarere antimilitaristisk program på landsmøtet. Alt i alt kan vedtakene som ble gjort sies å ha ført til en radikalisering av Arbeiderpartiet. Tranmæl selv kom inn i styret, og ble sittende der helt til han i 1963 frasa seg gjenvalg på grunn av høy alder.

Tranmæl var etter sitt besøk i USA opptatt av å se til arbeiderbevegelsen i andre land, og å hente impulser derfra. Den russiske revolusjonen i 1905 ble studert inngående. I tida etter denne kom også en internasjonal debatt om politisk massestreik, som i stor grad var påvirka av syndikalismen. Tranmæl reiste mye. Mellom 1907 og 1912 besøkte han Stockholm, København, Tyskland, Belgia, Nederland, Frankrike, Italia, Storbritannia og andre steder. I Italia fikk han ikke bare inspirasjon til arbeiderbevegelsen, men opplevde også kunst og arkitektur som gledet ham; Roma fikk en helt spesiell plass i hans hjerte. Vi finner ham i denne perioden i folketellinga 1910 som bosatt i Trondheim, med yrke «Journalist i "Ny Tid"». Han var leieboer i Prinsens gate 33 da tellinga ble utført.

Blant det han tok med seg av impulser fra utlandet var blant annet tysk antireformisme, motstand mot byråkratisering av arbeiderbevegelsen, betydningen av sterke arbeiderorganisasjoner. Høsten 1911 var han i Storbritannia for å dekke streikene der for Ny Tid. De streikende fikk oppfylt mange av sine krav, og Tranmæl oppfatta det som om de hadde vært på nippet til å velte hele staten. Han tilskrev i stor grad framgangen til at arbeiderbevegelsen i Storbritannia var organisert ut fra klassesolidaritet og ikke fagsolidaritet, at de brukte kampmidler som sympatistreik, sabotasje og obstruksjon og at de var organisert i lokale samorganisasjoner i stedet for i fagforbund. Med en slik organisering kunne arbeiderbevegelsen bli i stand til å gjennomføre revolusjonær masseaksjon. Det han hadde lært fra de britiske streikene ble nedfelt i Trondheimsresolusjonen, og det ble lagt til grunn under organiseringa av Fagopposisjonen av 1911 i kjølvannet av en større arbeidskonflikt i Norge.

Fagopposisjonen av 1911

Tranmæl var aktiv i Norges Sosicaldemokratiske Ungdomsforbund. Her et bilde fra landsmøtet i 1919, med Martin Tranmæl som nummer sju fra venstre i forreste rekke.
Foto: Ukjent (1919).
Martin Tranmæl sitter ytterst til venstre på dette bildet av medlemmer av Trondhjems Sosialistlag.
Foto: Ukjent (1915).

Tranmæl ble leder i Fagopposisjonen, som appellerte sterkt til mange i den voksende arbeiderklassen. Han var helt sentral i den framgangen opposisjonsfløyen fikk, som i 1918 kulminerte med at de tok over ledelsen i Arbeiderpartiet og programfesta sin politikk. I tillegg til å være aktiv i partiet, var Tranmæl også medlem av Malerforbundet. Han ble flere ganger valgt som delegat til LO-kongresser, mens Uttrøndelag arbeiderparti valgte ham som delegat til partiets landsmøte. Den organisasjonen han nok følte seg sterkest knytta til var Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund, der han var formann i lokallaget i Trondheim fram til 1918. Dermed hadde han i hele perioden fra 1906 til 1918 kunnet jobbe for å gradvis få gjennomslag for sine prinsipper. Fra 1911 ble dette arbeidet styrka av at hans meningsfeller organiserte seg i fagopposisjonen, og at Tranmæl organiserte opposisjonens arbeid på en dyktig måte. Det var nettopp gjennom ungdomsforbundet at Tranmæl hadde klart å lansere Fagopposisjonen på landsplan.

I 1912 reiste Tranmæl rundt i Sør-Norge for å agitere for fagbevegelsen. Det var under møtet i Kristiania at han kom med det som nok er hans mest kjente utsagn. Under en redegjøring om streikebryteri advarte han om at streikende arbeidere kunne la det ligge igjen dynamitt i borehulla. Utsagnet ble kjent over hele landet på rekordtid, og Fagopposisjonens radikale syn ble dermed spredt land og strand rundt.

Samme år ble Tranmæl redaktør i Ny Tid etter en kampvotering. Avisene var tidas viktigste massemedium, og Tranmæl utnytta potensialet til det fulle. Motstanderne begynte å kalle ham «paven i Trondhjem», men med den suksess han hadde prella nok det ganske greit av. Budskapet som ble spredd gjennom avisa var at arbeiderne måtte organisere seg og gjennom revolusjonær masseaksjon, det vil si streiker og demonstrasjoner, ta over både bedriftene og staten. Det parlamentariske arbeidet var et supplement, det var på arbeidsplassene at kampen skulle vinnes.

Som agitator bidro Tranmæl blant annet til å utløse protester mot Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter da de i 1914 stemte for økte militærbevilgninger. I 1915 vedtok partiets landsmøte at dette hadde vært programbrudd, og stortingsrepresentantene ble irettesatt. For Tranmæl førte dette til en dom for antimilitær agitasjon, som på den tida var forbudt. Dette ble hans første fengselsstraff.

Da marsrevolusjonen i Russland kom i 1917 ble den fulgt av streiker og opprør i Tyskland og sosial uro i våre nordiske naboland Sverige og Finland. Tranmæl mente at revolusjonen kunne spre seg, og at man også i Norge måtte sette i gang med masseaksjoner. Generalstreiken, som gjerne regnes som arbeiderbevegelsens sterkeste våpen, var ifølge Tranmæl det åpenbare middel for å sette i gang en revolusjon. Han var sikker på at dette ville blitt møtt med militærmakt, og at man derfor måtte forberede en kampanje for å få folk til å nekte å la seg mobilisere. Det ble aldri noe av generalstreiken han ønska, for ledere i partiet og LO sørga for å forhale arbeidet.

Marsrevolusjonen ble fulgt av oktoberrevolusjonen og av opprør i flere andre land. Tranmæl ville igjen sette i gang aksjoner i Norge, og han skrev til støtte for bolsjevikene i Ny Tid. Her skilte han seg fra mange lederskikkelser i den norske arbeiderbevegelsen, som fordømte bolsjevikene. I påsken 1918 var Tranmæl innleder på landskonferansen for arbeiderrådene, der han blant annet oppfordra til å ta åttetimersdagen gjennom direkte aksjon og til massestreik. Som i 1917 var han villig til å aksjonere på sida av LO og Arbeiderpartiet, selv om han prinsipielt mente at partiet og LO burde være ledende i slike aksjoner. En ukes tid etter denne konferansen var det landsmøte i arbeiderpartiet, hvor Fagopposisjonen tok over makta. Det ser ikke ut til at Tranmæl var forberedt på at det kom til å skje, men da det først skjedde var han rask til å omstille seg.

Partisekretær

På landsmøtet i 1918 ble Tranmæl sekretær i partiet, en posisjon som er helt sentral i partiapparatet. Han måtte nå bosette seg i Kristiania, en by han ikke likte. Han måtte også slutte som redaktør i Ny Tid, noe han synes var vanskelig. I Kristiania kom han inn i en krets fra ungdomsforbundet, med Einar Gerhardsen som lederskikkelse. De fortsatte med det Tranmæl allerede lenge hadde drevet med, nemlig å ta over ledelsen i gamle arbeiderpartiorganisasjoner og innføre sin radikale politikk der. Kristiania Arbeidersamfund og Kristiania Arbeiderparti var blant de mest sentrale organisasjonene de gikk inn i, og Tranmæl bidro til å skape et aktivt miljø slik han kjente det fra Trondheim. Samme år som han ble sekretær ble han igjen dømt til fengsel for antimilitær agitasjon.

Sammen med partiformann Kyrre Grepp forsøkte Tranmæl å konsolidere seieren på landsmøtet, og for å oppnå dette la de seg på en kompromisslinje. Dette førte til at den gamle ledelsen ble splitta, og at den dermed ikke klarte å ta tilbake makta ved neste korsvei. Samtidig ble det ført en aktiv indre partistrid, der Tranmæl var sentral. I 1919 var han en av de som fikk partiet inn i Komintern, Den tredje internasjonale. Han entuasiasme over Komintern ble dempa allerede i 1920, da Moskva-tesene kom. Sentralismen og disiplinkravene i dem passa ikke inn i den norske arbeiderbevegelsen, og Tranmæl ønska helst å ta partiet ut av Internasjonalen. Hans meningsfeller overbeviste ham om at det var best å bli, selv om dette førte til en partisplittelse. I 1921 var den et faktum da Norges socialdemokratiske Arbeiderparti ble oppretta.

Redaktør igjen

I 1921 trakk Tranmæl seg som sekretær, og fikk i stedet posisjonen som redaktør i Social-Demokraten, senere Arbeiderbladet og siden 1997 Dagsavisen. Dette var partiets hovedorgan, og Tranmæl så på redaktørstillinga som den mest innflytelsesrike i arbeiderbevegelsen. Fløyen han leda fra 1922/1923 har blitt kalt tranmælittene. I forbindelse med Kyrre Grepps død i 1922 ble det utløst en maktkamp mellom tranmælittene og Scheflo-fløyen etter at Tranmæl angrep den parlamentariske lederen Olav Scheflos politikk. Han mente at Scheflo førte en reformistisk politikk, og forsøkte å hindre at han ble ny partileder. Scheflo vendte seg til Komintern for å få støtte, og dermed ble striden om partiets forhold til Internasjonale det meste sentrale i maktkampen.

Komintern skjerpa i 1922 kravene til medlemspartier, og vedtok flere direktiver om indre anliggender i partiet. Dette fikk begeret til å renne over for Tranmæl. Han fikk flertall for utmelding i sentralstyret, men tapte så i landsstyret etter at Kominternrepresentanten Karl Radek hadde grepet inn. På partiets landsmøte i 1923 forsøkte Tranmæl igjen å få Arbeiderpartiet ut av Komintern gjennom Kristianiaforslaget. Han vant denne gangen avstemninga med bare to stemmers overvekt. Han klarte også, med knappest mulig margin, å få valgt Oscar Torp til formann og Einar Gerhardsen til sekretær. Edvard Bull, også han fra kretsen rundt Tranmæl, ble valgt til nestformann. Tranmæl fortsatte som redaktør, og var i realiteten den politiske lederen i partiet.

Schflo-fløyen valgte å fortsette kampen. De søkte støtte fra Komintern, og innleda en hetskampanje mot Tranmæl. Striden ble så hard at Tranmæl pressa gjennom et ekstraordinært landsmøte i november 1923. Scheflo-fløyen sikra seg et ultimatum fra Komintern, som Tranmæl gjennom sin innledende tale og sitt arbeid gjennom landsmøte sørga for å få forkasta. Dermed var det ugjenkallelig slutt på Arbeiderpartiets medlemskap i Komintern. Dette førte til en ny splittelse da Scheflo-fløyen brøt ut og danna Norges Kommunistiske Parti.

Arbeiderpartiet og NKP skulle i lang tid framover kjempe om fagbevegelsens gunst. Den første arenaen ble en ulovlig jernstreik. For Tranmæl var det en side ved denne splittelsen som var utålelig. Landsorganisasjonen valgte å avvikle samarbeidsavtalen med Arbeiderpartiet, og oppfordra de enkelte fagforeningene til å avslutte kollektivt medlemskap. De fagorganiserte skulle være fristilt til å velge mellom Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti.

I 1924 stilte Tranmæl opp i stortingsvalget, i det som tydelig var en direkte utfordring mot Olav Scheflo. Tranmæl vant, noe han ikke ubetinga gleda seg over. Midt oppi det hele ble han igjen dømt til fengsel for antimilitær agitasjon, og han kom rett fra fengselet til stortingsbenken. Å være stortingsrepresentant var ikke noe for ham, og han stilte ikke til gjenvalg.

Det var fortsatt partiet og fagbevegelsen som var Tranmæls hovedarena, og særlig var det forholdet mellom partiet og Landsorganisasjonen som opptok ham. LO inviterte etter en tid til samlingsforhandlinger, noe Tranmæl trolig sto bak. I 1927 førte forhandlingene til at Arbeiderpartiet og Norges socialdemokratiske Arbeiderparti ble forent. De fikk også med deg flere sentrale personer fra Norges Kommunistiske Parti. Som en del av avtalen ble det oppretta en samarbeidskomité mellom Arbeiderpartiet og LO, som langt på vei gjenoppretta den gamle samarbeidsavtalen. I komitéen satt det to mann fra partiet og to fra LO, og Tranmæl var fast medlem der fram til 1959. I og med at han også satt i partiets sentralstyre, var kongressvalgt medlem i LOs sekretariat fra 1927 til 1946 og beholdt stillinga som redaktør i Arbeiderbladet hadde Tranmæl svært stor makt innen arbeiderbevegelsen. Et forsøk på å trekke dette enda lenger ved å få valgt partiformann Oscar Torp som LO-formann i 1927 mislyktes, men båndet mellom LO og Arbeiderpartiet var ikke bare gjenoppretta, men kraftig styrka.

De harde tredveåra

Tranmæl hadde vært stortingsrepresentant i en periode, men det var som agitator at han hadde sin styrke, ikke som parlamentariker.
Foto: Ukjent (Omkr. 1935–1940).

I 1930-åra kom en tid med massearbeidsløshet og tiltagende politiske konflikter. I flere europeiske land så man at fascismen fikk framgang ved å fiske i rørt vann, og mange frykta at dette skulle skje også i Norge. Tranmæl, i sine sentrale posisjoner, ble sentral i snuoperasjonen arbeiderbevegelsen gjorde for å motvirke kreftene som ble satt i gang av den økonomiske og sosiale krisa.

I 1932 kom et felles manifest fra Arbeiderpartiet og LO, Det arbeidende folks krisekrav. Dette innleda snuoperasjonen, som så skjøt fart da motdagisten Ole Colbjørnsen fikk spalteplass i Arbeiderbladet. Han presenterte et økonomisk program som var inspirert både av Stalins femårsplaner og av Keynes' underskuddsbudsjetteringsforslag og tyske teorier om statsøkonomi. Colbjørnsen ble, på Tranmæls initiativ, med i en komité som skulle utarbeide et nytt partiprogram. Statens økonomi skulle brukes til å skape nye arbeidsplasser. Dette førte til at tanken om regjeringsmakt ble sentral i Arbeiderpartiet - for å kunne gjennomføre programmet måtte man ha makta. I 1933 ble slagordet «Hele folket i arbeid! Flertallet og regjeringsmakten til Arbeiderpartiet!» lansert av Tranmæl under hans innledningsforedrag på landsmøtet. Han som bare motvillig hadde vært stortingsrepresentant, kjempa nå for at partiet skulle komme inn i regjeringskontorene.

I 1934 stilte Tranmæl til valg som formann i Landsorganisasjonen, men tapte kampvoteringa mot Olav Hindahl. Det var nok ikke noe stort nederlag, for Hindahl hadde blitt fremma som kandidat nettopp av Tranmæl.

Våren 1935 kom den første Arbeiderpartiregjeringa, regjeringa Nygaardsvold. Tranmæls posisjon ble da noe svekka, fordi regjeringa naturlig nok ble et nytt maktsentrum. Der hadde ikke tranmælittene så stor innflytelse som ellers i partiet. De klarte likevel å påvirke politikken gjennom partiapparatet. I 1936 og 1937 ble det ført en kamp knytta til fascismens framgang i Europa. Selv om den spanske borgerkrigen ikke var avgjort, så det ikke lyst ut for venstresida der. Og i Tyskland stramma det seg stadig mer til for regimekritikere. Tranmæl hadde selv, som medlem av Nobelkomitéen, vært med på å gi fredsprisen til Carl von Ossietzky, og han satt nå i konsentrasjonsleir. Tranmæl var med på å få i gang en hjelpekomité for Spania, og senere også for Finland under Vinterkrigen. Han gikk også bort fra sitt mangeårige antimilitaristiske standpunkt, og begynte å jobbe for økte bevilgninger til Forsvaret med bakgrunn i trusselen fra fascistiske stater. I 1937 kom et forsvarsforlik med Venstre, og bevilgningene til militærvesenet økte gradvis fram mot 1940.

Krigsårene

Tranmæl flykta under andre verdenskrig til Sverige, hvor han leda det norske LO-kontoret og holdt foredrag om Norges sak. Han var også sterkt involvert i planlegging av tida etter krigen. Tranmæl tilhørte det som har blitt kalt den lille internasjonalen, sammen med sentrale personer som Willy Brandt, Bruno Kreisky, Ernst Paul, Gunnar Myrdal og Torsten Nilsson. Han bidro til Blåboka, Arbeiderpartiets skisse for etterkrigspolitikken. Tranmæl mante til forsonlighet ved en fredsslutning med Tyskland. Trolig var han klok av skade etter det harde oppgjøret etter første verdenskrig, og han så også for seg at sosialdemokratene i Tyskland ville komme til makta, og at de da måtte ha best mulig betingelser for å motvirke en tilbakevenden til nazisme.

Ved frigjøringa 1945 var Tranmæl aktiv i gjenopprettelsen av Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen, og han var med på å utforme den nye regjeringas politikk. Tranmælittene ble nå sentrale i regjeringa, ikke minst ved at Einar Gerhardsen ble statsminister. Den økonomiske politikken Tranmæl hadde jobba for i 1930-åra hadde i liten grad blitt satt ut i livet av regjeringa Nygaardsvold, og nå kunne man hente fram planene igjen.

Tranmæl selv gikk ikke inn i regjeringa, men var redaktør av Arbeiderbladet fram til 1949. Da gikk han som 70-åring av med pensjon. Dette året var han med på å utarbeide partiprogrammet «Grunnsyn og retningslinjer», og han var aktiv i kampen mot Norges Kommunistiske Parti. Kråkerøytalen, Gerhardsens krigserklæring mot kommunistene, ble fulgt opp av antikommunistiske artikler i Arbeiderbladet. Tranmæl jobba også for norsk medlemskap i NATO.

De siste årene

Martin Tranmæl er gravlagt ved Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

Selv om Tranmæl oppga sin viktigste posisjon i 1949, fortsatte han å være en viktig person i partiet. Han satt som tidligere nevnt i samarbeidskomitéen mellom partiet og LO helt fram til 1959, og han var medlem av partiets sentralstyre til 1963. Vennskapet med Einar Gerhardsen og Haakon Lie førte også til at han hadde påvirkningskraft. «Noen av oss har snakka sammen», sa Gerhardsen, og en av de han ofte snakka med var Tranmæl.

Etter hvert fikk riktig nok Tranmæl mindre innflytelse. Det skyldtes nok i stor grad at han selv trakk seg ut, men man skal ikke se bort fra at hans tid også mer eller mindre var ute. I 1961 kom et tydelig tegn på at han ikke lenger var like sterk da han talte mot ekskludering av Orienteringskretsen, uten å få gjennomslag. De som ble ekskludert danna Sosialistisk Folkeparti, en av forløperne til Sosialistisk Venstreparti.

Tranmæl slutta aldri helt å engasjere seg. Da debatten om EEC, nå EU, for første gang kom opp i 1960-åra ble han tilhenger av norsk medlemskap. Han argumenterte for at EEC ville kunne forhindre en ny krig i Europa, og at det kunne bli skapt et bedre grunnlag for velferdssamfunnet. Han døde 88 år gammel i 1967, fem år før nei-sida vant den første avstemninga om EEC/EF-medlemskap.

På grunn av sitt lange virke for arbeiderbevegelsen ble Martin Tranmæl gravlagt på æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Ved arbeiderbevegelsens kurssenter Sørmarka står en statue av Tranmæl, laget av Per Palle Storm.

Kilder