Medlemmer av Overhoffretten

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Medlemmer av Overhoffretten er en oversikt over de som gjorde tjeneste som dommere i Overhoffretten fra den ble oppretta i 1666 til den ble avskaffa i den store rettsreformen av 1797. For mer informasjon av retten, se artikkelen Leksikon:Overhoffretten fra Norsk historisk leksikon.

Om embetene

Overhoffretten var en kollegial domstol, der stattholderen utpekte medlemmene og sjøl var president. I praksis var stattholderen sjelden til stede under forhandlingene; fram til 1720 møtte han gjerne opp til åpninga. I perioden 1739–1750, hvor stattholderembetet var nedlagt, var stiftamtmannen i Akershus stiftamt preses. En kort periode, 1739–1740, hadde Peter Neve tittelen visepresident, men denne ble senere ikke brukt. Fra 1750 var igjen stattholder eller visestattholder preses, og fra 1771 var stiftamtmann i Akershus visepreses. Fra det tidspunkt var presesstillinga vakant, så i realiteten var det da stiftamtmannen som fungerte som rettens leder.

I de første årene var kansleren formann for Overhoffretten. Da kanslerembetet ble avskaffa i 1679 måtte man finne en ny løsning, og i 1684 ble derfor embetet justitiarius innført. Han skulle oppbevare rettens segl, lede rettens virksomhet, forfatte og lese opp domsavsigelsen og undertegne domsbrevene.

I tillegg til preses og justitiarius hadde retten meddommere, som hadde tittelen assistensråd eller assessor. Fram til 1756 var assessorembetet ulønna. Etter dette begynte man å lønne assessorene, og i tillegg utnevnte man auskultante assessorer. De var ulønna, og de hadde rett til å delta i forhandlingene, men de hadde ikke stemmerett. Meningen med disse stillingene var å lære opp framtidige assessorer for å sikre rekruttering, og ved å møte opp som auskultant assessor bedra man mulighetene for å få dette embetet.

Før 1720 var mange av rettens medlemmer personer som ikke var utnevnt til assessor, men som hadde bestalling som assistensråd og som i bestallingsbrevet har fått spesifisert plikt til å gjøre tjeneste ved Overhoffretten. Tittelen assistensråd ble også brukt som honorær tittel, og i noen tilfeller oppgir bestallingsbrevet at man er fritatt fra tjeneste i retten.

I noen perioder ble også enkelte beordra til å gjøre tjeneste ved Overhoffretten, uten å bli utnevnt til assessor eller assitensråd.

Det var også en justisskriver eller justissekretær ved retten som førte protokoller, leste saksdokumenter i retten og skrev domsbrevene.

Normalt måtte det være fem medlemmer til stede for at retten skulle være beslutningsdyktig. I noen tilfeller ble det gitt dispensasjon til å fungere med færre medlemmer, ettersom det kunne være vanskelig å samle så mange.

Rettens medlemmer

Oversikten er basert på Tor Weidlings gjennomgang av bestallingsbrev og andre kilder.[1] Den er trolig ikke helt fullstendig

Preses og visepreses er ikke tatt med i oversikten, se henholdsvis stattholder og Akershus stiftamt for en oversikt (se også ovafor om forholdene rundt presesembetet). Unntaket er visepresidenten 1739–1740, som ble utnevnt spesifikt i dette embetet mens de andre hadde det ex officio.

Årstallene viser til perioden de gjorde tjeneste i retten, og er i noen tilfeller omtrentlige. Dette skyldes at man i en del tilfeller ser at personen fungerer i et embetet ved Overhoffretten, men ikke kjenner tidspunktet for bestalling; eller at man kjenner til siste gang personen møtte i retten, men ikke vet om han fortsatte som medlem fram til sin død uten å møte.

Personene er satt opp kronologisk. For justitiariusembetet gjenspeiler dette at den ene etterfølger den andre, mens det for andre embeter medfører at personer som virka ved retten i samme tidsrom opptrer i nærheten av hverandre i lista.

Visepresident

Justitiarius

Medlem/assessor

Surnumerær assessor

Auskultant assessor

Assistensråd

Beordret 1667–1685

Beordret fra 1710

Justisskriver/justissekretær

2. justissekretær

Sekretær

Referanser

  1. Weidling, Tor: Eneveldets menn i Norge: Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660–1814. Riksarkivaren. Oslo. 2000. Digital versjonNettbiblioteket, ss. 44ff.

Litteratur