Middelalderen: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Linje 28: Linje 28:
===Samfunnsutvikling===
===Samfunnsutvikling===


Befolkningsveksten man hadde hatt i vikingtida fortsatte i tidlig middelalder. En kjenner mer enn fire tusen [[gårdsnavndatering|rud-gårder]], hvorav mange ble rydda i denne perioden. De er ofte plassert i utkanten av de dyrkbare områdene. En finner også tiltagende deling av gårder i denne perioden. [[Leilending]]ene gjør sitt inntog; tidligere hadde bønder normalt vært sjøleiere, men i middelalderen var det en økende andel som leide jord av bønder. [[Trell]]ene forsvant i samme periode, og en del av dem ble faktisk leilendinger. Dette kan ha en sammenheng med at frie jordbrukere som betaler leie er mer lønnsomt enn treller som driver jorda. Leilendingene betalte normalt rundt en sjettedel av produksjonen som leie, og det var derfor i deres interesse å få så god avkastning fra jorda som mulig. Om dette er noe bøndene var klar over eller ikke er usikkert, men trolig har man etter hvert sett et mønster med økt produksjon på leilendingsjord.
Befolkningsveksten man hadde hatt i vikingtida fortsatte i tidlig middelalder. En kjenner mer enn fire tusen [[gårdsnavndatering|rud-gårder]], hvorav mange ble rydda i denne perioden. De er ofte plassert i utkanten av de dyrkbare områdene. En finner også tiltagende deling av gårder i denne perioden. [[Leilending]]ene gjør sitt inntog; tidligere hadde bønder normalt vært sjøleiere, men i middelalderen var det en økende andel som leide jord av bønder. denne utviklinga begynte i tidllig middelalder, men skjøt virkelig fart i høymiddelalderen. [[Trell]]ene forsvant i samme periode, og en del av dem ble faktisk leilendinger. Dette kan ha en sammenheng med at frie jordbrukere som betaler leie er mer lønnsomt enn treller som driver jorda. Leilendingene betalte normalt rundt en sjettedel av produksjonen som leie, og det var derfor i deres interesse å få så god avkastning fra jorda som mulig. Om dette er noe bøndene var klar over eller ikke er usikkert, men trolig har man etter hvert sett et mønster med økt produksjon på leilendingsjord.


At vikingferdene tok slutt førte til at befolkningsveksten ble forsterka. En reiste ikke lenger ut for å erobre land, men vendte seg innover og forsøkte å utnytte ressursene i Norge bedre. [[Trøndelag]] ble et svært viktig område i denne perioden, ettersom det der er mye godt jordbruksland. [[Vestlandet]] fortsatte å være et tyngdepunkt for handel, mens [[Østlandet]] først i høymiddelalderen virkelig begynte å markere seg blant annet gjennom samkvemet med Sverige og Danmark.  
At vikingferdene tok slutt førte til at befolkningsveksten ble forsterka. En reiste ikke lenger ut for å erobre land, men vendte seg innover og forsøkte å utnytte ressursene i Norge bedre. [[Trøndelag]] ble et svært viktig område i denne perioden, ettersom det der er mye godt jordbruksland. [[Vestlandet]] fortsatte å være et tyngdepunkt for handel, mens [[Østlandet]] først i høymiddelalderen virkelig begynte å markere seg blant annet gjennom samkvemet med Sverige og Danmark.  

Sideversjonen fra 5. jun. 2015 kl. 08:03

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Middelalderen Mal:Nb eller mellomalderen (latin: medium ævum eller media ætas) er i norsk historie perioden fra vikingtidens slutt til reformasjonen i 1536. Perioden kjennetegnes blant av at kirkens posisjon ble styrket, ofte på bekostning av adelens og kongens makt; framveksten av et borgerskap i byene samt en oppløsning av det gamle norske samfunnet og tap av norsk selvstendighet.

Startet på perioden er vanskelig å plassere eksakt. Ofte velger man 1066, da Harald Hardråde falt ved Stamford Bridge, men også 1030 (slaget ved Stiklestad og Olav den helliges død) nevnes ofte og det finnes også andre muligheter. Det mest hensiktsmessige ser ut til å være å se det som en glidende overgang i perioden 1030–1070, og 1050 settes da ofte som startår for middelalderen.

Middelalderen kan deles inn i tre underperioder, med omtrent disse dateringene:

Tidlig middelalder

Som nevnt i innledninga er det ikke noe klart skille mellom vikingtid og tidlig middelalder. Noen av hendelsene som regnes som markører for denne overgangen er allerede nevnt. Det kan være hensiktsmessig å se nærmere på noen av dem, for gjennom å kjenne til disse hendelsene blir det gjerne mindre viktig å forsøke å feste overgangen til et bestemt år ettersom man kan se mønstrene i utviklinga bedre.

Begynnelsen på tidlig middelalder

År 1000, omtrent da slaget ved Svolder sto, har blitt nevnt som datering av overgangen. Dette er etter de flestes mening for tidlig, for det man ser etter ved en slik overgang er et brudd som markerer slutten på en ting og begynnelsen på noe annet. Noe slikt brudd finner vi ikke ved Olav Tryggvassons død. Det en ser på denne tida er begynnelsen på slutten for vikingtida, med introduksjonen av kristendommen som en viktig faktor.

Olav den helliges død i 1030 er lettere å knytte til et brudd. Nokså kort tid etter hans død ble han oppfatta som en helgen; det var ikke lenger om å gjøre at kongen kom til vikingenes Valhall, nå skulle han til Paradis. Kristendommen hadde fått langt større utbredelse gjennom Olavs tid som konge, og i årene etter hans død konsoliderte kirken sin stilling.

At Harald Hardrådes død i 1066 også nevnes skyldes at dette markerer en avslutning av vikingtoktene. Riktignok falt også Magnus Berrføtt i kamp i 1103, men i hans tid som konge ser vi en utvikling av statsapparatet som tyder på at bruddet allerede har funnet sted.

Åra omkring 1050 blir som nevnt ofte stående som kompromisset mellom disse mulige dateringene av overgangen. I og med at det ikke er snakk om et skarpt brudd, men mer hvilke strømninger det er som dominerer, virker det også fornuftig å forholde seg til en datering omkring 1050, uten å feste det til et bestemt år. En praktisk konsekvens av dette er at det sammenfaller med en vanlig datering av overgangen fra tidlig middelalder til høymiddelalder i europeisk sammenheng. På kontinentet og på de britiske øyer regner man nemlig middelalderens begynnelse til rundt år 500.

Arkeologer trekker noen ganger vikingtida fram til omkring 1100, basert på funn fra perioden. Dette er hensiktsmessig når man skal behandle funnene, ettersom det i materialet er vanskelig å se noe brudd før denne tida. Men for historikere er det en noe sen datering, for de politiske og samfunnsmessige endringene har allerede kommet et godt stykke innen 1100.

Samfunnsutvikling

Befolkningsveksten man hadde hatt i vikingtida fortsatte i tidlig middelalder. En kjenner mer enn fire tusen rud-gårder, hvorav mange ble rydda i denne perioden. De er ofte plassert i utkanten av de dyrkbare områdene. En finner også tiltagende deling av gårder i denne perioden. Leilendingene gjør sitt inntog; tidligere hadde bønder normalt vært sjøleiere, men i middelalderen var det en økende andel som leide jord av bønder. denne utviklinga begynte i tidllig middelalder, men skjøt virkelig fart i høymiddelalderen. Trellene forsvant i samme periode, og en del av dem ble faktisk leilendinger. Dette kan ha en sammenheng med at frie jordbrukere som betaler leie er mer lønnsomt enn treller som driver jorda. Leilendingene betalte normalt rundt en sjettedel av produksjonen som leie, og det var derfor i deres interesse å få så god avkastning fra jorda som mulig. Om dette er noe bøndene var klar over eller ikke er usikkert, men trolig har man etter hvert sett et mønster med økt produksjon på leilendingsjord.

At vikingferdene tok slutt førte til at befolkningsveksten ble forsterka. En reiste ikke lenger ut for å erobre land, men vendte seg innover og forsøkte å utnytte ressursene i Norge bedre. Trøndelag ble et svært viktig område i denne perioden, ettersom det der er mye godt jordbruksland. Vestlandet fortsatte å være et tyngdepunkt for handel, mens Østlandet først i høymiddelalderen virkelig begynte å markere seg blant annet gjennom samkvemet med Sverige og Danmark.

Kongens makt var begrensa i tidlig middelalder, og ved flere tilfeller var det flere som delte makta. De lokale stormennene hadde mye makt. Utbygginga av sentralstaten var i gang, men det gjensto en del før man hadde utvikla en sterk kongemakt.

Innføringa av kristendommen hadde mye å si for utviklinga i denne perioden. Formelt ble det gjort et vedtak om å innføre den nye religionen på Mostertinget i 1024, men det var etter Olav den helliges død at Norge faktisk ble kristna. I tidlig middelalder hadde også kirken en svak sentralmakt. Landet ble delt inn i bispedømmer, og biskopene fikk dermed formelt sett råderett over konkrete områder i motsetning til de tidligere, omreisende biskopene. Men de fleste kirkene ble bygd av privatpersoner, og kirkeeieren hadde mye makt. Blant annet var det vanlig at det var han som tilsatte prest, ikke biskopen.

Slutten på tidlig middelalder

En setter gjerne slutten på tidlig middelalder til 1130. Det året døde Sigurd Jorsalfar, og borgerkrigstida begynte. Alternativt har overgangen vært lagt til 1184, da Sverre Sigurdsson ble krona. Dette markerer også en form for overgang, men det virker mer hensiktsmessig å legge overgangen til 1130 da man går fra en periode som hadde vært relativt fredelig til en periode med langvarig strid. Her er det ikke bare striden i seg sjøl som spiller inn, men også hensikten med den. Kongemakta tillegges større vekt, og kampen om den tilspisses derfor. Det blir tydeligere at man ikke lenger ønsker samkonger som strides innbyrdes, men en enekonge med større makt og gjennomføringskraft.

Høymiddelalderen

Høymiddelalderen begynnelse regnes som nevnt over fra omkring 1130, da Sigurd Jorsalfar døde og borgerkrigstida begynte. Perioden preges blant annet av enda sterkere befolkningsvekst, konsolidering av kirke og statsmakt og framveksten av byer. Slutten på perioden har ofte vært lagt til 1319, da Håkon V Magnusson døde og de første unionskongene kom på tronen. Men i nyere tid har man gjerne lagt overgangen til rundt 1350, det vil si i tida rett etter at svartedauden ramma Norge. Det er få hendelser som har satt et så tydelig preg på landets historie som denne pandemien, og ingen del av samfunnet var urørt etter dens herjinger.

Utvikling av kirkens og kongens makt

Synet på kongemaktas utvikling har variert over tid. I eldre historieskriving vektla man kongen som person, og tok for seg to sentrale konflikter. Den ene var konge mot kirke, den andre konge mot aristokrati. Begge disse konflikter endte med seier for kongedømmet. Bøndene ble regna som kongens støttespillere, selv om de rett nok fikk mindre politisk innflytelse i takt med at kongens makt økte. Senere historikere, med en materialistisk tilnærming, så mer på utviklinga som en strid mellom kongedømme, aristokrati og kirke på den ene sida og bondesamfunnet på den andre. Teorien vektlegger i liten grad kongedømmets positive funksjon for bøndene, og har også blitt kritisert for manglende empirisk belegg.

Både kongedømmet og kirken hadde tjenester å tilby til befolkninga. Som motytelse krevde de lojalitet, lydighet og finansiering gjennom skatter og avgifter. Fra kongemaktas side var det særlig rettutøvelsen som var viktig. Kongen kom nå inn som garantist for fred og rettferdighet. Fra kirkens side var det religiøse aspektet selvsagt svært viktig; håpet om frelse var av stor betydning, og veien dit gikk gjennom kirken. Men kirken ble også en tilbyder av helse- og kunnskapstjenester, og en stabiliserende faktor. Samvirket mellom konge og kirke var derfor av betydningen, selv om de kunne være i bitter strid med hverandre.

Kongens makt kunne under borgerkrigstida være begrensa. Med kroninga av Sverre Sigurdsson i 1184 kom en periode med noe fredeligere forhold, men så snart han var død blussa striden opp igjen, og riket ble delt.

Bispedømmene ble oppretta i tidlig middelalder, men på lokalplanet var kirken fortsatt i stor grad på private hender. I 1152/53 ble Nidaros erkesete, og kirken i Norge ble dermed en selvstendig enhet. I kjølvannet av dette fulgte en strammere organisasjon, først på toppen og etter hvert nedover i hierarkiet.

Opprettelsen av erkesetet gjorde kirken til en viktigere en maktfaktor på det rikspolitiske planet. Da Erling Skakke skulle sette sin sønn Magnus Erlingsson på tronen, nøyde han seg ikke med å bare få ham hylla som konge på tinget. Han gikk også til erkebiskop Eystein Erlendsson, som gjennomførte den første kroninga i Norden i Bergen i 1163 eller 1164. Som motytelse avla kongen lydighetsed overfor paven og erkesetet. I forbindelse med kroninga kom også den første skrevne tronfølgeloven. Den ble aldri tatt i bruk, men påvirka senere lovgivning.

Da kong Sverre kom til makta i 1184 krevde han at kirken skulle underordne seg kongen. Dette førte til bannlysing, og biskopene organiserte motstand mot Sverre. Borgerkrigene gikk dermed inn i en ny fase, der konge og kirke sto mot hverandre, representert ved baglere og birkebeinere. Ved Sverres død i 1201 ble det lettere å forhandle om et kompromiss, men det var ikke før i 1217 at de to partene ble enige om en felles konge. Sverre kunne innkassere en form for seier, post mortem, da hans sønnesønn Håkon IV Håkonsson ble krona i 1217.

Håkon ble sittende på tronen til sin død i 1263, og i denne fredelige perioden ble det gjennomført en rekke viktig endringer. Tronfølgeloven kom på plass i 1260, og Norge ble dermed et rent arverike. En klar tronfølgeordning førte til mer stabile forhold; det ble langt vanskeligere for andre enn den rette arving å la seg hylle som konge. Håkon begynte å bygge ut kongedømmet til en sterk institusjon, og vi en egentlig sentralmakt begynte å ta form. Hans sønn Magnus Lagabøte fortsatte dette arbeidet. Ikke minst er Landsloven fra 1274 viktig; nå fikk hele riket én felles lov med kongen som garantist.

Magnus Lagabøtes eldste sønn Eirik Magnusson kom på tronen i 1280, og var da mindreårig. Dette førte til at man fikk et aristokratisk formynderstyre. Kirkens innflytelse ble da svekka, ettersom aristorkratiet fikk sterk interesse av å styrke kongemakta. Denne tilstanden holdt seg i stor grad etter at Eirik ble myndig. Hans bror, Håkon, ble utnevnt til hertug og styrte deler av Sør-Norge og Færøyene som len. Han fikk dermed god erfaring med å styre før han sjøl kom på tronen i 1299. Som konge ser det til til at han gikk inn for å begrense aristokratiets makt. Han ønska også å effektivisere forvaltninga, og et av tiltakene var å bygge flere festninger: Akers, Båhus og Vardøhus, samt utbygging av Tunsberghus. Særlig de tre sønnafjeldske festningene ble viktige under Håkon. Han hadde sin maktbase på Østlandet, hvor han hadde vært hertug, og nå begynte tyngdepunktet å flytte seg fra Vestlandet til Østlandet, eller mer konkret fra Bergen til Oslo. I 1314 bestemte Håkon at prosten i Mariakirken skulle være Norges rikes kansler, noe mange regner som en erklæring om at Oslo var rikets hovedstad.

Som nevnt tidligere har man ofte regna Håkons død i 1319 som slutten på høymiddelalderen. Hans etterfølger var dattersønnen Magnus Eriksson, og han ble også valgt til konge i Sverige. Dermed begynner en tid med unionskonger, noe som ble befesta gjennom Kalmarunionen i 1397. Selv om kongen var norsk, ser man her begynnelsen på selvstendighetstapet. I senere tid har man derimot ikke villet sette skillet her, men heller rundt tida for svartedauden. Dermed trekker vi høymiddelalderens historie noe lenger.

Magnus prøvde å holde sine to riker adskilt, men norske stormenn hadde allikevel en oppfatning av at han drev en offensiv utenrikspolitikk som svensk konge, og at han ikke samarbeida godt med stormennene her i landet. Dette førte til to opprør i 1330-åra. Mot slutten av dette tiåret kom det som syntes å være en løsning på problemet. Magnus fikk nemlig to sønner, Erik og Håkon, som ble født tett på hverandre. Dermed så man muligheter til å skille rikene fra hverandre igjen. Yngstemann Håkon ble født i 1340, og var rundt et år yngre enn broren. Han ble hylla som norsk konge i 1343/44, mens Erik ble hylla som tronfølger i Sverige og Skåne. Tanken var at Håkon skulle dele riket med faren når han ble myndig.

Det er enighet om en ting blant historikere, uansett hvordan man tolker forholdet mellom kirke, stat, aristokrati og bondestand: Framgangen for kirke og kongemakt i høymiddelalderen betydde at de to overtok mange viktige funksjoner i samfunnet. Tidligere hadde bondestanden sjøl stått for rettsutøvelsen, men den ble overtatt av kongen - og av kirken i spørsmål som berørte kirkeretten. Dette førte til en umyndiggjørelse av bondestanden, med bedre stabilitet og rettssikkerhet som motytelse fra makthaverne.

Utenriks- og handelspolitikk

Norgesveldet var på sitt største i høymiddelalderen, nærmere bestemt ved Håkon IV Håkonssons død i 1263. Fra 1100-tallet hadde Færøyene, Orknøyene, Shetland (Hjaltland), Hebridene (Sudrøyene) og Man vært knytta til Norge. Jarl og biskoper ble innsatt av kongen, og det ble krevd inn skatt til den norske kongen.

Under Håkon Håkonsson kom det også et ekspansjonsforsøk retta sørover. Han forsøkte å ta kontroll over Halland, og hadde planer om å utvide dette til Skåne. En slik erobring ville styrka handelen med hansabyene i Nord-Tyskland. Det ble ingen varige resultater av dette forsøket.

Nordover ble riksstyret styrka under Håkon Håkonsson. Med økt bosetning nord for Malangen kunne kongen oppføre kirke og festning på Tromsøya, og dette ble kimen til dagens Tromsø. Vardøhus festning ble også en tydelig markering av norsk kongemakt på Nordkalotten. Den samiske befolkninga ble likevel ikke fullt underlagt norsk styre. De betalte skatt, men mer i form av en tributt enn en egentlig skattlegging. Først mot slutten av senmiddelalderen ble samene norske undersåtter på linje med den norskspråklige befolkninga i nord. I 1326 kom det på plass en avtale mellom Norge og Novgorod som regulerte handelen blant samene.

Det var allikevel fortsatt mot vest at man hadde den største innsatsen. Grønland anerkjente Håkon Håkonsson som konge i 1261, og Island gjorde det samme i 1262–1264. Etter Håkons død begynte Norgesveldet gradvis å rakne. Magnus Lagabøte gjorde en handel med den skotske kongen, som i 1266 fikk Hebridene og Man mot at det norske herredømmet over Orknøyene og Shetland ble anerkjent. Det ble også fastslått en årlig avgift som skottene skulle betale, men denne ble bare innbetalt i noen få år.

Under Magnussønnene ble forbindelsene med Skottland og England opprettholdt for å motvirke den tyske dominansen. Men etterhvert vendte norsk handels- og utenrikspolitikk seg stadig mer mot de nordtyske byene. Eirik Magnusson forsøkte å begrense hansaens rettigheter, og ble møtt med handelsblokade. Han måtte gi etter, og de tyske handelsmennene fikk flere innrømmelser.

Eirik forsøkte seg også sørover igjen. Varberg festning ble anlagt i Halland, og Norge hadde en periode kontroll over dette område. Dette førte til at Danmark ble en hovedmotstander. Gjennom flere strategiske ekteskap fikk både den svenske og den norske kronen større interesser i Danmark. På grunn av en indre strid om makta i Sverige fikk en to allianser, en dansk-svensk og en norsk-svensk, som kjempa om dominans i Norden. En direkte følge av dette var kongefellesskapet mellom Norge og Sverige i 1319.