Midtkammerbygning
Midtkammerbygning er en bygningstype som ble vanlig i Norge fra midten av 1700-tallet, først på embetsgårdene og fortrengte de tradisjonelle svalgangshusene. I byene holdt imidlertid denne byggeskikken seg fram til midten av 1800-tallet. Enklere midtkammerbygninger blir kalt midtkammerstue.
Karakteristisk for disse bygningene er at de består av to separate laftede bygningskropper forbundet med et noe smalere midtparti med hovedinngangen foran på huset. I dette midtpartiet gikk trappen til annen etasje, og bak trappegangen var det gjerne innredet et kammers.
Fra trappegangen var det gjerne innredet en stuedel i den ene delen, og kjøkken og kammers i den andre. Fra kjøkkenet kom en også inn i kammerset bak trappen i trappeoppgangen.
Ved større bygninger var det gjerne også en egen kjøkkeninngang på gavlsveggen. Midtkammerbygningene er vanlige ved middels store og større gårdsbruk.
På Østlandet var midtkammerstuene forholdsvis brede, og i nyere tid er derfor de store rommene ofte blitt delt. I Trøndelag ble midtkammerstuene bygd smalere, og de fleste værelsene går derfor over hele husets bredde. De var uten vinduer i gavlsveggene, og de ble ofte forlenget, for eksempel med et langkammers og/eller med en treroms kåravdeling, de tradisjonelle trønderlånene.
Hele huset ble bygd i to etasjer (kalt lån, stu-lån i Trøndelag), og trappa var alltid inne i gangen. Denne hustypen har derfor aldri hatt svalgang. En enkel midtkammerstue var seksvegget (åttelaftet). Denne stuetypen er etter svensk mønster blitt kalt parstue. Samme betegnelse kan også brukes om midtkammerstue i dobbel bredde.
I nyere tid har det her blitt vanlig å ta i bruk det gamle kammerset til kjøkken. Da har det også fått dør fra gangen.