Miljøpartiet De Grønne

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 28. jul. 2020 kl. 10:48 av Kallrustad (samtale | bidrag) (Oppdateringsbehov)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne artikkelen bør oppdateres. Se evt. diskusjonssiden for merknader.
Valgkampstand for Miljøpartiet De Grønne på Karl Johans gate i Oslo.
Foto: Olve Utne (2009).

Miljøpartiet De Grønne (MDG) er et politisk parti som ble grunnlagt i 1988, etter inspirasjon fra grønne partier i andre europeiske land. Som partinavnet viser settes miljøhensyn og bærekraftig utvikling høyt, og skal virke styrende i alle saker. Partiet plasserer seg ikke på et fast sted på høyre-venstre-aksen, men er villige til å samarbeide med begge blokker.

MDG fikk sin første folkevalgte representant allerede året før partiet ble formelt grunnlagt, da de fikk en representant på fylkestinget i Akershus i 1987. Den første stortingsrepresentanten fra MDG, Rasmus Hansson (Oslo), ble valgt inn i 2013. Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015 ble et stort gjennombrudd for partiet, som da fikk 4,2 prosent av stemmene på landsbasis i kommunestyrevalget, og 5,0 prosent i fylkestingsvalget. Det resulterte i 231 kommunestyrerepresentanter fordelt på 162 kommuner, og 36 representanter i fylkestingene.

Organisasjon

MDG har ingen partileder, men i stedet to talspersoner, en av hvert kjønn. Per 2016 er dette Aina Bastholm og Rasmus Hanson. Hanson er som nevnt stortingsrepresentant i perioden 2013–2017, mens Bastholm er hans vararepresentant og politisk rådgiver i stortingsgruppa. I tillegg til at man har dette delte lederskapet er det også rotasjonsordninger som forhindrer at noen blir sittende for lenge i maktposisjoner.

Den daglige drifta ledes av en partisekretær, per 2016 Lars Gaupset.

Partiet har en egen kvinnegruppe, De Grønnes kvinnenettverk, som per 2016 ledes av Ragnhild Sjyvollen.

Ungdomspartiet Grønn Ungdom ble etablert i 1996.

Politikk og ideologi

Miljøpartiet De Grønne sier i sitt prinsipprogram (2013) følgende:

Partiets mål er et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper, og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt. Livskraftige lokalsamfunn basert på lokale ressurser er en forutsetning for å nå målet.

I andre europeiske land har man hatt grønne partier lenger, og flere steder har de oppnådd gode resultater i valg. Det er ikke en enhetlig bevegelse, men en manfoldig gruppe av partier med en del felles verdier. Økologisk tenkning står helt sentralt, mens andre viktige elementer kan være feminisme, pasifisme, grasrotdemokrati og kulturelt mangfold. I den økonomiske politikken er miljøhensyn styrende; økonomisk vekst må ikke gå på bekostning av miljøet. De grønne partiene er også generelt positive til innvandring, og tilhengere av et sterkt lokaldemokrati.

Historie

I det første valget MDG deltok i, i 1987, ble det en representant på fylkestinget i Akershus. Dette svake resultatet er ingenting å undre seg over; partiet var ennå ikke formelt etablert, og hadde dermed et svært begrensa apparat i valgkampen. Ved stortingsvalget 1989 hadde man bedre muligheter, men det endte med rett i overkant av 10 000 stemmer på landsbasis. Dette var 0,4 prosent av stemmene, og partiet fikk dermed ingen stortingsrepresentanter. Den lave oppslutninga fortsatte fram til 2007; i disse valgene fikk MDG mellom 0,1 og 0,3 prosent av stemmene. Det beste resultatet var ved kommunestyre- og fylkestingsvalget 1995, da MDG fikk åtte representanter i kommunestyrer.

En forklaring som er trukket fram på vanskene med å bryte gjennom er det at Sosialistisk Venstreparti og Venstre allerede hadde etablert seg som miljøpartier fra MDG ble etablert. I Sverige hadde man ikke andre partier med så sterk miljøprofil, og søsterpartiet Miljöpartiet de gröna klarte mye raskere å etablere seg om et politisk alternativ.

I 2007 ble det et noe bedre resultat, spesielt i Vest-Agder (1,7 %) og Sør-Trøndelag (1,2 %). Dette ga ingen mandater – men vel noe håp. MDG fikk i dette valget inn representanter i kommunestyrene i Halden, Nesodden, Trondheim, Kristiansand og Stjørdal - to i Trondheim og én i hver av de andre. Stortingsvalget 2009 førte til en marginal framgang der partiet på landsbasis økte sin oppslutning fra 0,1 til 0,3 prosent.

I kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011 ble det et langt bedre resultat. Partiet hadde lister i 57 av landets kommuner, mens det i 2007 ble stilt lister bare i femten kommuner. Med litt under 22 000 stemmer i kommunestyrevalget (0,9 % og nær 29 000 stemmer i fylkestingsvalget (1,3 %) gikk partiet fra seks til atten kommunestyrerepresentanter, og fikk også en representant i fylkestinget i Hordaland.

Ved stortingsvalget 2013 fikk MDG drøyt 79 000 stemmer (2,8 %), og Rasmus Hanson kom inn på tinget. Dette ga et løft fram mot neste valg, som ble et stort gjennombrudd. MDG fikk i 2015 drøyt 101 000 stemmer (4,2 %) i kommunestyrevalget og drøyt 110 000 stemmer (5,0 %) i fylkestingsvalget. Dette førte blant annet til at partiet ble sterkt nok til å inngå byrådssamarbeid med Arbeiderpartiet og SV i Oslo, med Hanna E. Marcussen som byråd for byutvikling og Lan Marie Nguyen Berg som byråd for samferdsel. I Trondheim ble Hilde Opoku, som da var en av MDGs to talspersoner, valgt til varaordfører i et samarbeid med Arbeiderpartiet. Flere steder havna MDG i vippeposisjon, hvilket utløste forhandlinger om ordførervervet. I og med at partiet ikke har låst seg til én blokk kunne det gå flere veier. Så langt ser det ut til at den rød-grønne blokka har trukket det lengste strået i kampen om samarbeid med MDG. Det er likevel fortsatt et klart premiss at MDG er villig til å samarbeide med alle stortingspartier unntatt Fremskrittspartiet.

Det ser ut til at MDG henter sine velgere først og fremst blant førstegangsvelgere, «sofavelgere» og blant personer som tidligere støtte den rød-grønne blokka, men som var misfornøyd med Jens Stoltenbergs andre regjerings miljøpolitikk. Det ser ut til at partiet har sterkest støtte blant velgere under 30 år.

Samtidig som valgresultatene har blitt bedre, har også partiorganisasjonen blitt bygd opp. I 2007 var det bare 207 medlemmer i partiet, og dette steg til 1679 i 2011. Etter stortingsvalget i 2013 kom en sterk vekst i medlemsmassen, fra 2450 medlemmer 1. januar 2013 til 3065 medlemmer 1. juni samme år, og så over 5000 i løpet av valgkampen.

Litteratur og kilder