Milorgaktivitetene i Skedsmo
Etter det tyske overfallet 9. april 1940 tok det tid å etablere det som senere ble kalt Milorgaktiviteter i Skedsmo. De første spede forsøk på en organisert motstandsbevegelse skjedde i løpet av 1941. Litt etter litt kom aktivitetene inn i ordnede former, og etter en stund fikk de overlatt alvorlige oppdrag av Milorgledelsen. Noen av folkene fra Skedsmo var med i Nittedal Skytterlag før krigen: Paul Solberg, Alf Solberg, Reidar Skarud, Olav Thingelstad og Bjørn Lundby (1924-). Sistnevnte har bidratt med opplysninger og gjennomlest teksten i dette kapitlet. Av naturlige årsaker var det en famlende start på motstandsarbeidet, og de enkelte grupperingene gikk under flere navn: Milorg, Hjemmefronten, Hjemmestyrkene og Gutta på skauen var de mest brukte betegnelsene. Se mer om dette i egen faktarute.
Her i distriktet ble organisasjonen forsøkt oppbygd blant de ansatte ved Strømmens Værksted og Kjeller flyfabrikk. Dette skyldtes nok at det var her man hadde et bredt arbeidsmiljø å rekruttere ut fra, samt at det var her man lettere kom i kontakt med de nye makthaverne: okkupantene og nazistene. Men det var også her det var mulig å drive sine aktiviteter i det skjulte.
De første forsøkene i 1941 var ikke vellykket, de ble avslørt, og arrestasjoner fulgte. Men det ga nyttige erfaringer for senere virksomhet, og vinteren 1942 ble det etablert nye grupper. Fra sommeren 1943 var et brukbart nett etablert. Informasjonsgangen via radiomeldinger, illegale aviser og direkte kontakter fungerte, og det foregikk organisert opplæring av sabotører og soldater. Arbeidet var risikofylt, mange utsatte seg for store farer, og arrestasjoner kunne ikke unngås.
| Betegnelser | Virkefelt |
|---|---|
| Milorg | Den offisielt sanksjonerte militære motstandsorganisasjonen. |
| Hjemmestyrkene | Styrker i Norge, holdt hemmelig for okkupasjonsmakten og allmennheten. |
| Utestyrkene | Norske styrker utlandet, vesentlig i Sverige og Storbritannia. |
| Gutta på skauen | Populær betegnelse på hjemmestyrkene. |
| Nasjonal Samling | NS var et politisk parti grunnlagt 1933. Eneste tillatte parti i Norge fra 1940-45. |
| Hirden | Betegnelse på Nasjonal Samlings politiske tropper. |
Innrulleringen i Milorg
Bjørn Lundby ble innrullert ved det han kaller en liten seremoni i stallen på Brånås våren 1943, ledet av laglederen Oddvar Simonsen. De var tre i alt: Bjørn, broren Torstein og Rolf Halvorsen. Bjørn husker godt at de måtte avlegge ed til dronningen av England (altså kong George’s kone Elisabeth - moren til dagens dronning Elisabeth). Også Even Lundby, Randi, Reidar Skarud og Ole Løken var til stede i stallen.
Litt etter holdt de en fest på Braanaas med 40 til stede, alle hadde ferdigpakkete ryggsekker stående klar om noe skjedde. To dager senere ble Ole tatt av tyskerne. Han ble utsatt for harde forhør, og måtte oppgi at kameraten Per Flidh hadde kommet seg over til Sverige.
Ellers nevnes våpenslippet på Høgsmåsan, der Rolf Nordby var sjef for selve mottaket, og Odd Linge var våpensjef. Også Rolf Bergersen og Reidar Skarud deltok. Det meste av våpnene derfra ble levert videre til Lørenskog.
Skarudhytta
En av Bjørn Lundbys første befatninger med Milorg var en samling på hytta til Reidar Skarud i Skarudmarka i Nordroa i Skedsmo, et drøyt kvarters gange fra Skarud gård. Her var ti mann samlet for å få instruksjon av en nordmann som var ankommet fra England via et fallskjermslipp i Romeriksåsene. Han fortalte at han hadde vært med på svært tøffe oppdrag i Afrika. Temaet denne dagen var vakthold, men senere ble det orientert om bruk av våpen, sprengstoff og annet. Soldaten dro senere tilbake til England via Sverige.
Skarudhytta lå ideelt til: Rimelig nært bygda, men den dype Ulvdalen like vestenfor gjorde at området var lite besøkt av turgåere. Det ville derfor være liten risiko for at tyskerne skulle finne stedet. Likevel ble det innført strenge regler for å unngå at hytta ble oppdaget. De måtte aldri være mer enn to eller tre i følge, men aller helst skulle de ankomme enkeltvis, og fra forskjellige kanter. Vaktposter ble satt ut for å varsle om eventuelle uvedkommende.
Øvelsene foregikk inne og ute. En gang skulle det øves på en razzia etter en etterlyst person. Én skulle sparke opp døra, nestemann skulle kaste inn en håndgranat – her i form av en trekubbe, hvorpå en tredjemann skulle hoppe inn med pistolen klar. Men noe de ikke visste var at instruktøren hadde en stor schäferhund som ikke likte fremmede. Resultatet var at mannen som hoppet inn bråsnudde i døråpningen, stanget hodet i dørkarmen og datt ned som en tomsekk. Det var også en lærdom å ta med seg.
Langvarig oppdrag
Kort etter at Bjørn kom med i Milorg fikk Milorg Skedsmo i oppdrag av Milorgledelsen å ta hånd om Hans Haraldseth (1903-1977). Han var aktiv i kommunistbevegelsen. Skillet mellom kommunister og «andre» var for de fleste av underordnet betydning under krigen – de sto sammen mot okkupasjonsmakten. Hans Haraldseth var fra Drammen, og far til den senere statsråd, fylkesmann og LO-leder Leif Haraldseth (1929 -).
Haraldseth var etterlyst av myndighetene, og måtte derfor holdes skjult. Kun tre mann i Milorg Skedsmo fikk kjennskap til Haraldseth:
- Rolf Nordby, han var eldstemann i Milorg Skedsmo
- Reidar Skarud fra Skarud gård.
- Bjørn Lundby
Ingen andre i Milorg Skedsmo fikk vite om Haraldseth.
Den første tiden ble Haraldseth holdt skjult i et hulrom over fjøset som ble stelt i stand på Skarud gård. Etter en tid ble han flyttet over til annen etasje i våningshuset. Her levde han avsondret fra omverdenen. Kun én gang fikk han besøk av sin kone og sønnen Leif. Leif har senere fortalt Bjørn at han fikk være med Reidar Skarud til Lillestrøm Apotek fordi faren trengte medisiner. Leif husker også et besøk til Brånås gård.
Men det var risikabelt å ha Haraldseth i bebyggelsen, og derfor ble han flyttet til Skarudhytta.
Hans Haraldseth var på Brånås og Skarud til høsten 1944. Han begynte da å bli preget av den langvarige isolasjonen – både ensomheten og ensformigheten tok nok på. I november 1944 åpnet det seg mulighet for et nytt skjulested hos kaptein Rolf Lundby og hustru Kari i Fossveien 1 i Sagdalen på Strømmen. (Rolfs bror, organist Torkild Lundby, bodde med sin kone Borghild og sønnene John Erling og Tore i nabohuset. Rolf og Torkild var Bjørns onkler.) Kaptein Lundby var blitt arrestert, og det var derfor rom ledig i huset. Haraldseths nerver ble stadig dårligere, og en dag i februar 1945 tok han toget fra Sagdalen til Oslo. Det var storkontroll på Østbanen, men han klarte å ta seg fram til et skjulested han visste om i Pilestredet. Der sto Gestapo og ventet.
Ingen hørte noe mer om ham, og det gikk rykter om at han var død. Dette medførte ikke riktighet. Haraldseth overlevde krigen, og døde i 1977 i en alder av 74 år.
Andre hendelser i Skedsmo
Transportoppdrag
Tidlig under krigen klarte Bjørn å få kjøpt en brukt, liten Chevrolet lastebil 1936-modell med knottgenerator etter kjøpmann Albert J. Amb i Strømmen. Han fikk smed Halvorsen i Lillestrøm til å bygge den om så den kunne ta hele 3 100 kg nyttelast, og dermed var han klar for oppdrag.
Det startet med at han skulle hente en del ved fra Setskog. Dette passet bra, for da kunne han bistå folk som måtte komme seg over til Sverige. Bjørn kjørte i to år uten å ha sertifikat – det var andre ting som var mye viktigere enn akkurat det.
I 1943 klarte han å få tak i en nyere og bedre bil. Dette var en De Soto personbil, også den med påmontert knottgenerator, for bensin var jo ikke tilgjengelig. Med denne fikk han kontrakt på å kjøre Lillestrøms dyrlege Thor Dahl. Folk ble derfor vant til å se at det nesten alltid satt to i førersetet på denne bilen. Bare en eneste gang ble han stanset, da var det en tysker og en norsk hirdmann som stanset ham i Sagdalen. Denne gangen var det virkelig dyrlegen som satt på, og den lovpålagte kjøreordren var utstedt slik den skulle. «Nå var du heldig at det var meg som satt på», sa dyrlegen til Bjørn.
Bjørns bil gjorde stor nytte i flere sammenhenger. Han fraktet matvarer i flere omganger: Mjøl fra Wærhaug gård ble kjørt til Samvirkelaget midt i Skedsmokorset, der bestyreren Olav Lindheim sørget for å få bakt brødvarer. Disse og andre matvarer ble så brakt ut til folk som lå i skjul. Også kjøpmann Torger Holm leverte matvarer til Gutta på skauen. Etter frigjøringen fikk Bjørn også oppdrag med å hente mjøl til vaktstyrken som lå på Skedsmo aldershjem.
Det passet bra å ha bil da han i 1944 måtte hjelpe sin tremenning Else Marie Lundby (f. 1920) fordi hun ble nødt til å komme seg over til Sverige. Hun var utdannet operasjonssykepleier, men var samtidig involvert i arbeid med illegale aviser. Da hun vel var kommet over til Sverige ble hun bedt om å delta under frigjøringen av Finnmark. Den alvorligste hendelsen var da en voldsom eksplosjon tok livet av nærmere 20 norske soldater. Sammen med annet hjelpepersonell måtte hun da gå en 14 timers ilmarsj på ski for å bistå de mange sårede.
Hennes bragd ble lagt merke til i vide kretser. En tid senere mottok hun Kongens Fortjenstmedalje i gull for sin innsats.
Nytt oppdrag
Skedsmo Milorg fikk i 1944 i oppdrag å skjule 23 mann fra Oslo før de kunne rømme videre til Sverige. Gruppen ble plassert i ei arbeidshytte på skogsbilveien fra Nittedal kirke til Ryggevann. Hans Haraldseth var med på dette. På hytta måtte de skaffes mat i tre uker før de kom seg videre til Sverige.
Arbeidstjenesten
Okkupasjonsmyndighetene forsøkte å få flest mulig med i Arbeidstjenesten (AT). Arbeidet kunne være forskjellig, men om høsten var det ofte innhøstingsarbeid med poteter, korn og annet. Bjørn Lundby fikk også innkalling, og gjorde det han kunne for å bli fritatt. Det endte med at han møtte opp på Bjørkelangen slik han var pålagt høsten 1944. Men han fikk med et godt råd fra Hans Haraldseth på veien: «Skyld på at du har innmari vondt i ryggen, da får du seks måneders utsettelse!» Bjørn fulgte rådet, og ble fritatt. Noen ny innkalling fikk han aldri.
Radiolytting
Allerede i 1941 ble nesten alle nordmenn pålagt å levere inn sine radioapparater. På Brånås hadde de to apparater. Det ene var defekt, dette ble omhyggelig pakket inn og levert, men det andre ble beholdt og gjemt unna. Sendingene fra London var av vital betydning, for alle nyhetene i NRK og aviser var underlagt streng sensur. Toralv Øksnevads stemme ble for mange kjent og kjær i disse årene. Det bortgjemte radioapparatet sørget for at de fikk korrekte nyheter gjennom hele krigen. Meldingene fra London begynte gjerne slik:
«Dette er London med nyheter på norsk……etter nyhetene har vi fem særmeldinger». Disse særmeldingene var kodete meldinger til motstandsbevegelsen. Dette kunne dreie seg om sabotasje som skulle utføres eller fallskjermslipp som var ventet. (Da slippet til Milorg Strømmen ankom 23.04.45 lød meldingen slik: «Spedbarnet går på skøyter».)
Radiolyttingen måtte foregå diskret, for en visste aldri når det var tyskere eller upålitelige nordmenn i farvannet. En dag i august holdt det på å gå galt på Brånås. Mens de holdt på å kjøre inn kornet sto det plutselig tre tyske kjøretøy på tunet, alle med antenner og lytteutstyr. Akkurat i denne tiden hadde de blitt så vågale at de hadde radioen stående som nattbord, dvs. på høykant, dekket til med en stor duk. Bjørn tenkte raskt – det var streng straff for å oppbevare og lytte på radio. Han løp bak huset og kom seg opp i annen etasje, tok et teppe rundt radioen og løp ut, ned gjennom hagen og ned i en kornåker. Der lå han lenge før han våget å liste seg fram igjen. Narrow escape!
En tid etter røk en lampe eller rør i radioen, dette var nødvendige elementer i datidens radioer. Radioen måtte til Oslo for å repareres, og dette måtte foregå uten at noen fikk nyss om det. Radioen ble derfor kamuflert på beste måte og brakt til Boasson som bodde like ved Nittedal kirke. Bjørn Lundby og Olav Bøhnsdalen sto for transporten. Et par uker senere var radioen klar for henting, og Bjørn og Olav la i vei på sykkel. Det gikk bra helt til de på hjemturen var kommet til Hvam, for der gikk flyalarmen. Tyskerne trakk seg da vekk fra Kjellerområdet, og da guttene kom opp i Brånåsdalen støtte de på massevis av tyske soldater som hadde søkt dekning. Det var ikke mulig å snu, så det var bare å la det stå til. Og pulsen gikk helt i taket da en tysker kom bort og lå hånden på radioen som var bundet fast til bagasjebrettet. Men akkurat dette gjorde nok at ingen av de andre soldatene kom på at dette kunne være noe mistenkelig. Soldaten fulgte dem til de var kommet helt igjennom soldatflokken, hilste «Guten Abend» og returnerte til avdelingen. Narrow escape igjen!
Flyangrep mot Kjeller
Den 18. november 1943 ble det gjennomført et dagangrep av et hundretalls amerikanske bombefly mot Kjeller flyplass. Tyske Luftwaffe hadde denne torsdagen en større nærforsvarsøvelse på Kjeller, så de fleste norske arbeiderne ved verkstedene på flyplassen hadde derfor fått fri fra jobben.
Bjørn oppholdt seg ved låvebygningen, og var ikke forberedt på det som skulle komme. Amerikanernes treffsikkerhet var ikke den beste, og i ettertid kunne en konstatere at mange av bombene falt ned ganske langt unna flyplassen. (Bl. a. omkom en ung mann i sorenskrivergården i Rælingen, dit han var kommet for å bli viet med sin forlovede, som overlevde).
For Bjørn ble det også dramatisk, for plutselig slo en bombe ned i bekken ved Trondheimsveien drøyt hundre meter unna. Bjørn kjente et lite stikk i pannen, men tenkte ikke nøyere over det der og da. Seksti år senere fikk han vite hva som hadde skjedd. Han skulle da ta en scanning av hodet, og dermed fikk han beskjed om at han hadde en stålsplint i hodet! Da de ville operere den ut, svarte han at når den hadde sittet der i 60 år kunne den jammen få sitte der så lenge han levde!
Frigjøringen
Skedsmotun var tidlig under krigen blitt tatt i bruk av de nye makthaverne. Hirden flyttet ut 6.-7. mai 1945, og allerede om kvelden 7. mai sørget Milorg for å plombere dørene som sto åpne etter okkupantene. De hadde reist fra både forsyninger, våpen og uniformer.
På Brånås kan Bjørn huske at det ble hogd ned en stor gran som ble barket og brukt som flaggstang. Allerede den 7. mai kl 16 gikk flagget til topps, og dette var signalet til mange andre. Når flagget ble heist på Brånås var det ikke tvil om at det var fred.
En del våpen som var skjult i sandtaket på Asakmoen var forsvunnet da de skulle hentes fram på ettermiddagen 7. mai 1945.
8. mai 1945 tok Bjørn med seg en del folk og kjørte inn til Oslo. Ved Bretvedt nær Grorud støtte de på en del fanger som var satt fri. Han tok med så mange han fikk plass til på lasteplanet.
Milorggruppa i Skedsmo hadde ikke mye våpen og utstyr da freden kom, men den 8. mai tok de med seg det de hadde og marsjerte samlet ned fra Skarudhytta til aldershjemmet. Her opprettet de en base for å kunne ta hånd om vakthold og ellers sørge for lov og orden. I starten var de bare 40 mann til å ta seg av alle nødvendige gjøremål: De gikk vaktordning, måtte gjennomføre arrestasjoner og ellers ta hånd om personer som hadde hatt forbindelse med tyskerne. Vaktene besto i tilsyn og kontroll med trafikken på Kjellerholen (tilhold i stua), brua på Frogner, Fetsund (med tilhold i den gamle skolen), Kjeller flyplass (vaktbua) og tyskerleiren i Prestegårdshagen på Skedsmokorset. 40 mann var for få til å ta forsvarlig hånd om alt dette, for med ti mann på vakt ble det fortløpende 4 timer vakt og 8 timer fri gjennom hele døgnet. Styrken økte derfor til 60 mann etter hvert. Bjørn husker at disse ble rekruttert til vakthold rundt 15. mai: Kristian Tærud, Erling Bøhnsdalen, Odd Larsen og Jens Bugge.
Det tidligere ungdomslokalet Bergli ble under krigen brukt som leir for russiske krigsfanger, disse ble ved frigjøringen sendt til en sentral fangeleir før de ble returnert til Sovjetsamveldet. Bergli ble nå tilholdssted for «tyskertøser» fra Lillestrøm for en tid. Jentene der ble satt til å vaske hjemmestyrkenes kontorer og forlegning på aldershjemmet, og ellers bistå med potetkrelling og annet. Nazister fra Skedsmo ble internert på Lillestrøm. Ingen navn ble oppgitt.
I juni ble det avholdt skyteøvelser på Myrersletta der pukkverket ligger i dag. Skedsmo Milorg løsnet ikke skudd under krigen. Bjørns lag fikk i oppdrag å hente ut tyske våpen fra Volla skole i Lillestrøm.
Bjørn husker de fikk besøk både av Milorgsjefen Jens Chr. Hauge og av general Otto Ruge. Begge takket dem for god innsats.
Bjørn forteller at den eneste lønnen de mottok under vaktholdet 1945 var 50 øre dagen. I tillegg mottok de følgende ukerasjon: En flaske vin, 7 pakker engelske sigaretter, sjokolade og barberblader.
Det skjedde flere episoder i dagene og ukene etter fredsslutningen, for spenningen lå fortsatt i luften. Bjørn husker spesielt denne historien:
«Vi var tre mann som hadde gått av vakt kl. 02.00 en natt i slutten av juni. Vi gikk fra leiren i Prestegårdshagen tilbake til forlegningen på aldershjemmet. Jeg var der litt før de to andre, og var akkurat kommet meg inn på rommet. Da hører jeg det smeller i ytterveggen – et helt magasin med 29 skudd! Årsaken viste seg å være at en av våre gutter som hadde vakt på Kjeller hadde fått med seg en stor schäferhund. Da vaktene som kom fra Prestegårdshagen skulle inn hoveddøren gikk hunden til angrep, og de så ingen annen utvei enn at de måtte ta livet av den. At de skjøt rett mot et hus hvor folk lå og sov kom helt i annen rekke. Det gikk bra denne gangen også, men kulehullene i veggen og masse knust glass talte sitt tydelige språk dagen etter. I det hele skjedde det veldig mye i disse dagene, og inntrykkene og opplevelsene fra denne tiden har brent seg inn i hukommelsen.
Leiren i Prestegårdshagen var svært omfattende, den huset på det meste rundt 2000 tyske krigsfanger. Bevæpnede norske vaktlag besto av 4 mann, hvorav to gikk patruljevakter. Tyskerne hadde sin egen vaktordning, ubevæpnet. Det var sjelden noe bråk med de internerte.
Bjørn priser seg lykkelig over at han aldri fikk bruk for den opplæringen de hadde fått om våpenbruk og militære aksjoner i krigsårene. Han vil ikke tenke på hva som kunne ha skjedd om okkupantene ikke hadde overgitt seg betingelsesløst i 1945.
Andre i Milorg som Bjørn Lundby var i kontakt med under krigen
En av disse var Kristian Korsmo fra Strømmen. Sammen med Kristian kom han høsten 1945 til Vaktbataljonen på Bjørkelangen, den ble opprettet i oktober etter at hjemmestyrkene ble oppløst. Her var det anslagsvis 30 fra Strømmen og 20 fra Skedsmo bygd. Rolf Lindh fra Strømmen var en annen som Bjørn ble kjent med.
NK i troppen var Arne Ringstad. Arne dro høsten 1945 til Fremmedlegionen i Frankrike der han tilbrakte fem år, for det meste i Afrika. Han hadde mange tøffe opplevelser, men kom hjem uten varige men. Men kort etter ble han syk og måtte amputere begge bena.
Bjørn møtte Hans N. Ruud (født ca 1910) for første gang i maidagene 1945 på Skedsmo Aldershjem. Faren var gårdsbestyrer på Huseby gård. Hans Ruud drev før krigen sitt eget verksted med 17 ansatte i Oslo.
Æresoppdrag
Kronprins Olav var hærens øverste leder, og han ville raskest mulig sette foten på norsk jord igjen. Allerede 13. mai gjorde han sin entré sammen med fem av regjeringens medlemmer, og da ble hjemmestyrkene sendt til Oslo for å defilere. Det samme skjedde da Kong Haakon og kongefamilien ankom 7. juni. Hjemmestyrkene sto tett i tett hele veien fra Honnørbryggen til Slottet.
Deltagermedaljens forside. Medaljen ble tildelt nordmenn og allierte som deltok i militær kamp for Norge under andre verdenskrig.
Deltagermedalje bakside.
Regjeringens innsatsmedalje 2015 forside.
Regjeringens innsatsmedalje 2015 bakside.
Krigsminner fra Leirsund
Helge Ullereng (1928-) forteller følgende om sin far Pauli Ullereng:
Han ble arrestert 05.01.1945 og overført til Grini 02.01.1945. Her satt han til freden kom. Paulis nevø bodde på Nordstrand i Oslo og deltok i Østmarkgruppen, der også Erik Bye var med. Nevøen opererte som kurer. Pauli drev som gårdbruker, og hans nevø deltok i enkelte onner på Ullereng Nordre i Leirsund.
Branderud
Petter Branderud (1955-) forteller om sin far og hans brødre, født og oppvokst på Branderud gård:
I skogen ovenfor gården ble ei hytte brukt som skjulested for motstandsfolk som trengte å gå i dekning og senere komme seg over til Sverige. Brødrene nede på gården assisterte med mat og noe kurervirksomhet mot svenskegrensen. Det oppsto dramatikk da brødrene skulle lose sin fetter Paul Branderud mot grensen. Paul hadde fått kusma som gikk ned i underlivet, og dermed måtte de gjøre vendereis. Paul gikk isteden i dekning i hjemlige trakter.
Birger Kolbjørn Amundsen 02.11.1905-13.01.1945: Birger ble arrestert 09.03.1944, først til Akershus festning, deretter overført til Grini 10.08.1944 og senere sendt til Stutthof i Polen, der han døde i januar 1945. Stutthof var den første konsentrasjonsleiren tyskerne bygde utenfor Tyskland, den ble påbegynt allerede 2. september 1939 – dagen etter Hitlers overfall mot Polen. Han var ettersøkt og mistenkt for kjennskap til drapet på to tyske soldater som ble dumpet under isen i Varsjøen i Fet. Hendelsen er omtalt i Vidar Amundsens bok POLITILIV OG POLITIHISTORIE PÅ ROMERIKE.
Birger hadde tilhold i hytta ved Branderud mens han ventet på å komme seg over til Sverige. Uvisst av hvilken grunn forlot han en dag hytta, og etter kort tid ble han arrestert. Ifølge Petter Branderud og Trygve Sjursrud kan det ha vært hirdfolkene Erik Tokle fra Strømmen og Kolbjørn Hønsen fra Sørum som hadde sporet ham opp på en av sine turer innom Asak og Branderud.
Kilder
- Bjørn Lundby, Strømmen (opprinnelig Braanaas i Skedsmo)
- Vidar Larsen, Leirsund