Motreformasjonen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ignatius av Loyola (1491–1556), spansk adelsmann, offiser og grunnlegger av Jesuittordenen

Motreformasjonen er en betegnelse på den katolske kirken forsøk på å vinne tilbake folkegrupper som hadde forlatt kirken under reformasjonen og for å styrke kirkens egenart ved å avvise reformatoriske tendenser innen kirken. Begrepet motreformasjonen blir benyttet både innen protestantisk og katolsk kirkehistorie.

Internasjonalt

Reformkatolisismen

Motreformasjonen avløste reformkatolisismen på 1520- og 1530-tallet, som søkte å endre sentrale trekk ved kirken, som sølibatkravet, men ikke brudd med pavestolen og ble avløst av motreformasjonen som varte fram til utgangen av trettiårskrigen i 1648.

Jesuittordenen

Utdypende artikkel: Jesuittordenen

Allerede i 1534 ble Jesuittordenen grunnlagt av baskeren Ignatius av Loyola og stadfestet av paven i 1540. Ordenen spilte en viktig rolle under motreformasjonen, og ble derfor fryktet i protestantiske land. Jesuittene satset på utdannelse gjennom etablering av universiteter over hele Europa og bidro til å sikre at den katolske kirke fortsatt var relevant i stadig mer sekulære og protestantiske samfunn.

Resutater

Motreformasjonen klarte ikke å drive tibake den lutherske reformbevegelsen annet enn i enkelte land, som eksempelvis i Polen og dagens Litauen, men gjorde særlig mye i forhold til de problemene internt i kirken som åpnet for reformasjonen. Både i læremessige spørsmål, kirkelige strukturer, etablering av nye ordener og utvikling av katolsk åndelighet og fromhet styrket den katolske kirke og bidro til å opprettholde den katolske kirke som den dominerende kristne trosamfunn. Motreformasjonen ga den katolske kirke det preget den hadde helt fram til de dyptgående endringene som følge av det andre Vatikankonsilet i perioden 1962 til 1965.

Motreformasjonen og Norge

Folkelig, uorganisert motstand

Motreformasjonen i Norge fikk en annen karakter enn i andre land. Det skyldes hovedsakelig at selve reformasjonen kom så brått på og påført utenfra, uten at det i forkant hadde vært noen utslag av reformkatolisismen slik at det ikke oppsto noen indre reformbevegelse som ønsket å reformere, men beholde, den katolske kirken. I stedet ble motreformasjonen dels en folkelig «undergrunnsbevegelse», en uorganisert sådan, ved at mange holdt på de gamle skikkene. Folk som oppfordet til katolsk praksis ble av myndighetene hardt straffet, som pisket og brent.

Den folkelige videreføringen av katolisismen artet seg ved at folk gjorde korsets tegn, falt på kne, kysset hverandre, framførte bønner og sanger til jomfru Maria og Olav den hellige. Det ble fortalt heltehistorier om St. Olav og feiret kyrmesse. Helgenbilder ble æret og bedt til og båret uttil for å få velsignelse til åker og eng, beskyttet mot ødeleggelse og folk valfartet til kirker med helbredende helgenbilder, hvor de søkte hjelp mot plagene sine. Slik fortsatte det i 200–300 år etter 1537.

Den sterkeste folkelig motstanden, særlig på 1540- og 1550-tallet, synes å være konsentrert omkring Maria-fromhet. Det var til Marias ære at folket både på Vestlandet og Østlandet ville holde lørdagen hellig. De nye prestene var svært forarget og beklaget seg til biskopene og lensherrene på Akershus og Bergenshus.

Motstanden rettet seg også direkte mot de nye lutherske prestene. I noen tilfeller gikk det rolig for seg ved at man bestakk myndighetene for å slippe å få en luthersk prest. I andre tilfeller ble det voldelige oppgjør. Et kjent eksempel er Christopher Johannesen, den første lutherske presten i Jølster, som i 1538 samlet sammen og brant alle helgenbilder han kunne finne i sitt prestegjeld. Det endte med at bøndene slo ham ihjel. Man kjenner også andre prestedrap, noen dokumenterte i samtidige kilder, andre mer lokale legender.

Kloster-Lasse og andre konvertitter

Collegium Hosianum i Braunsberg i Polen, der Lauritz Nilssøn gikk i lære.
Foto: Jan Mehlich (2006).

Imidlertid kunne ikke myndighetene forhindre at det kom en rekke katolske impulser til landet i løpet av denne perioden. En rekke unge norske menn gikk på jesuittiske universiteter på kontinentet, disse var ofte fra «de beste familier». Navnene på 19 av studentene fra Norgen er kjent, og noen av disse konverterte, og enkelte av disse ble presteviet og sendt til Norge som undergrunnsprester mens de var prester i den lutherske kongekirken og var katolikker i hemmelighet.

Blant disse var «Kloster-Lasse», Lauritz Nilssøn (ca. 1538-1622) fra Tønsberg som konverterte på midten av 1500-tallet til katolisismen under et studieopphold på jesuittenes universitet i Leuwen i Belgia og han drev katolsk misjonsvirksomhet i hele Skandinavia.

I 1613 ble det rullet opp et katolsk nettverk, der medlemmene ble stilt for retten i Skien. Fem personer av høy status ble tiltalt for å bekjenne seg til den katolske tro: De tre brødrene Christopher, Jacob og Evert Hjort samt Herman Hansson Ring og Jens Pharo.

Jacob Hjort, som rømte landet før de andre ble arrestert, hadde blitt ordinert som katolsk prest etter å ha studert under Lauritz Nilssøn. Kort til etter år 1600 ble han ordinert som luthersk prest i Onsøy, og mens han var i denne stillingen, oppsøkte han dem som holdt fast på den gamle troen, og leste i det skjulte messe for dem. Også Hermann Hanssøn Ring hadde studert og senere presteviet i Braunsberg, og ble sogneprest i Nes på Hedemarken.

Den 21. august 1613 falt det dom i saken. Pharo, Ring og Jacob og Christoffer Hjort ble dømt til å miste kall, embete og arv, og til å forlate riket innen tolv uker. Dersom de ikke forlot Danmark-Norge ville de risikere dødsstraff. Evert Hjort ble frifunnet i saken. De andre mistenkte hadde allerede forlatt landet og nevnes derfor ikke i dommen. Christoffer Hjort forsøkte å renvaske seg ved å levere et forsvarsskrift til Oslo domkapitel, men han lyktes ikke. Tidlig i 1614 måtte han forlate Norge. Han døde to år senere nær Danzig, dagens Gdańsk i Polen.

Hans sønn Rasmus Christofferssøn Hjort hadde også studert i Braunsberg, men rømte fra dette kollegiet. Det førte til at han i 1620 fikk lov til å vende tilbake til Oslo.

I 1623-1624 gjorde jesuittene et nytt misjonsforsøk, men fra rundt midten av 1600-tallet avviklet den katolske kirken sin misjonsvirksomhet, og de fleste aktive forsøk på å re-katolisere Danmark-Norge opphørte. I 1624 ble det også innført dødsstraff for katolske munker og jesuitter som oppholdt seg i riket.

Kilder