Myrvold skysstasjon, Hærland sogn i Eidsberg
Myrvold skysstasjon
Av Nils-Johan Undrum
Tidlig på 1300-tallet ble det utferdiget regler for vertshus, og de skulle finnes for hver hele eller halve dagsreise langs allfarveiene. Her skulle de reisende finne nattelosji, kunne kjøpe mat, øl og hestefor.
Midtveis mellom Mysen og Ørje «øst i Lundebykroken» sto denne hvilestua eller skysstasjonen som en gang var et av de livligste stoppestedene langs riksveien. Den hadde sin glansperiode fra 1870-1880-årene og utover. Merkelig nok var det Østre Linje som skapte trafikken også her oppe i Hærland. Den nye Mysen stasjon som ble åpnet i 1882 ble en slags «Värmlandshavn» av dimensjoner. Stedet var viktig for å ta imot svenske kreaturhandlere som måtte ha et sted hvor de kunne kjøpe mat og få et sted å overnatte. Store drifter med slaktedyr og gjess kom fra Sverige og som skulle videre til Kristiania. Da de kom til Myrvold var den første dagsmarsjen slutt, så da overnattet de her. Etter at jernbanen kom til Mysen ble dyra kjørt med tog derfra til Kristiania. Dyra de hadde med, ble sluppet i et inngjerdet skogstykke på sørsiden av riksveien. Noen ganger ble riksveien stengt med grinder på begge sider av skysstasjonen slik at dyrene også kunne beite på veiskuldrene. Det ble også bygget en stall som nærmest var et leskur for hestene, og plass til vogner og sleder.
I 1797 ble det bygd jernverk i Töcksfors, og det var særegent fordi det først og fremst produserte varer for jordbruket. Her ble det laget spadjern, veltefjøler til ploger, spiker, greip, hestesko, hesteskosøm og stangjern til smedene. I tiden rundt århundreskiftet og fram mot 1814 var Norge et fiendeland, men svenskene smuglet blant annet spadjern som ble byttet mot korn. Jordbruket her i området var preget av at det var god tilgang på jern. Bøndene hadde gode redskaper og drev mye nybrott av jord. I nødsåret 1813 hadde man derfor i Hærland godt med mat. Vi kunne til og med selge litt rug. Etter 1814 gikk så å si alt det jernverket produserte til Norge. Alt jernet fra Töcksfors gikk gjennom Hærland, om sommeren med kløv og om vinteren med slede. Det svenskene ikke fikk avsetning på i bygdene i nærheten, gikk til Kristiania. Ennå kjennes uttrykk som «svenske- spader og svenskespiker». Importen av jern avtok etter hvert og i 1871 ble jern- verket nedlagt.
Men det var ikke bare jernvarer som ble fraktet forbi Myrvold. Særlig var det tremasse produkter fra Töcksfors bruk som ble kjørt til Mysen stasjon. Utallige baller med cellulose gikk i en strøm av sleder og vogner over Rødenesfjellet forbi Myrvold til Mysen stasjon. Svenskene overnattet i hvilestua som lå laglig til halvveis. De kvittet seg med lasset på Mysen, og kom neste kveld tilbake til ny overnatting på Myrvold. De hadde da gjerne nytt lass med kunstgjødsel og kraftfor, salt og sild. Det kunne være et «hært tjau», halvt snes, hester på en gang, og da ble det trangt for kjørekarene i den vesle stua.
De sparte ikke på øl og brennevin, så det kunne gå livlig til. Men folk var fornøyd med betjeningen. De fikk god kaffe og gode senger. Vertskapet «Myrvold», gjorde sitt beste for gjestene. Kristian Myrvold (født 1886) forteller at hans far Nils kjøpte stua på auksjon omkring 1890 for 80 kroner. Huset besto av en gang med et stort kjøkken, innafor var det ei stue som nok var kombinert som soverom for vertskapet. Så var det et stort soverom for de reisende, der var det undersenger og oversenger over alt, men fullt med 12 gjester. Opp til en stund etter århundreskiftet fikk folk kaffe og smørbrød for 25 øre. Det var sukker og fløte til kaffen, og på bordet var det godt med smør og mysost eller svart pølse. En enkelt kopp kostet 10 øre, og overnatting kostet 1 krone. Det het også «et hva du vil for 25 øre» og «kaffe så mye du vil for 25 øre», husker Kristian. Og det var så sent som etter første verdenskrig.
Vertskapet skiftet i årenes løp, og en vet at disse har drevet stedet i kortere eller lengre perioder: August og Thea Svendsby fra Rødenes, Karoline og Johanne Myrås, Olava og Anna Rud, Ole og Kristina Gulbrandsen, alle fra Hærland. Innimellom drev eierne selv virksomheten, henholdsvis Nils og Augusta Myrvold.
Kristian og hans kone Anna flyttet inn i hvilestedet under krigen og bodde der da.
Det fortelles at Johan Åsland bygde til et lite hus på to små rom der for 300 kroner og så holdt han materialer selv, han hadde jo sag så han hadde skjært det selv. Augusta bodde i dette vesle huset som sto helt inntil hvilestedet. Det besto av en liten gang som en så vidt kunne snu seg i og to små rom. Et lite kjøkken og ei lita stue som også ble brukt som soverom.
Harald Torp kunne huske driftekarene som kom fra Sverige og skulle til Oslo. Han kan navngi noen av dem: Essaias Nilson som hadde 4 sønner: Harald, Folke, Nils Robert og Paul, alle fra Hån.
Neste driftekar var Johan Høgne fra Årjäng, og hans sønner het Gustav og Harald. Han husker også Rudolf på Rabben i Hån. Driftekarene kom ofte på lørdag og bandt dyra rundt om i skogen. Som regel hadde de med hester med høyvogner, for det hendte at dyra ble sårbeinte. Klokka 02 natt til mandag la de i vei for å nå toget som gikk fra Mysen klokken 06.00. Harald forteller at småguttene hadde stor under- holdning av svenskene. Her kunne vanke noen småjobber som betaltes med noen dyrebare kobberører og det var stor stas.
Om søndagene møtte ungdommen opp på Myrvold. De som hadde noen slanter, fikk kjøpt brus for 10 øre, ingefær- og enerbærøl kostet 15 øre og landsøl 20 øre.
Hver vår kom det store ungdomsflokker fra Sverige for å søke seg arbeid her i området. Jentene tok tjeneste for sommeren. Guttene hadde som regel med «spadjern» til å sette på trespaden. De ville «grave dike» som akkordarbeid. «Grågåsa» ble disse ungdomsfølgene kalt, for de dro tilbake igjen når høsten kom.
Olea Hakabru solgte brennevin, og hun ble anmeldt en gang. Hun kjøpte antagelig svenskebrennevin på dunker. Hun hadde dunken stående på kjøkkenet med ei pute oppå og et overtrekk. Etter anmeldelsen kom lensmann Hjort for å beslaglegge brennevinet. Men han fant ingenting, for han satt selv på dunken. Hun var nok redd for å bli tatt for det var vanlig at noen fikk mulkter for ulovlig brennevinssalg, og mulktene gikk over fra gjestgivernes lommer til fattigkassen. Gjestgiverne ble som regel bygdas største bidragsytere til denne kassen. Mulktene var ikke små. Den var på 10 spesidaler for første gangs forseelse og siden dobbelt for hver gang.
Mot slutten av 1700-tallet ble det påbudt med skyssdagbøker på skysstasjoner som skulle gi de reisende informasjon og sikre dem mot vilkårlig behandling fra skyss skaffere og skysskarer. Dagbøkene inneholdt rubrikker for navn og stilling, reisedato, reisemål og hvor mange hester som ble brukt. I tillegg var det for klager og merknader, en rubrikk som etter hvert ble brukt til all slags kommentarer fra de reisende. Skyss dagbøkene fikk dermed nærmest en funksjon som gjeste- og meldingsbøker.
En slik dagbok var også å finne på Myrvold skysstasjon, Kjell Ulfsby hadde kommet over denne og tatt vare på den så den finnes nå på Folkenborg museum. Den er fra 1912 til 1928. Der kan vi lese om hvem som var innom der enten for å få en matbit, eller overnatte. Mange navn går igjen dag etter dag. Det var flest svensker, men også folk fra Øymark og Rødenes som skulle til Mysen. Det fantes også langveisfarende, som Esaias Nilsson kveghandlande fra Töcksfors som skulle til Kristiania 17.12 1912, han stoppet her mange ganger, eller Sverre Olsen møbelhandler fra Øymark til Kristiania 8.11.1913.
Det er mange morsomme og originale innføringer i protokollen, vi nevner: Olaf Wiik – har den 24.11.1918 – følgende. Yrke: Profet – Hjemsted: Himmelen – Siste oppholdssted: Betlehem – Bestemmelsessted: Jerusalem. Vi kan ellers lese om mange forskjellige oppdrag, og i rubrikken bakerst finnes mange artige kommentarer, som: Kalde ben, skal på marken og selge mynter, elendigt føre, fryktelig tannpine, og født ugift.
Etter hvert som lastebilen avløste hesten, ble det mindre bruk for hvilestua. Den kunne være kafe, men overnatting trengtes ikke lenger. Omkring 1930 var de egentlige hvilestuenes periode i landeveistrafikken over. Deretter ble det mer vanlig med veikroer og moteller som overtok.
Under feiringen av 17. mai på Lundeby skole på slutten av 1940- åra, etter gudstjenesten i Hærland kirke gikk barnetoget fra Lundeby skole om Enga, og vi sang en sang for Ola Enga, forbi Elgetun hvor vi sang for Theodor og Maren Elgetun og til Myrvold. Der stoppet vi og sang en fedrelandssang for ho Augusta eller bestemor Myrvold som vi kalte henne. Deretter gikk vi på riksveien tilbake til skolen. Hun var veldig gammel syns vi, og det gikk rykter om at hun hadde fått ei kake fra bladet «Alle kvinner» når hun hadde fylt 90 år.
Ole Vister forteller at han husker når ho Augusta døde. Da sto han nede på jordet og så at de måtte ta kista ut gjennom et vindu for det var ikke plass nok til å få den ut gjennom døra.
I 1957 bygde Kristian og Anna et nytt hus på andre siden av veien og flyttet inn der, da ble det gamle hvilestedet revet. Den vesle stua som ho Augusta hadde bodd i sto der enda noen år før den ble tatt ned og fraktet til Sverige.
Kilder og litteratur:
Hærland utnytter mulighetene.
Eidsberg Bygdehistorie II.
Glimt fra veihistorien i Østfold.
Jul-Lars Kvernhusengen og Ole Vister.
Jul-Lars Kvernhusengen forteller i samtale med Nils-Johan Undrum
Vi setter i gang en båndopptaker for å få det så ordrett som mulig.
Ønsket var i første omgang å prate litt om Myrvold skysstasjon, om den gamle kongeveien, og ellers om det som hendte her øst i kroken i gamle dager. [[Kategori:
Hvordan var det med det påbygget på Myrvold skysstasjonen Jul-Lars:
Det påbygget på skysstasjonen Myrvold ble bygd spesielt til ho Augusta det se. Det var Johan Åsland som bygde det for 300 kroner og så holdt han materialene sjøl. Han hadde jo sag, så han hadde skjært det sjøl så han utnytta rubbel og bit han veit du.
Det ble fortalt at Mysenfolk dro på sykkeltur om søndagene til Myrvold og kjøpte mat og drikke før dem sykla hjem igjen, det var utflukt det. Det ble langt veit du 13 km. hver vei å sykle på de veiene. Det ble mye gåing, det var ikke noen sykler med gir da.
Hvordan holdt de styr på dyra når de tok pause på Myrvold da?
Det var grind der som bakken begynner oppover til Åsheim og motsatt på den andre sida av Myrvold. Dyra som blei drifta fra Sverige åt jo på veikantene og da, så da var det praktisk med grinder. Vi ser restene etter det området på andre siden av veien hvor det ikke er noen ting nå, og det er for at det hørte med til Myrvold. Det kan jo ikke væra mange kvadratmeterne, det er vel 200 kvadratmeter omtrent tenker jeg. Det hørte med til Myrvold. Så dem gikk jo på beite på hele jordveien da. Langs med grøftekanten og. Så om natta så lå vel kuene i veien da. Og dem som skulle fram måtte jo ut å lokke opp og igjen grindene da.
Hvordan var veien da?
Den veien var jo veldig svingete, vi kan starte oppe ved Jorderud verkstedet og der hadde vi dødssvingene. Det var en Kanadier som kjørte seg i hjel der, han hadde kjørt alt for fort, mistet kontrollen og kjørt rett i fjellveggen. Gjennom Åsheim gård og ned mot Myrvoll der var det noen forferdelige svinger det var ikke så bratt men de var veldig krappe. Kjørte de fortere enn 40 veit du så havna de rett opp i plenen på Åsheim. De la veiene der det var lettest å legge dem, og så måtte den gå innom alle gårdene, så flest mulig gårder veit du. For at det skulle bli lettest med hestetrafikken så måtte det bli sånn. Den gamle kongeveien som går østafor her er jo noen steder bratt så derfor måtte den jo legges om, for hestene orka ikke å dra for lassa blei større og større og derfor måtte det gjøres noe, det er en bakke oppe i her som dem kaller for låvebru-bakken. Den eksisterer den dag i dag den var oppe ved Rundkjenn omtrent. Den gamle kongeveien eksisterte ikke mer enn i hundre år omtrent den, og det hadde med det å gjøre at det vi snakka om at lasstørrelsen økte veldig.
Hva tenker du på Nils-Johan?
Den gamle Visterhellinga var jo grådig svingete, med et par gørkrappe svinger helt nederst. Vi hævvær jo det vi at når vi kom kjørandes nedover bakken fra Kjeserud da så vi traseen fra den gamle kongeveien som gikk opp til Hærland kirke. De svingene var jo der ei stønn og så ble de lagt om til slik som vi ser det nå, og hvis vi står på den veien nå så ser vi bort på den nye motorveien som ligger litt nordafor. Der kan vi i vår generasjon hævve 4 forskjellige traseer.
Enn du da Jul-Lars?
Vi hadde jo også en annen berykta kleiv her i Lundebykroken og det var Liahellinga. Den ble vel utbedra i 53, jeg trur det var ved de tider. Det var i begynnelsen av 50-tallet.
Den eldste delen av brua helt nederst syns enda, vi ser et rekkverk som er lengst nederst mot Lundeby skole, og den brua er smal, grådig smal. Det samme var brua nede ved Bøndenes hus der som Knut Herland bodde. Der var det noen fæle svinger, og der husser jeg det var stabbestener vanlige steiner som sto nederst der det var mest stup nedafor, Det var ikke så mange steder som det var stabbesteiner. Den eldste delen av Bergerbrua den er fra den eldste tida. Den er nokså fint bygga, solid og fin bru. Den gamle Revhaug-brua er fra den gamle kongeveien som går helt inn til Trollbergrøysa. Men den gamle veien som fortsetter østover når vi har passert riksveien mot Trollberg røysa da er vi innpå en vei som er enda eldre se! Den er gørgammæl, den kan en se den dag i dag noen fine fyllinger etter den veien, det er ikke den gamle kongeveien en mye eldre. Den gamle kongeveien gikk i sikk sakk omtrent der hvor veien går i dag den. Den slepaveien må være veldig gammel. Den røysa må være bygd minst 500 før Kristus. Jernalderen begynte kanskje 1000 før Kristus og så framover og så varte den jo fram til bronsealderen, her i Norge det var jo bare rikfolk som hadde råd til bronse. Så var det stein eller så var det jern i og med at det var så mye myrer gikk vi fra steinalderen til jernalderen her i Norge.
Og der kan vi følge den traseen og bare fantasere hvordan det var med fyll på nedkanten så ikke vogna skulle velte for den går nå litt i slyng når vi kommer over den fjelltoppen videre østover. Der kan vi se noen fine fyllinger, og de steinene tipper jeg dem har stjært fra røysa. Det er helt tydelig at toppen er borte. Der lå det nok en betydningsfull person. Vi har lest om at i sånne bronserøyser ble lagt der det var stor ferdsel. Og da var det snakk om rideveier. Det var jo bare om vinteren de kunne slepe noe. «Slepa» Vi har jo Slepakjenn det måtte komme derfra for der var det en slepavei veit du. Han Ole Thøger Baggetorp han mente jo at det ble slept med båter der, og det er ikke utenkelig, fra Glomma og over til Haldenvassdraget, for der var det et vassdrag som dem kunne komme langt både sørover og nordover. Men i praksis var det vel ikke store båter antagelig men det veit jeg ikke noe om. Men jeg tenker på vinterveiene i Trømborgfjella her, der er det flatt så der kan dem kjøre fra kulevannsaga og helt til Svarverud, langs vann og myrer. Der var det lettvint å dra fram tømmeret. Men der var det bare vintervei.
Det går en gammel vei rett på andre siden av kjennet her, den veit jeg ingen ting om, en ser veldig godt faret etter den. Og den går nord/østover forbi Kjensby og vi ser den godt rett oppi her, det er to steder som i hvert fall har en meter høy fylling, veldig tydelig og pent lagt opp, og der er det ei bratt kleiv for det er tydelig at slaan ikke skulle skli, der har det nok ikke gått vogn. Det må ha vært en betydningsfull vei det. Vi ser den tydelig på ca. 200 meters strekning. Jeg har et gammelt kart et eller annet sted, (han Jul-Lars tenker) jeg fikk det fra han Ole Thøger Baggetorp og det er fra ca. 1750. Det er bare tegna, det var nok ikke noe synfaring da, og der står den veien merka opp den går fra Elgetun da og videre, en kommer på hulveier som da gikk over Mona så den kom over her. Så det ser ut som den kom som en bue og som kom fram her og til Elgetun. Og oppe på Elgetunjordet der ser det ut i fra på det kartet så var det et skikkelig eikryss. Det kan jo ha kommet noe østafra da.
Men apropos når vi sitter her og prater, i forbindelse med den gamle veien med skysstasjonen her og så ble denne grenda kalt for fante kroken, for det gikk jo mye tatere her vet du «fant». Og her i området slo de seg ned ofte. Det sto ei sag nede på jordet her rett på andre sida der verkstedet står nå. Og der var det tatere ofte, og inne i grushølet her. Der overnattet det mye Fant da. Og han far fortalte en gang som var vanlig når det kom fant så dro guttene for å oppleve noe, og her kom det gutter og vekstringer. Da fortalte han far at det kom en kæll som gikk bort til sagdøra løfta den av og stilte den borttil et tre, og da hørte han inne fra vogna at nei og nei, jeg vil ikke. Så gikk han inn og henta det kvinnfolket, dro ho med seg ut og stilte ho opp foran døra, så tok han fram ei kasse med kniver, han antyda sånn ca. 30 cm. lange, så gikk han litt tilbake og kasta de knivene på kryss, helt fra hodet og helt ned, der sto ho mens han kasta de knivene. Jeg skjønner godt at ho skreik.
Det er en historie som han hussa fra da han var ung, han var født i 1902, så det kunne vært pluss minus sånn 1910 tenker jeg. Og rett som det var så var det sånne taterfølger som kunne være her i to tre dager om gangen. De hadde navn disse taterfølgene og det kunne være navnet på lederne, så hvis lederen hette Nils, så kaltes det for Nilsefølget, Hansefølget og sånn. Det kom ofte flere i følge, men det var storfamilier veit du så det var unger og besteforeldre og oldeforeldre og sånn. Det var hele slekta det. Og han fortalte en annen gang en episode det, jeg trur ikke det var samtidig, da var det en guttunge som hadde slått ut ei tann så kom det en gammel kæll, han så i hvert fall gammel ut for han hadde langt hvitt skjegg. Han tok parafinlampa og så gulka han inn i kjeften på’n så tok han snus og døtta opp i hølet der tanna hadde stått og så døtta han tanna på plass. Ho satt vel der ei stønn. Om han gjorde det for å roe ned guttungen det veit jeg ikke men. Han far hussa ikke om det var ei mjølketann eller ei ordentlig tann, men det var nok ei tann som skulle sitte der. Så det var i det momanget jeg vil tippe sånn 1910- 1915 da.
Men tidene forandret seg da?
Ja han forteller han far atte da det begynte å gå buss, sånn diligens som det hette, da viste dem sånn noenlunde når den passerte her og da fikk dem lov til å løpe fra «Kvennhusenga» og borte i Liasvingen klatra de opp i ei buske og der satt dem og venta på’n. Da satt dem der for å se på bilen. Det var sensasjon. Jeg veit ikke når den bussen begynte å kjøre, men det var sånn rundt 1910. Og det var på den veien som gikk utafor her. For den blei ferdig rundt 1890, og det var da disse grushøla ble laga, for da var det kort vei for å hente sand. Og det ble tatt ut grus her helt til vi flyttet hit det var i 1950. Da hussær jeg du kom med hest og møkkakjerre og skuffa oppi. Ja det var ofte at vi tok med oss et lass sand hjem når vi hadde levert mjølka på mottaket hos Tveiten, vi hadde det ofte i høl på veien eller der hvor det var bløtt. Jul-Lars fortsetter
Så kom det en sånn liten tretonner som dem kalte den en liten lastebil da veit du, for dem lessa vel sånn ca. tre tonn på den. Det kan vel hende at de lessa litt mer æu, den tårte sikkert litt til kanskje. Så da sto det to kæll med sånne langskafta skoffer og ausa oppi. Det gikk hele formiddagen det, og hvis det var litt tæl i dem så kom dem gjerne igjen en gang utpå eftan æu. Jeg vet ikke mer hva det er å ta med her om veien og Myrvoll men jeg hussær at ho Anna Myrvoll, han Hans døde først, men ho Anna levde noen år etterpå. Ho tusla til butikken, det var etter at vi flytta hit. Ho bodde på skysstasjonen og gikk til butikken annenhver dag. Han Kristian dreiv jo som maler, han blanda maling veit du og klina. Jeg veit han mala dagligrommet på Lundeby skole når vi bodde der, du veit han greide ikke å røre ut malingen så det blei klompete se. Han far hadde drivi med maling han æu så han ga seg over når han fikk se det, det var jo vanlig å bruke fordriver, men det brydde ikke han seg noe om. Han hadde nok glemt å bruke fordriveren sa’n. Men det var rett og slett stygt se. Fordriveren var fin for den jevna ut mye den veit du. Han Finn far din dreiv også og mala, men det var jo noe helt annet.
Ja han far jobba hos`n Ivar Smådal på Mysen ei stønn, så han lærte nok mye av han. Han var veldig flink til å tapetsere han. Og så dreiv han blant annet mye med å trekke strietak, da måtte han først sy sammen strielengdene og så måtte han feste det oppunder taket. Jeg hussær han hadde kjæften full av nellik spiker, og så hadde han en spiker klar i munnen med hue fram når han kom med hammeren med magnet. Da stramma han strien først med en syl før han festa strien inntil veggen med nellik spikeren. Etterpå var det å lime fast papiret og male det hvitt. Ja jeg hussær han Finn var her på Sande og trekka og malte taket her. Var ikke han vesle-Håkon med? Joda litt og han Andreas og Kristian Brandsrud onklene mine. Han far og han Andreas kjøpte en gammel bil for 50 kroner, det var en Durant. Den var vist veldig dårlig så dem hadde alltid med en sykkel bakpå hvis den stoppa. En gang, eller var det kanskje den siste gangen da punkterte den og han far fortalte at da putta dem granbar inn i dekket, da var hølet sikkert stort. Hvor langt dem kjørte med dette hjulet etterpå har jække no greie på. Lenge etterpå drev far og han Johannes Lunde å malte sammen, det var nok mest på sommeren. De dagene da han Petter Herman og jeg hadde fri på skolen var vi med noen ganger se, spesielt når de malte store uthus og sånn. Det siste uthuset jeg hussær vi malte var låven på Østby. Det hendte vi søla litt, det var helst da den andre sto rett under, kosten fikk da en ekstra vipp nederst, vi kalte den for den store slengen, en slags sykdom, vi så ikke ut. Men vi tjente våre egne penger da, en krone timen hussær jeg.
Jul-Lars fortsetter, hussær du fra da vi sykla til skolen, vi sykla jo i følge hvis det passa sånn, Kan du hævve om du venta på meg? Jo da, det var ofte det ved den gamle butikken der borte i svingen. Jeg hussær jo tydelig at vi var redde når vi sykla forbi ho Anna Wilson. De store oksene som gikk der, det var ikke gjerder i det hele tatt der ut mot veien. Og jeg hussa ho kom og da snakka ho amerikansk som vi sa. Ho kom ut og ropte på oksene og de følga etter ho. Vi var redde for ho men samtidig var ho snill ho Anna sikkert, men vi hadde hørt så mange rykter veit du. Ho kunne bli sinna og ho hadde revolver og vist. Han far fortalte at ho hadde med seg revolver på Svarverud en gang da hun kom i klammeri med han Haneborg og da hadde ho tatt fram den og fyrt av et skudd i bakken så sandspruten sto. Men jeg hævvær ette åffer. Han hadde ikke sett det men hadde hørt det mange ganger. Og det er sikkert sant. Det var vel i den perioden da ho kom fra Amerika det sikkert. Far din han Einar var ikke så dårlig til å fortelle historier han heller. Jeg hussær en gang da jeg var hos deg på skolen en ettermiddag. Det hadde blitt sånn halvmørkt og han fortalte en spøkelses historie så jeg ikke turte å sykle him om kvelden aleine. Så da måtte du følge meg him, for du var ikke så redd du. Husser du at vi så en elg som gikk over veien foran oss? Ja da. Vi sykla som bare juling, da var det ferske elgespor, jeg syns jeg ser dem for meg den dag i dag.
Far din han Einar hadde noen nissehistorier? Han far fortalte jo det med nissen på Kvernhusengen, da han sa navnet sitt da sa han alltid Kvernhusengen, men da han prata om gården da sa han alltid Kvennhusenga. Der borte er det noen små berg, og et av disse berga heter nisseberget. Der hadde dem sett nissen som kasta ut såter, og da kunne du væra sikker på at da blei det pent vær så da kunne dem bare sette i gang. Han far og han Johan Åsland dem satt og preka, og jeg hørte på dem en gang atte, han Johan fortalte at han og han Helge dem satt ute på bislaget på Åsland som det var på den gamle stua, som det var vanlig på husa den gangen væit du. Da satt dem ute på bislaget å så så dem utover tongærn, så kom det en liten kæll fra bua og gikk over tongærn da, så sa han Helge «ser du’n» ja de så’n jo begge to, det er nissen! kom så slør vi’n i hjæl! Og dem tok tak i en stor sneis, en sånn stor stævver som var spiss i begge ender veit du som dem brukte å tørke kønnband på. Dem greip tak i hver si sneis og renska av gårde og etter den nissen veit du, og den inn i stæll’n og døm etter, og borte blei’en veit du. Og døm romsterte å leita men fant’en ette veit du. Døm fant jo ette noen nisse. Det fortalte han Johan til han far og da sa han far, men du Johan sa’n, trur du på dette du’a sa’n? Da ristan på hue, jeg veit ette jeg gett sa’n. Men døm hadde jo sett no begge to. Det var jo det som var rart, det var vel sånn i skymningen kanskje. Men det er jo rare greier. På den ti’a var det mange som trudde på’t veit du. Det var da noe rart med de greiene der da.
Han far fortalte atte han hadde vært med på å skyte den siste nissen på Blyvæll’n, så han Ola trudde fast og fullt på nissen. Helt klart og han fortælte at han lå på Blyvæll’n da en del kæll dem hadde jo drekki litt da, og så lei det utpå kvæll’n så fekk’n Ola se nissen utpå tongærn. Så tok’en børsa og for ut veit du og skæut, så kom’en inn ijæn og så spørte døm’n, å blei det tå nissen nå’a sa døm? Nissen? Han blei søkk borte han veit du! Sa’n. Men sia har ingen sett nissen på Blyvvæll’n. Ikke så mye som et nisselik en gang. Det var helt klart dem trudde på døm, de hadde opplevd noe rart som dem ikke kunne forklare veit du.
Det satt noe gammelt i det, noe gammel kristendomsforkynnelse og onde åndsmakter og sånt noe så. Så når dem ikke kunne forklare noe så blei dem skremt. En annen gammel episode, jeg veit ikke, men som en skulle skrive ned veit du, og det er jo tidfesta at det var jo på 30-tallet at det gikk ei skypumpe over her, og den starta vel borte ved Svarverud omtrent, og gikk omtrent over her og oppover mot Borgåsen før den løste seg opp, sånn en liten tornado, men det var liksom såpass at det, det sto et lite skytterhus her inne i gropa her, der dem skaut litt, den ble frakta på andre sida av Monskjennet. Så den havna oppe i der, og oppe i Borgåsen (Børjåsen). Han far viste meg også hvor den gikk hen og det er jo mange mange år sia, da så vi jo spor etter trær som lå i klynge, det var lissom ikke rødda opp, ei gate på en ti, tolv meter sånn oppover i Borgåsen der. Det var vel han Steffen Enga som var sønn hans Ola han var ute på jordet og skulle him, og han hørte det kom og fikk se dette her og trudde det var dommedag veit du, så han hivde seg på bakken og tok tak rundt en stein og hølt seg fast og han var overbevist at hadde han ikke gjort det så hadd’n, da hadd’n vel dratt’n til værs. Men så slo dette ned igjen inne i Rødenes, det var liksom som at det ga seg men så slo det ned igjen etterpå og tok et røfte inne i Rødenes. Og inne i Jeriko der var det et hønehus som ble tatt og dem fortalte jo det at hele det vesle huset og hønene dro jo til værs så hønene ble jo ældri mere sett. Dem dro vel helt til himmels, fortelles det. Men huset ble helt ødelagt og hønene ble borte det er nok sikkert sant, og det skjer jo den dag i dag sånt. Den gangen her i Norge så var det helt spesielt det kom ikke i avisen en gang, jeg veit ikke om det sto i avisen men det måtte væra på 20-30-tallet visstnok. Men det kan hende at det er noen som veit hvilket årstall det var, jeg tenker på han Ole Vister om han har hørt det så mange ganger at han veit årstallet.
Var det ikke noe med noen hester en gang også Jul-Lars?
Men den hestetrafikken den var liksom spesielt veit du det hendte jo mye uhell med hester som fløy ut. Dem ble skremt og at hester fløy ut var i hvert fall årlig, det var jo livsfarlig det. Det var jo en som kjørte seg i hjel nede ved Bergerbrua der var det en hest som fløy ut og vogna gikk i brokaret veit du og kæll’n stupte ut og blei drept. Han naboen her han Hans Vister han skada seg veldig på den måten og det hævvær jeg for da bodde vi på Lundeby skole da kom jo hesten flyanes som et uvær. Det er lissom jeg ser for meg dette her og følk skreik og hoia veit du og de fikk da stoppan bortved Tveiten. Dem hadde jo lissom ja på en eller annen måte var det folk som var så snarrådelig atte de fikk jo stoppa den der, men hesten den hadde tatt runden rundt butikken og bortmed trappa der datt jo han Hans av og ned i den bratte kjellertrappa der og slo seg så ille og brakk beinet da så han ble jo halt resten av livet han. Det var jo ikke noe sykehus som kunne ordne med sånt, de fikk jo spjælka det men ble det beinbrudd på den tia så blei dem ofte hælte. Men det var jo godt han greide seg for han kunne slått seg kvekk i hjæl. Og det går jo noen historier om at det var noen hester som fløy ut, så det kunne være skummelt.
Jul-Lars fortsetter.
Hævvær du iskjøring på Lundebyvannet? Ja det var hantering det veit du. Der var det mye folk, og likeledes tørvkjøring i fra Dambråtan her og da minnes jeg at dem kjørte ofte med to hester dem som hadde mulighet til det, det var en hest med høyslea og en annen hest bak og dem hadde faktisk ei tomlykkje og den hesten bak dulta etter da. Det var bare en sjåfør eller en kjørekar og den andre hang etterpå. Det var kritisk veit du da de skulle nedover Liahellinga. Da måtte de jo ha den hesten bak til å bremse lasset for ellers kunne de jo bare binde vognene sammen som et tog men det gikk ikke det veit du. Så derfor så hadde dem to hester, det var jo der som var det kritiske punktet vist, det å komme ned Liahellinga. Dem derre torvlassa var ikke så tunge da men de lessa så mye de kunne, når de først fikk siget på den da kunne det være fali nedover der. Da det begynte å skli da var det smart å få en hest til. Den hesten var jo der for å trekke lass, men det var liksom det minste, for det kunne den første ha gjort. Hvis dem hadde kobla flere sleder sammen, og de begynte å døtte på nedoverbakke så kan du hævve på at hesten fløy ut. Så de fant på mange sånne løsninger, det var noen knep.
Husser du den gamle lastebilen til han Hans Vestgård? En liten grønn greie, ja når du sier det så, du veit den skulle vært et klenodium å ha hatt nå. Jeg ser for meg den grønne styrkassa og den lasteplanen den hadde han vel bygd sjøl. Det var nesten som Chevrolet-en til han Olav Haugerud det se, han kjøpte jo gamle Chevrolet-er og satte sammen lastebiler og kostemala som han sa. Lakkerte med kostemaling. Grønn med rød pynt på grillen. Og noen ganger hadde han røde striper nederst på skjermene. Sånn skulle dem være.
Ja- ja, Jul-Lars, nå er det snart kvelden, han Jul-Lars fortsetter:
Den bygdeoriginalen som jeg husser må være han Torp, han som bodde på Torp, Birger Torp. Han var fast mannskap på treskelagene som dro rundt omkring, han sto i hakkelsen støtt han, for det var den værste jobben å stå der. Han vart jo grå fra topp til tå. Han syns det var fælt men han likte veldig godt å stå der for atte dem andre syns han gjorde en skikkelig bra jobb da se. Så han sto der i hakkelsen og han kunne være skikkelig slagferdig han Birger. Han far fortalte en gang når han kom bort til Tveiten og innpå butikken der sto han Helge Lundeby, han blei jo å se på som en kakse han, og så kom han Birger inn. Han sleiva litt når han preka så, og så hadde han skrå rundt hele stryta hele ti’a. Du Helge, sa’n. Det står en fin kæll bortpå sagtomta di sa ha’n, han skulle ha tak i non vrakbord du kan vel ikke hjelpe han med det? Dem kællern for Gerrhardsen han skulle ha en sånn ny bånn i statskassa! Den var ikke dom. Og folk gapskratta veit du. Og han Helge viste ikke helt hva han skulle si. Og det måtte han jo ha tenkt ut sjøl, det var ikke dumt det. Det var jo i Gerhardsens glanstid det da, så jeg veit ikke når det kunne væra jeg men, han var jo statsminister lenge han. Det står en fin kæll bortpå sagtomta. Døm kællær’n for Gerrhardsen.
Ja du har fått noe på bandet ditt nå så så hvis det er noe du kan bruke noen gang så, for noen sånne stubber veit du som vi gamlinger koser oss med dem går i glemmeboka, og det er vel kanskje noen som kan like å høre/lese det. Da sier jeg mange slags takk Jul-Lars for dette her, så da tar vi og kutter ut her.
Dette ble resultatet etter en hyggelig samtale mellom Jul-Lars og Nils-Johan 26. mars 2014.