Namaa Alward

Namaa Alward (født 11. november 1953 i Al-Kadimiya, Bagdad) er skuespiller. Mens hun arbeidet som skuespiller i Irak var hun også politisk aktivist og medlem av det forbudte kommunistpartiet. Siden 1987 har hun arbeidet som skuespiller i Norge.

Slekt og familie

Hun er datter av billedkunstner Kalid Al Ward (1924–1984) og Sadiqua Al Ward.

Hun er gift med kunstmaler Abatar Saoudi, og de har to barn.

Livet i Irak

Alward studerte ved Fine Art Institution på Faculty of Theatre i Bagdad fra 1972 til 1974. Hun begynte som profesjonell skuespiller i 1973, og jobba parallelt på det irakiske nasjonalteateret og i et uavhengig folketeater i Bagdad. Som nittenåring, i 1973, mottok hun prisen for beste kvinnelige skuespiller i Irak. Hun fikk en rekke hovedroller, blant annet i Strindbergs Frøken Julie og Ibsens Et dukkehjem. Fra 1974 til 1982 var hun med på å bygge opp 60-Chairs Theater i Bagdad.

Ved siden av arbeidet som skuespiller var hun kvinnerettsaktivist. Medlemskapet i kommunistpartiet førte til at hun i 1976 ble fratatt identitetspapirene, og hun fikk forbud mot å være med på fjernsyn og i filmer. Dette førte også til at de store teatrene ikke våget å gi henne større roller lenger. Sikkerhetspolitiet henta henne flere ganger inn til avhør, og forsøkte å rekruttere henne som agent.

I og med at det var blitt umulig å leve som skuespiller, valgte hun å studere geologi ved Universitetet i Bagdad fra 1977. Da studiene gikk mot slutten i 1981 ble hun for første gang arrestert av sikkerhetspolitiet; de tidligere avhørene hadde vært mer uformelle og ble utført med en falsk vennlighet for å rekruttere henne. Arrestasjonen skjedde under hennes avsluttende eksamen. Hun ble så arrestert igjen på fødselsdagens sin i 1981, og deretter i januar 1982. Selv om hun hver gang ble løslatt nokså raskt, var det tydelig at hun var i en farlig situasjon.

At paret hadde to barn gjorde dem enda mer redde; avhør og tortur er skremmende nok, men frykten for å bli fratatt barna førte til at de begynte å tenke på å flykte. De vurderte å gå under jorda, noe hun hadde gjort i kortere perioder før. Men fordi det også var fare for at mannen ville bli innkalt for å kjempe i krigen mot Iran, som de var sterke motstandere av, kom de fram til at de måtte forlate Irak.

På flukt

Alward og familien kom seg til Jordan, men ettersom jordanske myndigheter samarbeide med Irak kunne de ikke bli der. Etter fem uker i skjul i Jordan kom de seg videre til Syria. Der møtte de andre irakere i eksil, og hun fikk jobb som sekretær på et legekontor. Men det var vanskelig å finne jobb til mannen, og hennes jobb var også usikker. De valgte derfor å reise videre til Algerie, der de ble i to år.

I Algerie fikk hun bruk for sin geologutdanning da hun fikk jobb ved et veilaboratorium. Hun fikk også noen roller på det algeriske nasjonalteatret. Mannen slet med å finne jobb også i Algerie, og trivdes dårlig med det snekkerarbeidet han kunne få. Da han mista jobben og fikk inndratt arbeidstillatelsen kom politiet for å kaste ham ut av landet. Dessverre sto barna i hans pass, så dermed skulle også de kastes ut. Algeriske myndigheter ville sende dem til Irak, men de fikk gjennomslag for å bli sendt tilbake til Syria i stedet. Namaa Alward ble med dem, og de bodde i Syria de neste tre årene.

Tilbake i Syria fikk hun en del roller i en fri teatergruppe i Damaskus, og hun tok videreutdanning som skuespiller. I 1987 hadde den politiske situasjonen i Syria forverret seg, og paret valgte da å nok en gang reise videre. De kom seg til Norge, der de tilbrakte en del tid på asylmottak. Under et av de mange avhørene ble hun spurt om hun kjente noen i Norge, og hun svarte: «Ja, jeg kjenner Ibsen». Etter en tid fikk familien opphold på humanitært grunnlag.

I Norge

På asylmottaket starta Alward dansegruppa Tusen og en natt, som var aktiv i et par år, og som hadde forestillinger rundt om i Norge. Etter å ha fått oppholdstillatelsen begynte hun å samarbeide med en rekke norske scenekunstnere, både som skuespiller og med å lage forestillinger. Hun studerte videre, og begynte også å arbeide som regissør.

I 1990 etablerte hun teatergruppa UR sammen med Hege Rimestad og Hedvig Schiødt. Hun etablerte også Teater X sammen med Kenneth Dean, og var teaterpedagog og instruktør der fram til 1995. Hennes videre karriere har vært prega av brobyggerarbeid innen multikulturelt teater.

Hun har også arbeidet på Antirasistisk Senter og MiRA-senteret, samt for Røde Kors, Flyktninghjelpen og Redd Barna.

Alward mottok Conrad Mohrs legat i 1994, og Hans Christian Ostrøs minnepris i 2005.

Litteratur og kilder