Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon

På denne siden kladder på et større arbeider som ikke er klare for utlegg ennå.

Trenger bedre struktur og ny gjennomgang/supplement av kildematerialet:
Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon er en betegnelse som er benyttet på den pangermanske opposisjonen mot Vidkun Quisling og partiledelsen i Nasjonal Samling (NS) og deres kristne, borgerlige orientering. Denne oppsosisjonen eksisterte før det tyske angrepet på Norge i 1940 og den etterfølgende okkupasjonen, men ble da sterkere også utfra et strategivalg om hvordan man skulle forholde seg til en situasjon hva Norge var okkupert av Tyskland.

Forsiden av Ragnaroks utgave i mai 1935

Konflikten ble særlig tydelig etter at fløyen rundt Johan Bernhard Hjort gikk ut av partiet i 1937. En hoveddimensjon var om det skulle søkes uavhengighet for Norge, eller om en skulle sikre seg en sterkest mulig posisjon innen et fremtidig stor-tysk/germansk rike. Disse to ulike målsetningene fordret ulike strategier og handlinger overfor de tyske myndighetene i landet.

Den kristne/nasjonale retningen, særlig representert ved ledelsen av partiapparatet ved Vidkun Quisling og partisekretær Rolf Jørgen Fuglesang, samt ledelsen av flere av partiorganisasjonene som Hirden og etter hvert Frontkjemperkontoret, søkte størst mulig grad av uavhengighet for Norge. Denne retningen vant maktkampen høsten 1940 da Josef Terboven utnevnte sine kommissariske statsråder 25. september 1940.

Opposisjonen mot partiets kristennasjonale retning, herunder det som også ble oppfattet som et manglende oppgjør med frimurerne, kom også fra nasjonalsosialistiske kretser som ikke ville melde seg inn i partiet, som Per Imerslund og Geirr Tveitt. Nasjonal Samling oppsto som følge av krisetiden i 1920- og 1930-årene. I sitt første år var NS vanskelig å plassere, og orientering i retning nazisme og fascisme kom særlig inn fra 1934 av. Partiet hadde fra tidlig av flere fløyer, hvor noen hadde sympatier for den tyske nazismen, noen for den italienske fascismen (blant annet i synet på korporativt styresett), og atter andre forsøkte å lage en egen ideologisk retning. Før krigsutbruddet hadde Quisling hatt kontakt med Hitler, og det var klart at ledelsen orienterte seg mot Tyskland. Men selv etter den tyske invasjonen var det flere fløyer i partiet. Man hadde blant annet en pangermansk orientert gruppering, med Hans Solgaard Jacobsen som en lederskikkelse, som ivret for norsk rekruttering til SS og innlemmelse i et stortysk rike; opp mot dette sto de som satte «det norske» i høysetet og ivret for et selvstendig, nasjonalsosialistisk Norge med tette bånd til Tyskland. Blant disse var kulturminister Gulbrand Lunde.

Germaneren av 5. mai 1945

Foto: Kjetil Ree/Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (2016).

Den völkisch/pangermanske retningen som ønsket en sterkest mulig posisjon i et storgermanske rike, altså i hovedsak alle med tyskspråklig og kulturell bakgrunn, uansett hvor i Europa disse var fra (herunder folketyskere), samt folk fra de skandinaviske landene, Nederland og Flandern. Den germansk-orienterte grupperingen var særlig representert ved Norges SS, og oppfølgeren Germanske SS Norge, politiminister Jonas Lie, justisminister Sverre Riisnæs, statspolitisjef Karl Marthinsen og fylkesleder Henrik Rogstad. Germanske SS Norges ukesavis Germaneren med redaktøren Egil Holst Torkildsen ble kanskje den mest åpne og skarpeste kritikeren av ledelsen av NS, og utover 1943/1942 talsmenn for en militant, kompromissløs og kritik linje overfor Nasjonal Samling, og ble det mest frittalende opposisjonen til partiledelsen. Særlig ble skytset rettet mot frimurerne og deres innflytelse i NS. Også den pangermanske sosialismen kom på offensiven utover 1943, og preget både Germaneren og Germanske SS Norge. Retorikken ble stadig mer preget av en arbeidervennlig og sosialistisk tone, særlig utover i 1944, og Germaneren uttrykte meget stor skepsis til borgerlige elementer i egne rekker, som også ble koblet til korrupsjonen i partiet, noe som ble et hovedtema i avisen.

Germaneren kjempet også for de hjemvendte frontkjemperne, og rettet skarp kritikk mot de såkalte «heimesitterne», NS-medlemmer som ikke meldte seg til frontjeneste. I tråd med fascistisk tenkning utviklet Per Imerslund tidlig i 1943 i Germaneren en teori om at bare de som hadde kjempet ved fronten kunne ble virkelige nasjonalsosialister.

En mer ytterliggående fløy innen den völkisch/pangermanske retningen var miljøet rundt tidsskriftet Ragnarok og dets redaktør Hans S. Jacobsen, etter hvert fylkesmann i Østfold. Denne gruppen var opptatt av tilknytningen mellom de nordiske og tyske folkene, og la vekt på det siste leddet i nasjonalsosialisme, med fellesskapløsninger, offentlig planøkonomi, høyt skattetrykk for høye inntekter, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer. Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløse politikere hadde fått samfunnet inn i. Dette miljøet var ikke internasjonalt orientert, løsningene måtte finnes på det nasjonale plan, men Jacobsen var som så mange i dette miljøet også sterkt preget av pangermansk og völkisch-tenkning, som forente etnisk tysknasjonal- antisemittisk og rasistisk tenkning. Dette miljøet utgjorde en hedensk venstrefløy i partiet, og forkastet derfor den kristne forankringen til partiledelsen, og gikk eksempelvis imot bruken av solkorset som partisymbol, da dette var et kristent symbol.

Jacobsen var som tilhenger av pangermanismen særlig opptatt av den nasjonalsosialistiske rasetenkningen og tilknytningen mellom de nordiske og tyske folkene. Han tilhørte NS' hedenske venstrefløy, og gikk sterkt imot at partiet innførte solkorset som partisymbol. For ham var symbolet for kristent, og Jacobsen skrev i tidsskriftet Ragnarok nr. 3 i 1937 at det var unordisk.

Han framsto tidlig som en forgrunnskikkelse i det venstreorienterte Quislingskritiske nasjonalsosialistiske miljøet, hvor man la vekt på det siste leddet i nasjonalsosialisme, med fellesskapløsninger, offentlig planøkonomi, høyt skattetrykk for høye inntekter, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer. Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløse politikere hadde fått samfunnet inn i. Dette miljøet var ikke internasjonalt orientert, løsningene måtte finnes på det nasjonale plan, men Jacobsen var som så mange i dette miljøet også sterkt preget av pangermansk og Völkisch-tenkning, som forente etnisk tysknasjonal- antisemittisk og rasistisk tenkning.

Jacobsen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp, og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjenner denne. Kun slik ville lederne kunne ha legitimitet.

Kilder

• Terje Emberland (2003) Religion og rase. Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933 - 1945 – Humanist Forlag, Oslo. ISBN 9788290425536.
• Terje Emberland, Bernt Rougthvedt (2004) Det ariske idol - forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund, s. 406-407 – Aschehoug, Oslo. ISBN 82-03-22964-6.
• Germaneren nr. 8, 24. februar 1945, elektronisk versjon, Nordiki, Norsk digitale kilder 1940-1945
• Ida Jackson (2014): Morfar, Hitler og jeg, Aschehoug, Oslo. ISBN 978-82-032-9274-3
• Sørensen, Øystein: Hitler eller Quisling?: ideologiske brytninger i Nasjonal samling 1940-1945, ss. 88-89, 121, 286, 416, Cappelen, 1989, ISBN 82-02-11992-8. Mal:Bokhylla
• Andreas Urke: Nasjonalsosialistisk kritikk av Nasjonal Samling 1933 - 1940 oppgave ved Universitetet i Oslo, vår 2011
• Ville radikalisere Nasjonal Samling, forskning.no, 25. november 2005
• Terje Emberland: Geirr Tveitt, Ragnarok-kretsen og okkupasjonen, artikkel i forbindelse med Olav H. Hauge, Geirr Tveitt 100 år 2008
• Norsk krigsleksikon, side 340-341, Mal:Bokhylla
• Terje Emberland (2015) Da Fascismen kom til Norge, Den nasjonale legions vekst og fall, 1927-1928 – Dreyer forlag, Oslo. ISBN 978-82-8265-128-8.