Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 2: | Linje 2: | ||
Trenger bedre struktur og ny gjennomgang/supplement av kildematerialet:<br /> | Trenger bedre struktur og ny gjennomgang/supplement av kildematerialet:<br /> | ||
'''Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon''' er en betegnelse som er benyttet på den pangermanske opposisjonen mot [[Vidkun Quisling]] og partiledelsen i [[Nasjonal Samling]] (NS) og deres kristne, borgerlige orientering. Denne | '''Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon''' er en betegnelse som er benyttet på den pangermanske opposisjonen mot [[Vidkun Quisling]] og partiledelsen i [[Nasjonal Samling]] (NS) og deres kristne, borgerlige orientering. Denne opposisjonen eksisterte før det tyske angrepet på Norge i 1940 og den etterfølgende okkupasjonen, men ble da sterkere også utfra et strategivalg om hvordan man skulle forholde seg til en situasjon hva Norge var okkupert av Tyskland. | ||
== Nasjonal Samling == | |||
{{Utdypende artikkel|Nasjonal Samling}} | |||
Nasjonal Samling oppsto som følge av krisetiden i [[1920-årene|1920-]] og [[1930-årene]]. I sitt første år var NS vanskelig å plassere, og orientering i retning nazisme og fascisme kom særlig inn fra 1934 av. Partiet hadde fra tidlig av flere fløyer, hvor noen hadde sympatier for den tyske nazismen, noen for den italienske fascismen (blant annet i synet på korporativt styresett), og atter andre forsøkte å lage en egen ideologisk retning. Før krigsutbruddet hadde Quisling hatt kontakt med Hitler, og det var klart at ledelsen orienterte seg mot Tyskland. Men selv etter den tyske invasjonen var det flere fløyer i partiet. | |||
== Quislings politiske retning == | |||
Den kristne/nasjonale retningen, særlig representert ved ledelsen av partiapparatet ved [[Vidkun Quisling]] og partisekretær [[Rolf Jørgen Fuglesang]], samt ledelsen av flere av partiorganisasjonene som [[Hirden]] og etter hvert [[Frontkjemperkontoret]], søkte størst mulig grad av uavhengighet for Norge og som satte «det norske» i høysetet og ivret for et selvstendig, nasjonalsosialistisk Norge med tette bånd til Tyskland. Blant disse var kulturminister [[Gulbrand Lunde]]. Denne retningen vant maktkampen høsten 1940 da [[Josef Terboven]] utnevnte sine [[De kommissariske statsråder|kommissariske statsråder]] 25. september 1940. | |||
== Venstreopposisjonen == | |||
Konflikten ble særlig tydelig etter at fløyen rundt [[Johan Bernhard Hjort (1895–1969)|Johan Bernhard Hjort]] gikk ut av partiet i 1937. En hoveddimensjon var om det skulle søkes uavhengighet for Norge, eller om en skulle sikre seg en sterkest mulig posisjon innen et fremtidig stor-tysk/germansk rike. Disse to ulike målsetningene fordret ulike strategier og handlinger overfor de tyske myndighetene i landet. Sentralt i opposisjonen var den pangermanske orienterte grupperingen, med [[Hans Solgaard Jacobsen]] som en lederskikkelse, som ivret for norsk rekruttering til [[Schutzstaffel|SS]] og innlemmelse i et stortysk rike. | |||
Opposisjonen mot partiets kristennasjonale retning, herunder det som også ble oppfattet som et manglende oppgjør med [[Den norske frimurerorden|frimurerne]], kom også fra nasjonalsosialistiske kretser som ikke ville melde seg inn i partiet, som [[Per Imerslund]] og [[Geirr Tveitt]]. | |||
En | === Ragnarok === | ||
{{thumb|Ragnarok mai 1935.jpg|Forsiden av ''[[Ragnarok]]''s utgave i mai 1935}} | |||
{{Utdypende artikkel|Ragnarok}} | |||
En tydelig fløy innen den völkisch/pangermanske retningen var miljøet rundt tidsskriftet ''[[Ragnarok]]'' og dets redaktør [[Hans Solgaard Jacobsen|Hans S. Jacobsen]], etter hvert fylkesmann i Østfold. Denne gruppen var opptatt av tilknytningen mellom de nordiske og tyske folkene, og la vekt på det siste leddet i nasjonalsosialisme, med fellesskapløsninger, offentlig planøkonomi, høyt skattetrykk for høye inntekter, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer. Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløse politikere hadde fått samfunnet inn i. Dette miljøet var ikke internasjonalt orientert, løsningene måtte finnes på det nasjonale plan, men Jacobsen var som så mange i dette miljøet også sterkt preget av pangermansk og völkisch-tenkning, som forente etnisk tysknasjonal- antisemittisk og rasistisk tenkning. Dette miljøet utgjorde en hedensk venstrefløy i partiet, og forkastet derfor den kristne forankringen til partiledelsen, og gikk eksempelvis imot bruken av ''[[solkors]]et'' som partisymbol, da dette var et kristent symbol. | |||
Jacobsen var som tilhenger av pangermanismen særlig opptatt av den [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] rasetenkningen og tilknytningen mellom de nordiske og tyske folkene. Han tilhørte NS' hedenske venstrefløy, og gikk sterkt imot at partiet innførte ''[[solkors]]et'' som partisymbol. For ham var symbolet for kristent, og Jacobsen skrev i tidsskriftet ''[[Ragnarok]]'' nr. 3 i 1937 at det var unordisk.<ref>{{Kilde bok | forfatter= Oddvar K. Høidal | utgivelsesår= 1988 | tittel= Quisling: En studie i landssvik | utgave= Revidert utgave 2002 | utgivelsessted= Oslo | forlag= Orion | side= 61 | isbn= 82-458-0528-9 | kommentar= ''[Hans S. Jacobsen] mente kristendommen hadde brakt noe «uekte og unaturlig inn i vårt folks liv». Av den grunn kritiserte han valget av Olavskorset som partiemblem og hevdet at partisymbolet var unordisk.''}}</ref><ref>{{Kilde bok | forfatter= Terje Emberland | utgivelsesår= 2003 | tittel= Religion og rase | utgivelsessted= Oslo | forlag= Humanist Forlag AS | isbn= 82-90425-53-8}}</ref> | Jacobsen var som tilhenger av pangermanismen særlig opptatt av den [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] rasetenkningen og tilknytningen mellom de nordiske og tyske folkene. Han tilhørte NS' hedenske venstrefløy, og gikk sterkt imot at partiet innførte ''[[solkors]]et'' som partisymbol. For ham var symbolet for kristent, og Jacobsen skrev i tidsskriftet ''[[Ragnarok]]'' nr. 3 i 1937 at det var unordisk.<ref>{{Kilde bok | forfatter= Oddvar K. Høidal | utgivelsesår= 1988 | tittel= Quisling: En studie i landssvik | utgave= Revidert utgave 2002 | utgivelsessted= Oslo | forlag= Orion | side= 61 | isbn= 82-458-0528-9 | kommentar= ''[Hans S. Jacobsen] mente kristendommen hadde brakt noe «uekte og unaturlig inn i vårt folks liv». Av den grunn kritiserte han valget av Olavskorset som partiemblem og hevdet at partisymbolet var unordisk.''}}</ref><ref>{{Kilde bok | forfatter= Terje Emberland | utgivelsesår= 2003 | tittel= Religion og rase | utgivelsessted= Oslo | forlag= Humanist Forlag AS | isbn= 82-90425-53-8}}</ref> | ||
| Linje 22: | Linje 26: | ||
Jacobsen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp, og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjenner denne. Kun slik ville lederne kunne ha legitimitet. | Jacobsen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp, og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjenner denne. Kun slik ville lederne kunne ha legitimitet. | ||
=== Germanske SS Norge === | |||
{{thumb|Germaneren (HL-senteret, 2016-10-06).jpg|''[[Germaneren]]'' av 5. mai 1945|[[Bruker:Kjetil_r|Kjetil Ree]]/[[Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter]]|2016}} | |||
{{Utdypende artikkel|Germanske SS Norge|Germaneren}} | |||
Den völkisch/pangermanske retningen ønsket en sterkest mulig posisjon i et storgermanske rike, altså i hovedsak alle med tyskspråklig og kulturell bakgrunn, uansett hvor i Europa disse var fra (herunder folketyskere), samt folk fra de skandinaviske landene, [[Nederland]] og Flandern. Den germansk-orienterte grupperingen var særlig representert ved [[Norges SS]], og oppfølgeren [[Germanske SS Norge]], politiminister [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]], justisminister [[Sverre Riisnæs]], statspolitisjef [[Karl Marthinsen]] og fylkesleder [[Henrik Rogstad]]. Germanske SS Norges ukesavis ''[[Germaneren]]'' med redaktøren [[Egil Holst Torkildsen]] ble kanskje den mest åpne og skarpeste kritikeren av ledelsen av NS, og utover 1943/1942 talsmenn for en militant, kompromissløs og kritik linje overfor Nasjonal Samling, og ble det mest frittalende opposisjonen til partiledelsen. Særlig ble skytset rettet mot frimurerne og deres innflytelse i NS. Også den pangermanske sosialismen kom på offensiven utover 1943, og preget både ''Germaneren'' og Germanske SS Norge. Retorikken ble stadig mer preget av en arbeidervennlig og sosialistisk tone, særlig utover i 1944, og ''Germaneren'' uttrykte meget stor skepsis til borgerlige elementer i egne rekker, som også ble koblet til korrupsjonen i partiet, noe som ble et hovedtema i avisen. | |||
''Germaneren'' kjempet også for de hjemvendte [[Frontkjemper|frontkjemperne]], og rettet skarp kritikk mot de såkalte «heimesitterne», NS-medlemmer som ikke meldte seg til frontjeneste. I tråd med fascistisk tenkning utviklet [[Per Imerslund]] tidlig i 1943 i ''Germaneren'' en teori om at bare de som hadde kjempet ved fronten kunne ble virkelige nasjonalsosialister. | |||
== Referanser == | == Referanser == | ||
Sideversjonen fra 3. mai 2018 kl. 14:36
På denne siden kladder på et større arbeider som ikke er klare for utlegg ennå.
Trenger bedre struktur og ny gjennomgang/supplement av kildematerialet:
Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon er en betegnelse som er benyttet på den pangermanske opposisjonen mot Vidkun Quisling og partiledelsen i Nasjonal Samling (NS) og deres kristne, borgerlige orientering. Denne opposisjonen eksisterte før det tyske angrepet på Norge i 1940 og den etterfølgende okkupasjonen, men ble da sterkere også utfra et strategivalg om hvordan man skulle forholde seg til en situasjon hva Norge var okkupert av Tyskland.
Nasjonal Samling
Utdypende artikkel: Nasjonal Samling
Nasjonal Samling oppsto som følge av krisetiden i 1920- og 1930-årene. I sitt første år var NS vanskelig å plassere, og orientering i retning nazisme og fascisme kom særlig inn fra 1934 av. Partiet hadde fra tidlig av flere fløyer, hvor noen hadde sympatier for den tyske nazismen, noen for den italienske fascismen (blant annet i synet på korporativt styresett), og atter andre forsøkte å lage en egen ideologisk retning. Før krigsutbruddet hadde Quisling hatt kontakt med Hitler, og det var klart at ledelsen orienterte seg mot Tyskland. Men selv etter den tyske invasjonen var det flere fløyer i partiet.
Quislings politiske retning
Den kristne/nasjonale retningen, særlig representert ved ledelsen av partiapparatet ved Vidkun Quisling og partisekretær Rolf Jørgen Fuglesang, samt ledelsen av flere av partiorganisasjonene som Hirden og etter hvert Frontkjemperkontoret, søkte størst mulig grad av uavhengighet for Norge og som satte «det norske» i høysetet og ivret for et selvstendig, nasjonalsosialistisk Norge med tette bånd til Tyskland. Blant disse var kulturminister Gulbrand Lunde. Denne retningen vant maktkampen høsten 1940 da Josef Terboven utnevnte sine kommissariske statsråder 25. september 1940.
Venstreopposisjonen
Konflikten ble særlig tydelig etter at fløyen rundt Johan Bernhard Hjort gikk ut av partiet i 1937. En hoveddimensjon var om det skulle søkes uavhengighet for Norge, eller om en skulle sikre seg en sterkest mulig posisjon innen et fremtidig stor-tysk/germansk rike. Disse to ulike målsetningene fordret ulike strategier og handlinger overfor de tyske myndighetene i landet. Sentralt i opposisjonen var den pangermanske orienterte grupperingen, med Hans Solgaard Jacobsen som en lederskikkelse, som ivret for norsk rekruttering til SS og innlemmelse i et stortysk rike.
Opposisjonen mot partiets kristennasjonale retning, herunder det som også ble oppfattet som et manglende oppgjør med frimurerne, kom også fra nasjonalsosialistiske kretser som ikke ville melde seg inn i partiet, som Per Imerslund og Geirr Tveitt.
Ragnarok
Utdypende artikkel: Ragnarok
En tydelig fløy innen den völkisch/pangermanske retningen var miljøet rundt tidsskriftet Ragnarok og dets redaktør Hans S. Jacobsen, etter hvert fylkesmann i Østfold. Denne gruppen var opptatt av tilknytningen mellom de nordiske og tyske folkene, og la vekt på det siste leddet i nasjonalsosialisme, med fellesskapløsninger, offentlig planøkonomi, høyt skattetrykk for høye inntekter, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer. Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløse politikere hadde fått samfunnet inn i. Dette miljøet var ikke internasjonalt orientert, løsningene måtte finnes på det nasjonale plan, men Jacobsen var som så mange i dette miljøet også sterkt preget av pangermansk og völkisch-tenkning, som forente etnisk tysknasjonal- antisemittisk og rasistisk tenkning. Dette miljøet utgjorde en hedensk venstrefløy i partiet, og forkastet derfor den kristne forankringen til partiledelsen, og gikk eksempelvis imot bruken av solkorset som partisymbol, da dette var et kristent symbol.
Jacobsen var som tilhenger av pangermanismen særlig opptatt av den nasjonalsosialistiske rasetenkningen og tilknytningen mellom de nordiske og tyske folkene. Han tilhørte NS' hedenske venstrefløy, og gikk sterkt imot at partiet innførte solkorset som partisymbol. For ham var symbolet for kristent, og Jacobsen skrev i tidsskriftet Ragnarok nr. 3 i 1937 at det var unordisk.[1][2]
Han framsto tidlig som en forgrunnskikkelse i det venstreorienterte Quislingskritiske nasjonalsosialistiske miljøet,[3][4] hvor man la vekt på det siste leddet i nasjonalsosialisme, med fellesskapløsninger, offentlig planøkonomi, høyt skattetrykk for høye inntekter, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer.[3] Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløse politikere hadde fått samfunnet inn i. Dette miljøet var ikke internasjonalt orientert, løsningene måtte finnes på det nasjonale plan, men Jacobsen var som så mange i dette miljøet også sterkt preget av pangermansk og Völkisch-tenkning,[5] som forente etnisk tysknasjonal- antisemittisk og rasistisk tenkning.
Jacobsen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp, og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjenner denne. Kun slik ville lederne kunne ha legitimitet.
Germanske SS Norge
.jpg)
Utdypende artikler: Germanske SS Norge og Germaneren
Den völkisch/pangermanske retningen ønsket en sterkest mulig posisjon i et storgermanske rike, altså i hovedsak alle med tyskspråklig og kulturell bakgrunn, uansett hvor i Europa disse var fra (herunder folketyskere), samt folk fra de skandinaviske landene, Nederland og Flandern. Den germansk-orienterte grupperingen var særlig representert ved Norges SS, og oppfølgeren Germanske SS Norge, politiminister Jonas Lie, justisminister Sverre Riisnæs, statspolitisjef Karl Marthinsen og fylkesleder Henrik Rogstad. Germanske SS Norges ukesavis Germaneren med redaktøren Egil Holst Torkildsen ble kanskje den mest åpne og skarpeste kritikeren av ledelsen av NS, og utover 1943/1942 talsmenn for en militant, kompromissløs og kritik linje overfor Nasjonal Samling, og ble det mest frittalende opposisjonen til partiledelsen. Særlig ble skytset rettet mot frimurerne og deres innflytelse i NS. Også den pangermanske sosialismen kom på offensiven utover 1943, og preget både Germaneren og Germanske SS Norge. Retorikken ble stadig mer preget av en arbeidervennlig og sosialistisk tone, særlig utover i 1944, og Germaneren uttrykte meget stor skepsis til borgerlige elementer i egne rekker, som også ble koblet til korrupsjonen i partiet, noe som ble et hovedtema i avisen.
Germaneren kjempet også for de hjemvendte frontkjemperne, og rettet skarp kritikk mot de såkalte «heimesitterne», NS-medlemmer som ikke meldte seg til frontjeneste. I tråd med fascistisk tenkning utviklet Per Imerslund tidlig i 1943 i Germaneren en teori om at bare de som hadde kjempet ved fronten kunne ble virkelige nasjonalsosialister.
Referanser
- ↑ Oddvar K. Høidal (1988) Quisling: En studie i landssvik, Revidert utgave 2002. utg., s. 61 – Orion, Oslo. ISBN 82-458-0528-9 [[Hans S. Jacobsen] mente kristendommen hadde brakt noe «uekte og unaturlig inn i vårt folks liv». Av den grunn kritiserte han valget av Olavskorset som partiemblem og hevdet at partisymbolet var unordisk.].
- ↑ Terje Emberland (2003) Religion og rase – Humanist Forlag AS, Oslo. ISBN 82-90425-53-8.
- ↑ 3,0 3,1 Terje Emberland, Bernt Rougthvedt (2004) Det ariske idol - forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund, s. 210-212 – Aschehoug, Oslo. ISBN 82-03-22964-6.
- ↑ «De høyreradikale raddisene», Klassekampen, 5. juni 2003
- ↑ Andreas Urke: Nasjonalsosialistisk kritikk av Nasjonal Samling 1933 - 1940 oppgave ved Universitetet i Oslo, vår 2011, veileder Øystein Sørensen
Kilder
- Terje Emberland (2003) Religion og rase. Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933 - 1945 – Humanist Forlag, Oslo. ISBN 9788290425536.
- Terje Emberland, Bernt Rougthvedt (2004) Det ariske idol - forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund, s. 406-407 – Aschehoug, Oslo. ISBN 82-03-22964-6.
- Germaneren nr. 8, 24. februar 1945, elektronisk versjon, Nordiki, Norsk digitale kilder 1940-1945
- Ida Jackson (2014): Morfar, Hitler og jeg, Aschehoug, Oslo. ISBN 978-82-032-9274-3
- Sørensen, Øystein: Hitler eller Quisling?: ideologiske brytninger i Nasjonal samling 1940-1945, ss. 88-89, 121, 286, 416, Cappelen, 1989, ISBN 82-02-11992-8. Mal:Bokhylla
- Andreas Urke: Nasjonalsosialistisk kritikk av Nasjonal Samling 1933 - 1940 oppgave ved Universitetet i Oslo, vår 2011
- Ville radikalisere Nasjonal Samling, forskning.no, 25. november 2005
- Terje Emberland: Geirr Tveitt, Ragnarok-kretsen og okkupasjonen, artikkel i forbindelse med Olav H. Hauge, Geirr Tveitt 100 år 2008
- Norsk krigsleksikon, side 340-341, Mal:Bokhylla
- Terje Emberland (2015) Da Fascismen kom til Norge, Den nasjonale legions vekst og fall, 1927-1928 – Dreyer forlag, Oslo. ISBN 978-82-8265-128-8.