Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 18. jul. 2019 kl. 19:59 av PaulVIF (Samtale | bidrag) (Opposisjonen)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Opposisjonsgruppen hadde et til dels hatsk forhold til og intrigerte mot Vidkun Quisling, her på et bilde tatt under krigen.

Nasjonalsosialistisk venstreopposisjon er en betegnelse som er benyttet på den pangermanske og nyhedenske opposisjonen mot Vidkun Quisling og partiledelsen i Nasjonal Samling (NS) og deres kristne, borgerlige orientering. Denne opposisjonsgruppen kjempet for at det norske samfunnet og kulturlivet skulle renses for alt «artsfremmed» tankegods, herunder kristendommen som skulle erstattes av en modernisert utgave av den norrøne hedenskapen. For dem var rasen den sentrale fortolkningsdimensjonen, og rasens egenart måtte ligge til grunn for samfunnslivet.

Samtidig representerte denne gruppen synspunkter og holdninger som hadde en historie fra slutten av 1800-tallet. Blant de mest kjente nordmenn som sto for en pangermansk historieforståelse var Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) og historieprofessor Peter Andreas Munch (1810-1863). De mer rasemessige tankene ble langt mer vanlig og utbredt på 1920- og 1930-tallet, også utenfor denne kretsen, enn hva de framstår som på 2000-tallet. Slik forteller dette en del av historien om denne tiden som strekker seg langt utover den konkrete politiske striden.

Venstreorientert

Betegnelsen venstreorientert plasserer gruppen i det politiske miljøet som eksisterte i det tyske Sturmabteilung (SA) før De lange knivers natt, natten til 30. juni 1934 hvor ledelsen av denne venstresiden i det tyske NSDAP ble utryddet, sammmen med kretsen rundt Gregor Strasser som også sto for den samme politiske retningen. Betegnelsen «venstreorientert» viser til gruppens antikapitalistiske og antikristne og nyhedenske ståsted, hvor en gikk inn for fellesskapløsninger, offentlig planøkonomi, høyt skattetrykk for høye inntekter, offentlig eide institusjoner og offentlige velferdsgoder[1] for å få styrket folkefellesskapet på tvers av klassene.

Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløs hadde drevet samfunnet inn i. Denne opposisjonen eksisterte før det tyske angrepet på Norge i 1940 og den etterfølgende okkupasjonen, men ble da sterkere og mer skjerpet også utfra et strategivalg om hvordan man skulle forholde seg til at Norge var okkupert av Tyskland.

Nasjonal Samling

Den nyhedenske venstreopposisjonen gikk sterkt imot at Nasjonal Samling tok solkorset som partisymbol, noe de anså som et kristent symbol

Utdypende artikkel: Nasjonal Samling

Nasjonal Samling oppsto som følge av krisetiden i 1920- og 1930-årene, og var ved stiftelsen en ganske bredt sammensatt tilhengergruppe, bestående av overbeviste nasjonalsosialister og nyhedninger, kristenkonservative vestlendinger, borgerlige antimarxister, fascistkorporativister, aktivister fra Fedrelandslaget og folk fra bondebevegelsen.

I sitt første år var derfor NS vanskelig å plassere, og orientering i retning nazisme og fascisme kom særlig inn fra 1934 av, etter det skuffende stortingsvalget i 1933. Partiet hadde fra tidlig av flere fløyer, hvor noen hadde sympatier for den tyske nazismen, noen for den italienske fascismen (blant annet i synet på korporativt styresett), og atter andre forsøkte å lage en egen ideologisk retning. Før krigsutbruddet hadde Quisling hatt kontakt med Hitler, og det var klart at ledelsen orienterte seg mot Tyskland. Men selv etter den tyske invasjonen var det flere fløyer i partiet.

Quislings politiske retning

Det gjorde ikke situasjonen lettere for Nasjonal Samling at Vidkun Quisling, som skulle være «fører» og den sterke mann med klare tanker og svar på alle utfordringer, var såpass utydelig i sine politiske budskap. Hans Fredrik Dahl omtaler ham som sammensatt og hans politiske og filosofiske tankeverden, som han kalte «universismen», er uklar. Quisling fordypet seg i svært omfattende spekulasjoner, men på et amatørmessig filosofisk plan og Quisling rettferdiggjorde sine handlinger på en virkelighetsfjern måte, noe som gjorde hans politiske retning utydelig både for medspillere og motstandere.

Sentralt var imidlertid å danne en felles front mot den antatte marxistiske faren, og antiparlamentarismen. Quislings ønske om å erstatte Stortinget med et såkalt Riksting med representanter fra de forskjellige næringene og virksomhetsområdene i landet var et sentralt punkt. For Quisling var avskaffelse av partivesenet viktig, men det kommer ikke like tydelig fram hva de nye institusjonene skulle gjøre, som ikke kunne gjøres innenfor det eksisterende systemet.

Den borgerlig, konservative kristne/nasjonale retningen, særlig representert ved ledelsen av partiapparatet ved Quisling og partisekretær Rolf Jørgen Fuglesang, samt ledelsen av flere av partiorganisasjonene som Hirden og etter hvert Frontkjemperkontoret, søkte størst mulig grad av uavhengighet for Norge og som satte «det norske» i høysetet og ivret for et selvstendig, nasjonalsosialistisk Norge med tette bånd til Tyskland. Blant disse var kulturminister Gulbrand Lunde. Denne retningen vant maktkampen høsten 1940 da Josef Terboven utnevnte sine kommissariske statsråder 25. september 1940. Men også i disse kretser var pangermanske kretser representert, med med politiminister Jonas Lie, justisminister Sverre Riisnæs som de mest fremtredende.

Opposisjonen

Johan Bernhard Hjort som ny høysterettsadvokat, og på tiden han var med på å starte den nasjonalsosialistiske bevegelsen.
Foto: Oslo Museum (rundt 1930).

Konflikten ble særlig tydelig etter at fløyen rundt Johan Bernhard Hjort gikk ut av partiet i 1937. Hjort hadde hatt en sentral plass siden stiftelsen i 1933 og var fylkesfører i Akershus og leder for Hirden, partiets halvmilitære avdeling. Rundt midten av 1935 kom Hjort inn i den kritiske kretsen til Quisling og sentralledelsen i NS, og etter valgnederlaget i 1936 ble det en åpen strid i partiet. Som følge av denne striden meldte Hjort seg ut i februar 1937. Han kom inn i kretsen omkring Hans S. Jacobsen og tidsskriftet Ragnarok, og deltok ellers ikke i politikk i denne perioden. At han gikk ut av NS skyldte altså ikke at han brøt med den nasjonalsosialistiske ideologien, men at han var uenig i hvordan partiet ble drevet og hadde ingen tro på personen Quisling som «den sterke mann».[2] Mye av kritikken gikk på Quisling som person.[3]

Konfliktlinjen sto mellom en mer borgerlig og kristelig fløy, hvor mange av Quislings indre krets hørte til, mot en ungdommelig, radikal og nasjonalsosialistisk fløy. Striden knyttet seg dypest sett til hva NS skulle være. Mens den borgelig, konservatve og kristelige fløyen betraktet partiet som en nasjonal vekkelse mot gudløs marxisme, klassekamp og modernitetens åndelig forfall, ønsket den radikale fløyen å gjøre partiet til en kamporganisasjon for en nasjonalsosialistisk samfunnsomveltning, hvor rasetenkningen skulle være rettesnoren, alt fremmed tankegods skulle forkastes og man ønsket å vende tilbake til det som ble oppfannet som det opprinnelige og «ekte» norske.

Ragnarok

Forsiden av Ragnaroks utgave i mai 1935. Navnet er hentet fra norrøn mytologi
Hans Solgaard Jacobsen var en sentral lederskikkelse i den nasjonalsosialistiske opposisjonen mot NS' ledelse.
Foto: Østfold fylkes billedarkiv (1940-1945).

Utdypende artikkel: Ragnarok

En tydelig fløy innen den völkisch/pangermanske retningen var miljøet rundt månedstidsskriftet Ragnarok og dets redaktør Hans S. Jacobsen, fra 1941 også fylkesmann i Østfold. Jacobsen var denne gruppens ubestridte lederskikkelse.[1][4] Jacobsen hadde i årene 19251927 vært stipendiat i USA,[1] og han innledet oppholdet med å arbeide i Ford-fabrikken i Detroit. Her fikk han oppleve arbeidernes perspektiv nedenfra. Disse erfaringene gjorde ham til en skarp kritiker av den uhemmede liberalistiske kapitalismen.[1]

Gruppen tok opp i seg deler av den venstre-orienterte Völkisch-tenkningen som var kjent fra Tyskland, hvor Judea (dvs jøder, kommunister og frimurere; Roma (katolikker, jesuitter og kristne for øvrig) og Tibet (teosofer, antroposofer og andre østlig inspirerte tenkninger) var de demoniske åndsmakter som måtte bekjempes om ikke det germanske mennesket skulle gå under.

Blant bidragsyterne og medlemmene i kretsen rundt bladet var det i samtiden kjente nasjonalsosialistiske størrelser som blant andre Albert Wiesener, Johan Bernhard Hjort, Walter Fürst, Otto Sverdrup Engelschiøn, Per Imerslund, Ola O. Furuseth, Felix Thoresen, Geirr Tveitt og Stein Barth-Heyerdahl. Imerslund og Tveitt var som henholdsvis forfatter og komponist, for gruppen viktige formidlere av den kunst og kunstsyn. Tveitts musikk ble eksempelvis framstilt som et uttrykk for den nordiske rasens «urmusikk». Etter en framføring av Baldurs draumar i Universitetets aula skriver Jacobsen i Ragnarok nr. 2 av mars 1938 at «Geirr Tveit er et av de få lyspunkt i det åndsmørke som nå hviler over Noregs land og folk». De utviklet egne nørrøne ritualer som blant annet ble benyttet da Imerslund giftet seg og ved navnefest til Jacobsens og Fürsts døtre. Tveitt komponerte musikken til disse.

Gruppen rundt Ragnarok var opptatt av tilknytningen mellom de nordiske og tyske folkene, og la vekt på det siste leddet i nasjonalsosialisme, med fellesskapløsninger, offentlig planøkonomi, høyt skattetrykk for høye inntekter, offentlig eide institusjoner og sosiale systemer.[1] Dette var nødvendig for å få samfunnet ut av den sosiale nøden den private kapitalens grådighet og ryggesløse politikere hadde fått samfunnet inn i. Dette miljøet var ikke internasjonalt orientert, løsningene måtte finnes på det nasjonale plan, men Jacobsen var som så mange i dette miljøet også sterkt preget av pangermansk og Völkisch-tenkning,[3] som forente etnisk tysknasjonal- antisemittisk og rasistisk tenkning. Miljøet utgjorde en hedensk venstrefløy i partiet, og forkastet derfor den kristne forankringen til partiledelsen, og gikk eksempelvis imot bruken av solkorset som partisymbol, da dette var et kristent symbol. Han skrev i Ragnarok nr. 3 i 1937 at det var unordisk.[5][6] Antisemittismen var en del av dette, herunder også deres avstandstaken til den italienske fascismen, alt dette ble sett på som skadelige, fremmende «åndsmakter».

I tråd med deres idealer var medlemmer av gruppen tidlig ute med å initiere og organisere en frivillig Arbeidstjeneste, med mottoet «jord og blod». Særlig reklame- og filmmannen Walter Fürst, juss-studenten Tor Strand, Geirr Tveitt og Per Imerslund var sentrale. Tveit sa at gjennom kontakten med norske natur knyttet man ikke bare an til den norrøne ånd, men med den religiøse panteismen som kjennetegnet hele den indo-ariske rasen.

Jacobsen var sterkt skeptisk til hele førerprinsippet, da makten skulle gå nedenfra og opp, fra aksjonistene som hele tiden var herdet i kamp, og til ledere som også er aktivt deltakende i kampen og kjenner denne. Kun slik ville lederne kunne ha legitimitet.

Germanske SS Norge

Germanske SS Norge marsjerer på Slottsplassen i Oslo, trolig i forbindelse med «De falnes dag» i september 1944

Utdypende artikler: Germanske SS Norge og Germaneren

Den völkisch/pangermanske retningen ønsket en sterkest mulig posisjon i et storgermanske rike, altså i hovedsak alle med tyskspråklig og kulturell bakgrunn, uansett hvor i Europa disse var fra (herunder folketyskere), samt folk fra de skandinaviske landene, Nederland og Flandern.

Den germansk-orienterte grupperingen ble utover okkupasjonstiden særlig representert ved Norges SS, og oppfølgeren Germanske SS Norge (GSSN), med politiminister Jonas Lie, justisminister Sverre Riisnæs, statspolitisjef Karl Marthinsen og fylkesleder Henrik Rogstad.

Germanske SS Norges ukesavis Germaneren med redaktøren Egil Holst Torkildsen ble kanskje den mest åpne og skarpeste kritikeren av ledelsen av NS, og utover 1943/1942 talsmenn for en militant, kompromissløs og kritik linje overfor Nasjonal Samling, og ble det mest frittalende opposisjonen til partiledelsen. Særlig ble skytset rettet mot frimurerne og deres innflytelse i NS. Også den pangermanske sosialismen kom på offensiven utover 1943, og preget både Germaneren og Germanske SS Norge. Retorikken ble stadig mer preget av en arbeidervennlig og sosialistisk tone, særlig utover i 1944, og Germaneren uttrykte meget stor skepsis til borgerlige elementer i egne rekker, som også ble koblet til korrupsjonen i partiet, noe som ble et hovedtema i avisen. I en lederartikkel våren 1943 støttet han hovedinlegget i samme nummer som tok til orde for en åpen kritikk av partiledelsen, og Torkildsen skkrev på lederplass at «Pressen skal i vårt samfunn tjene folket - ikke kapitalistklikken og partier».

Torkildssen ble også kritisert for brudd på selve «førerprinsippet» gjennom sin støtte til åpen kritisk debatt om partiledelsen. Etter et angivelig protysk kuppforsøk mot Quislingsfløyen i regi av Roald Dysthe hvor Dysthe forsøkte gjennom et intrigespill å få rikskommissariatet til å avsette Quislings regjering og overta selv gjennom et direkte styre. Torkildsen ble avsatt 16. januar 1945 og sendt til Tyskland sammen med sin overordnede, GSSNs stabssjef Leif Schjøren.

Germaneren kjempet også for de hjemvendte frontkjemperne, og rettet skarp kritikk mot de såkalte «heimesitterne», NS-medlemmer som ikke meldte seg til frontjeneste. I tråd med fascistisk tenkning utviklet Per Imerslund tidlig i 1943 i Germaneren en teori om at bare de som hadde kjempet ved fronten kunne ble virkelige nasjonalsosialister.

Etter det tyske overfallet

Det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 kom overraskende og vakte raseri i dette miljøet, da de mente dette var et overgrep mot nordmenns rett til selvbestemmelse. Hitlers kyniske maktpolitikk knuste den pangermanske idylliserte tenkningen om folkefellesskapet. Vidkun Quislings kupppegjering fra kvelden 9. april opplevde denne gruppen som et «frimurerkupp» og de fryktet hevnaksjoner på linke med hvordan Hitler knuste SA, Ernst Röhm og Gregor Straßer. Under krigen ble det da en hoveddimensjon i konflikten med partiledelsen om det skulle søkes uavhengighet for Norge, eller om en skulle sikre seg en sterkest mulig posisjon innen et fremtidig stor-tysk/germansk rike. Disse to ulike målsetningene fordret ulike strategier og handlinger overfor de tyske myndighetene i landet under okkupasjonen.

Fram til 25. september og oppnevnelsen av de kommissariske statsrådene intrigerte gruppen for å utmanøvrere Quisling og hans folk. Da de bittert måtte innse at dette slaget var tapt, tok medlemmene av gruppen ulike valg. Blant andre Jacobsen og Fürst gikk under tvil inn i NS og søkte å påvirke derfra, Imerslund og Tveitt valgte en mellomposisjon hvor de trakk seg tilbake fra direkte politisk arbeid og sto utenfor NS, men søkte innflytelse gjennom partiets eller okkupantenes aktiviteter. Imerslund slo bastant fast at han ikke ville gå inn i NS «før den siste frimurer hadde forlatt partiet». Andre, som Engelschiøn gikk inn i motstandsbevegelsen.

Antall

Det er vanskelig å si hvor mange av NS' medlemmer og andre nasjonalsosialistiske sympatisører som støtte disse opposisjonelle kretsene, men mange frontkjempere følte seg sveket av NS' ledelse etter at de hadde kommet hjem etter fronttjeneste. En indikasjon kan være medlemsskap i Germanske SS Norge (GSSN) og opplaget til Ragnarok. Både GSSN (juli 1942) og forløperen Norges SS (mai 1941) hadde ved oppstart rundt 1000 medlemmer, og mot slutten av 1944 hadde GSSN 1285 aktive medlemmer og rundt 4000 støttemedlemmer, Ragnarok fikk tidlig et et opplag på rundt 3000.

Etter at krigslykken vendte etter de tyske nederlagene om Stalingrad (1942/43), ved Kursk (juli 1943) og i Nordmandie (sommeren 1944), ble kritikken og motstanden mot Quisling stadig sterkere og skarpere, noe som kan ha vært medvirkende til at oppslutningen økte. Også antallet hjemvendte, desillusjonerte frontkjempere økte utover krigen, og det skal ha vært planlagt «frontkjemperkupp» mot Qusiling, blant annet organisert av Imerslund på den tiden han døde av krigsskader i desember 1943.

Opposisjonen mot NS' kristennasjonale retning, herunder det som også ble oppfattet som et manglende oppgjør med frimurerne, kom også fra nasjonalsosialistiske kretser som ikke ville melde seg inn i partiet, som Per Imerslund og Geirr Tveitt.

Referanser

  1. 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 Terje Emberland, Bernt Rougthvedt (2004) Det ariske idol - forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund, s. 210-212 – Aschehoug, Oslo. ISBN 82-03-22964-6.
  2. Figueiredo, Ivo de: Johan B. Hjort i Norsk biografisk leksikon
  3. 3,0 3,1 Andreas Urke: Nasjonalsosialistisk kritikk av Nasjonal Samling 1933 - 1940 oppgave ved Universitetet i Oslo, vår 2011, veileder Øystein Sørensen
  4. «De høyreradikale raddisene», Klassekampen, 5. juni 2003
  5. Oddvar K. Høidal (1988) Quisling: En studie i landssvik, Revidert utgave 2002. utg., s. 61 – Orion, Oslo. ISBN 82-458-0528-9 [[Hans S. Jacobsen] mente kristendommen hadde brakt noe «uekte og unaturlig inn i vårt folks liv». Av den grunn kritiserte han valget av Olavskorset som partiemblem og hevdet at partisymbolet var unordisk.].
  6. Terje Emberland (2003) Religion og rase – Humanist Forlag AS, Oslo. ISBN 82-90425-53-8.

Kilder