Nautisk mil

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.

Nautisk mil (≈ 1 bueminutt), forkortet nm, (tidligere også kalt kvartmil, se nedenfor) er en måleenhet for lengde som brukes til sjøs, i luften og i meteorologi. En nautisk mil er 1 852 meter, som er omtrentlig lengde på et breddeminutt. En nautisk mil deles videre inn i ti kabellengder á 185,2 meter. Den tilsvarte også tidligere 1/4 sjømil. Hastighetsmålet knop er knytta til denne måleenheten, det vil si nautiske mil per time. Det er ikke en SI-enhet, altså en internasjonal anerkjent metrisk enhet, men gjennom internasjonale avtaler og nasjonale lover er den godkjent for bruk ved navigasjon til sjøs.

Definisjoner

Det ble opprinnelig utregnet ved at man delte Jordens omkrets over polene, 40 007 863 meter på gradantallet (360), og deretter på 60 (minutter), hvilket ville gi 1 852,216 meter, men en nautisk mil er definert til 1 852 meter. En nautisk mil kan dermed sies å være et avrundet breddeminutt.

Betegnelsen kvartmil har sammenheng med tidligere tiders sjømil som utgjorde 7 408 meter[1] (fire nautiske mil), altså fire kvartmil. Lystseilere bruker ennå ofte betegnelse sjømil for nautiske mil, hvilket altså ikke er korrekt - men ettersom den gamle sjømila ikke lenger er i bruk som mål er det ikke noen reell fare for misforståelser for eksempel ved nødmeldinger.

En nautisk mil kan deles i ti mindre enheter, kalt kabellengde. Den internasjonale standarden gir en kabellengde på 185,2 meter, altså nøyaktig en tiendedels nautisk mil; britiske og amerikanske kabellengder avviker fra dette.[2]

Historie

Fordi en nautisk mil er basert på en observerbar avstand under reiser til sjøs, finner vi spor av enheten lenge før den ble formalisert. Den norrøne enheten 'viku' eller 'viku sjofar' tilsvarte seks nautiske mil. Allerede i Ottar fra Hålogaland sin reiseskildring fra 800-tallet finner vi begrepene 'dagsroing', 'halvdøgr' og 'døgr', som svarer til henholdsvis 6, 12 og 24 'vikur', og dermed også til 36, 72 og 144 nautiske mil.

Første gang vi ser tydelig at det man forsto koblinga mellom 'viku' og breddegrader er i Rymbegla fra 1200-tallet. Prinsippene som beskrives der peker tilbake til den klassiske greske astronomiske navigasjonen, og er forbløffende presis. En 'viku' blir oppgitt til å være 36458,33 engelske fot, og en sjettedel av dette tilsvarer 1851,96 meter - et avvik på bare 4 cm fra en moderne nautisk mil. Svakheten på denne tida var at man sjelden kunne måle så nøyaktig i praksis.

På 1500-tallet ble det stadig vanligere å angi breddegradskalaer på sjøkart, og etter dette ble mål basert på breddegradene gradvis standard for all maritim navigasjon. I Norge tok man, som nevnt over, i bruk sjømil - der en kvartmil opprinnelig utgjorde noe mer enn en nautisk mil. Etter tilpasninger ble det fullstendig samsvar mellom en kvartmil og en moderne nautisk mil, og i 1923 ble lengden på 1852 meter lovfesta i Norge. I 1929 ble internasjonal bruk av denne standarden vedtatt, rett nok med noe avvik for britiske og amerikanske mål.

Noter/referanser

  1. Opprinnelig 7421,43 m, tilsvarende fire gamle geografiske mil; dette ble så tilpassa til å svare til fire nautiske mil.
  2. Jf.kabellengde i Store norske leksikon.

Litteratur og kilder