Niels Christian Ditleff

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 12. feb. 2018 kl. 14:21 av Cnyborg (samtale | bidrag) (hbr)
Hopp til navigering Hopp til søk
Niels Christian Ditleff
Niels Christian Ditleff er gravlagt i æreslunden ved Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)

Niels Christian Ditleff (født 29. oktober 1881 i Larvik, død 18. juni 1956) var diplomat og forfatter. Han var sønn av skipskaptein Andreas Ditlef Zachariassen (1842–1884) og Anna Karolina Elise Nilsen (1845–1925), og ble gift i 1910 med Johanne Margrethe (“Hanne”) Hagerup Bull (1882–1956).

Ditleff vokste opp i Larvik i et maritimt miljø. Faren var skipskaptein og eide sitt eget skip, men døde av tuberkulose da sønnen var tre år gammel. Niels Chr. Ditleff dro til sjøs og tok deretter Sjøkrigsskolen. Han var vernepliktig premierløytnant, men forlot offiserskarrieren til fordel for diplomatiet. Han begynte som sekretær ved generalkonsulatet i Le Havre (1903–1906) og var deretter visekonsul i Hamburg, Havana (en tid også chargé d'affaires) og Bilbao, legasjonssekretær i Lisboa, byråsjef i Utenriksdepartementet 1920–1926, legasjonsråd i Warszawa og deretter chargé d'affaires i Warszawa og Praha 1926–1930. Ditleff var sendemann i Warszawa 1930-1944 og Praha 1930-1945. Han var dessuten sideakkreditert i Bucureşti 1935–1937.

Det oppstod en kritisk situasjon under Tysklands angrep på Warszawa i september 1939. Regjering og militærledelse flyktet, mens det internasjonale diplomatkorpset og flere andre utlendinger ble igjen under bombardementet av byen. Ditleff - med lengst ansiennitet i diplomatkorpset - følte at han hadde et ansvar på å få utlendingene ut. Ditleff kalte den tyske militærledelsen opp over radio mens han satt i bilen. Han ble sporet opp og bilen ble gjennomhullet. Forhandlinger ble holdt. I løpet av en fire timers våpenhvile ble 1200 personer evakuert fra Warszawa i en bilkolonne bestående av to lastebiler og resten privatbiler. Selv satt Ditleff bak rattet i 48 timer til han sovnet - heldigvis på ei slette. Rundt 50 mennesker hadde bodd i kjelleren til den norske legasjonen i fjorten dager. Under disse vanskelige forholdene maktet Ditleff og hans ektefelle å være et vertskap som holdt motet oppe.

I 1940 begynte han i den norske legasjonen i Stockholm, hvor han ledet Den norske Reliefsentral. Det var Ditleff som mobliserte lederen for det svenske Røde Kors, grev folke Bernadotte, til aksjonen for å føre skandinaviske fanger ut av tyske fengsler og fangeleire i «de hvite bussene». Den norske regjering i London fulgte imdilertid «stay put»-doktrinen - det vil si at den mente at fangene skulle være der de var. Tross dette ble det iverksatt en storstilt operasjon. På krigens siste dag var 20.000 fanger av ulike nasjonaliteter blitt brakt i sikkerhet av «de hvite bussene». Sammenlagt ble 30.000 fanger kjørt ut fra det beseirede Tyskland, deriblant 10.000 jøder av forskjellige nasjonaliteter.

Etter den andre verdenskrig var Ditleff norsk sendemann i Helsingfors 1949-1950, da han valgte å slutte ett år før oppnådd pensjonsalder.

I 1920-årene utgav han skuespillene Tahove og Statsministeren. Begge ble oppført på Nationaltheatret. Ditleff skrev også librettoen til operetten Don Carrambo, som ble oppført på Den Nationale Scene i Bergen. Han skrev også flere artikler og noveller i dagspressen, gjerne illustrert med tegninger han selv hadde laget.

Niels Chr. Ditleff ble tildelt en lang rekke norske og utenlandske ordener og dekorasjoner, blant annet storkors av St. Olavs Orden (1946), Haakon VIIs Frihetskors og storkors av Dannebrogordenen, Finlands Vita Ros, den polske ordenen Polonia Restituta og den svenske Nordstjärneorden.

Ditleff og hans hustru mistet livet i en trafikkulykke i Oslo i juni 1956. Han er gravlagt i æreslunden ved Vår Frelsers gravlund i Oslo. Gravminnet prydes av en portrettbyste av ham, og er reist av danske og norske politiske fanger.

Norsk biografisk leksikon skriver:

Niels Chr. Ditleff var en kunstnerisk og praktisk anlagt diplomat som bidrog til å redde flere tusen menneskers liv ved sin resolutte opptreden under den annen verdenskrig.

Bibliografi

  • 1955: Da Tysklandsfangene ble reddet

Kilder