Nils J. Hunstad

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 12. nov. 2009 kl. 09:48 av Ida Tolgensbakk (samtale | bidrag) (Lenker)
Hopp til navigering Hopp til søk

Mal:Thumb høyre Nils Jacob Hunstad, generalmajor (1885-1978), født og oppvokst i Harstad. Krigsskolens øverste avdeling 1917, kaptein fra 1924 og bataljonssjef i fremste kamplinje ved kampene på Narvik-fronten 1940. Hunstad var forretningsfører (disponent) for Harstad Tidende fra 1924 til han ble arrestert av tyskerne for motstandsarbeid i 1941. Han ble tre ganger valgt til ordfører i Harstad i perioden 1932–1945. - Alltid for partiet Høyre.

I 1925 ble han oppstilt som førstemann på en felles storingsvalgliste for Frisinnede Venstre og Troms Høire, men ble ikke valgt.

Da Harstad og Omegns Forsvarsforening ble stiftet i 1936 var Hunstad en av initiativtagerne.

Etter krigen gjorde Hunstad militær karriere og innehadde flere høyere stillinger og ble utnevnt til generalmajor i 1953. Han er av mange holdt som en av hjembyens store sønner, og er gravlagt på Tofta gravlund.

Lokalhistoriker og major Olav Ravn har sagt følgende om Hunstads innsats som bataljonssjef i kampene ved Narvik 1940:

Han var en fremragende feltmann, 4-klasses skytter (eliteskytter) og konkurranseløper på ski. Han var ikke populær, men dog respektert og avholdt av underordnede. Han var kjent for å ha en hard og krevende lederstil, hans personlige styrke medførte kanskje at han av og til ventet for meget av sine soldater og avdelinger. Han var svært nøye på å hjelpe og ta vare på sine soldater. I kamp var han som regel i fremste linje hvor han selv kunne vurdere situasjonen og rettlede underavdelingene. Hans evne som skarpskytter, som han ofte demonstrerte ved fronten, var legendarisk. Han blir av flere av deltakerne i felttoget vurdert som en av landets dyktigste bataljonssjefer.

Kilde

  • Reppen, Gunnar: Trykkerier og aviser i Harstad. Harstad 2007.
  • Informasjon fra Troms Høyre.
  • Harstad Tidende november 1939
  • Hovland, Torkel:General Carl Gustav Fleischer - Storhet og fall. Aschehoug 2005.