Norrønt

The printable version is no longer supported and may have rendering errors. Please update your browser bookmarks and please use the default browser print function instead.

Norrønt eller gammelnorsk var det dominerende språket i Norge i vikingtiden og ut i middelalderen. Det utviklet seg fra urnordisk da dette språket tidlig i vikingtiden splittet seg i tre språk: gammelnorsk, gammelsvensk og gammeldansk. Den norske varianten ble også brukt på Island, og fikk der et eget særpreg slik at gammelislandsk oppstod.

Språket var nokså stabilt frem til 1300-tallet, men så fulgte nokså store forandringer i språkets annen fase. En tredje fase fant sted etter Svartedauden og kjennetegnes av en påvirkning fra svensk og dansk språkområde som sammenfaller med at en stor del av de skrivekyndige i landet falt fra under pesten. Utviklingen i denne fasen førte til så store endringer i språket at man ofte kaller det mellomnorsk og regner det som en egen språkform og ikke en variant av norrønt.

Med reformasjonen ble dansk administrasjons- og kirkespråk, og dermed døde norrønt raskt ut som et skriftlig språk. Muntlig levde det videre i dialektene, men også disse ble utsatt for sterk påvirkning fra dansk. Elementer fra norrønt språk kan gjenkjennes i enkelte dialekter, f.eks. i bruk av kasusbøyning. Det er også mange ord i dagens norsk som har opphav i norrønt.