Nyere minoriteter
Nyere minoriteter er en samlebetegnelse på minoriteter som har oppstått Norge i nyere tid, i motsetning til urfolk og nasjonale minoriteter som har en lang historie i landet. Det tenkes særlig på etniske og nasjonale minoriteter, som har kommet gjennom til gjennom migrasjon. De nyere minoritetenes historie strekker seg tilbake til slutten av 1800-tallet, men det er særlig i etterkrigstida og etter at oljeeventyret begynte at Norge ble et attraktivt land å flytte til. De som kommer til landet kan deles opp i mange slags grupper, fra arbeidsinnvandrere som søker bedre materielle vilkår til flyktninger som trenger vern fra krig eller forfølgelse.
Det største gruppa er svenskene, og slik har det vært lenge. Deres historie som minoritet i Norge strekker seg forsåvidt svært langt tilbake i grenseområdene, men som en mer etablert minoritet trekker vi gjerne trådene tilbake til begynnelsen av 1900-tallet da det kom mange arbeidsinnvandrere. En stor andel av dem jobba på jernbaneanlegg eller som steinhoggere, men også andre yrker var representert. I senere år har vi fått begrepet partysvenske, unge arbeidsinnvandrere fra Sverige som ofte har søkt jobber i utelivsbransjen eller handelsnæringa.
Det er også andre grupper som har røtter langt tilbake. Allerede i 1860-åra kom en del polakker til Norge, etter at et opprør mot russerne ble slått ned. Flere av dem gjorde seg bemerka, for i ei gruppe som holdt sammen var det flere fotografer. Navn som Ludwik Szacinski De Ravicz og Adam Felix Polaczek var fremmede og rare, men de ble kjent som noen av tidas fremste fotografer i Norge. Disse første polske innvandrerne var gjerne katolikker, som deltok i et opprør mot de ortodokse russerne. Noen år senere kom en annen gruppe fra Polen og andre land i regionen, nemlig jødiske flyktninger. I senere år har det så kommet en ny gruppe, arbeidsinnvandrere som gjennom EU og EØS har fått anledning til å reise til Norge for å jobbe.
En tredje nasjonalitet som har satt veldig tydelige spor i Norge er pakistanere. Deres innvandringshistorie begynner i 1970-åra, da det var temmelig åpne grenser i Norge. Det at mange pakistanere fikk sterke bånd til Norge har ført til at flere søkte seg hit. Etter at arbeidsinnvandring ble umulig på grunn av innvandringsstopp, kom det fortsatt en del som flyktninger eller gjennom familiegjenforening.
En kunne fortsette å ramse opp den ene nasjonaliteten etter den andre: Vietnamesiske båtflyktninger, flyktninger fra krig og elendighet i Somalia og så videre - folk fra de fleste land i verden har funnet seg et nytt hjem i Norge, med alle de utfordringer og muligheter det har åpna for.