Olav den hellige

Olav den helliges martyrdød på Stiklestad. Olav regnes som Norges nasjonalhelgen.

Olav Haraldsson, også kalt Olav den hellige eller Olav digre, død 1030 i slaget på Stiklestad, var norsk konge fra omkring 1015 til 1028. Etter sin død ble Olav opphøyet til helgen. Han var den viktigste norske helgenen i katolsk tid, og mange sagn og under er knyttet til ham. Myten regner han som den kongen som kristnet Norge, og seinere konger legitimerte sin makt ved å si at de hadde riket i len av St. Olav. Han ble beskytter av lov og rett, Norges store kongehelgen. Seinere lovgivere måtte forholde seg til ham og det som ble oppfattet som hans arv i lovtekstene.

Olav var etterkommer etter Harald Hårfagre og var sønn av konge over Viken, Harald Grenske. Man mener han vokste opp på Ringerike. Han dro tidlig ut i viking, og ble døpt i Normandie omkring 1013.

I slaget ved Nesjar i 1016 vant Olav en avgjørende seier over Svein jarl, og han ble tatt til konge på Øretinget ved Nidaros. Han stilte krav til småkongene om at de måtte omvende seg til kristendommen, og skaffet seg mange fiender - til slutt måtte han flykte til svogeren Jaroslav i Kiev. Han døde bare 35 år gammel under et siste forsøk på å ta makten tilbake, under slaget på Stiklestad mot Kong Knut og hans menn..

Slekt og familie

Olav var sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter. Faren var småkonge i Vestfold, og døde omtrent på samme tid som Olav ble født. Mora gifta seg på nytt med Sigurd Syr. De fikk sønnen Harald Sigurdsson, som senere ble konge med tilnavnet «Hardråde».

I 1019 ble han gift med Astrid Olavsdotter, som var datter av svenske Olof Skötkonung. De fikk sønnen Magnus Olavsson, som ble konge i 1035 etter at jarlestyret falt og som fikk tilnavnet «den gode». De hadde også datteren Ulvhild Olavsdatter. Gjennom henne var de senere kongene Eirik II Magnusson og Håkon V Magnusson i slekt med helgenkongen.

Helligkåret

Forside av skrift utgitt i anledning olsokfestene på Sætersgård på Tolga.

I følge Passio Olavi skjedde det under ved Olavs døde legeme allerede like etter. Den døde kroppen ble lagt i et skur, og en blind mann fikk synet igjen da han gned øynene med vannet Olav hadde blitt vasket i. Liket ble etterhvert begravd på en sandbanke ved Nidelva, og da kista ble gravet opp igjen hadde negler og hår vokst.

Bare et år etter sin død ble Olav lyst hellig av sin biskop, Grimkjell. Allerede på 1100-tallet var graven hans i Nidaros et yndet pilgrimsmål, og han beholdt sin sterke stilling til og med etter reformasjonen. Han ble helgenkåret av pave Aleksander III i 1164.

Olavstradisjonen

1537 betydde slutten på det offisielle Norges dyrking av Hellig Olav, men i folketradisjonen holdt han stand. Utallige steder i Norge har navn etter Olav, og i de traktene som han ferdedes finnes det for eksempel mange kilder, hellige steiner og lovekirker som minner om hans status. Olsokfeiring har holdt stand mange steder, og dødsdagen har uansett vært notert på primstaver og i almanakker, blant annet som en dag for å ta værtegn. I følge Olav Bø går det en ubrutt tradisjon om messedagene fra middelalderen til 1800-tallets almanakker, selv om olsok mange steder raskt ble mindre viktig enn jonsok - som var er og er den store sommerfesten.

Det finnes fortellinger om Hellig Olav som vinner over troll og tusser, og om at han får dem til å bygge kirker for ham - til og med spiret på Domkirken i Trondheim skal ha blitt satt der av et troll som Olav hadde lovt solen til. Opphavssagn knytter også Olav til en mengde jettegryter og andre naturformasjoner mange steder i Norge. Olav Bø skriver i innledningen til sin bok "Heilag-Olav i norsk folketradisjon" at

Folketradisjonen om Heilag-Olav er merkeleg ved det at han spenner over så langt tidsrom og ved at han er så uvanleg omfattande og mangslungen både når det gjeld utbreiing og rikdom på variantar og omlagingar av hovudsegntypane.

Svært ofte handler tradisjonen om at Hellig-Olav har dratt forbi over akkurat den-og-den veien, gården eller fjellet (på Vestlandet, der tradisjonen er sterkt til stede i fiskere og reisendes merker langs kysten, dreier det seg rimeligvis om at Olav kom forbi med båt på vei til Danmark). Et eksempel på dette er følgende nedtegning fra Eidskog:

Da Olav den hellige rømde til Gardarike over Värmland, så tok han vegen over Matrand. Vestan der den gamle kjerka sto, var det ei open grasslette. Og på denne sletta slo kongen seg ned med mennene sine. Han sette seg på ein stein og kvilde, for han kjende seg både trøtt, svolten og tyrst. Som han satt der og grunda, sprang det fram ei ile ved føtene hans. Olav og menne drakk av denne ila før dei dro vidare. Denne ila fekk sidan namnet Olavs-ila.

Det følgende er en liste over artikler på lokalhistoriewiki som omhandler Olavstradisjoner ulike steder i Norge:

Olavskilder

Olavskilden på Hammer i Lørenskog.

Olavssteinen, står bak alteret i Stiklestad kirke. Olav Haraldsson lente seg mot denne da han døde. (Siri Iversen)

• Olavskilden (Lørenskog)
• Olskjelda (Verdal)
• Olavskjelda (Gulen)
• Olavskilda ved Breidablikk i Leirskogen, Sør-Aurdal kommune
• Løvøy kapell med St. Olavs kilde i Horten.

Noen kirker knyttet til Hellig Olav

• Eidsvoll kirke
• Nidarosdomen
• Olavskirken i Oslo (ruiner)
• Olavskirken i Tønsberg (ruiner)
• Stiklestad kirke

Andre steder knyttet til Hellig Olav

Steinkors der Olav skal ha satt merke, Eivindvik.

Foto: John Erling Blad (2008).

• Steinkorsene i Eivindvik
• Tåresteinen (Kviteseid)
• Braker (Sør-Aurdal)
• Drammenselva

Olav den hellige i den katolske kirke

Olav den hellige regnes av Den katolske kirke som Norges nasjonalhelgen. Da den første katolske menigheten i landet etter reformasjonen ble oppretta i 1843 var det naturlig at dens første samlingssted fikk navnet Olavskapellet. Det lå i Storgata 29. Da man i 1856 kunne innvie den første kirken ble den hetende St. Olavs kirke, siden 1953 St. Olav domkirke. Da det kom en menighet i Trondheim i 1872 var det selvsagt at den også skulle ha navn etter Olav. Den heter nå St. Olav domkirke etter at Trondheim katolske stift ble oppretta i 1979. I 1930 etablerte menigheten i Trondheim også Olavskapellet på Stiklestad]].

I 1929 kom det også en St. Olavs kirke i Tønsberg. Der hadde man i middelalderen hatt Olavsklosteret og klosterkirken, så Olavstradisjonen hadde røtter i byen.

I St. Olav domkirke i Oslo finnes Helligdomsarmen, som antas å være en Olavsrelikvie i et relikviegjemme forma som en arm. Det dreier seg om et leggbein; formen på relikviegjemmet er ikke knytta til hva slags bein det er, men er forma som en arm fordi den brukes til å velsigne menigheten med. Det er en kopi av en original fra middelalderen som står i Nationalmuseum i København. Beinet ble i 2011/2012 undersøkt av religionshistoriker Øystein Morten og rettsmedisiner Per Holck, og karbondatering plasserte det i perioden 980-1040, pluss/minus 30 år, altså innenfor rett periode for at det skal kunne dreie seg om en levning etter Olav den hellige.

St. Olav pryder inngangen til Norway House i London, tidligere et kjent samlingssted for nordmenn i verdensbyen.

Kilder

• Berg, Ellen Steffensen 2009: Helig Olav - tradisjon og kulturarv, Master i RLE, Det teologiske menighetsfakultet
• Blindheim, Martin 1981: Hellig Olav - en skandinavisk overhelgen, St. Olavs forlag
• Bø, Olav 1955: Heilag-Olav i norsk folketradisjon, Det norske samlaget, Oslo
• Bø, Olav 1993: "Heilag Olav slik folket har sett han", i: Hellig Olav i kunst og kultur, foredrag ved "Stiklestads venners Olsok-seminar 1992
• Dingstad, Andreas: «På sporet av Hellig-Olav» på Den katolske kirkes hjemmeside (publ. 2013-03-18).
• Fjellstad, Lars 1966: I grendom, Norsk folkeminnelags skrifter nummer 98, Universitetsforlaget
• Henriksen, Vera 1985: Hellig Olav, Aschehoug
• Krag, Claus: «Olav 2 Haraldsson Den Hellige» i Norsk biografisk leksikon
• Snorre Sturlasson: Heimskringla, Olav den helliges saga
• UNKF: Olav den hellige

Forgjenger:  Håkon Eiriksson Ladejarl

Konge av Norge (1015–1028)

Etterfølger:  Håkon Eiriksson Ladejarl