Ole Johan Kaarbø

Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre Ole Johan Kaarbø (født 14. desember 1852 i Harstad, død 22. november 1921 i Svolvær) var forretningsmann i Svolvær. Han hadde også flere tillitsverv i Vågan kommune.

Bakgrunn

Han var sønn av Wilhelm Kaarbø (1811-1876) og Martine Kildal (1828–1903). Wilhelm Olsen Kaarbø var fra Lesja i Gudbrandsdalen og kom som ung mann til Trondenes rundt 1830 og kjøpte gården Øvre Harstad i 1841, mens Martine (Kildal) Kaarbø var fra Sandsøy og vokste opp i Sørvik sør for Harstad sentrum. Etter at Wilhelm slo seg ned i Harstad, tok han navnet Kaarbø etter gården han kom fra i Lesja. Ole Johan var nest eldst av i alt 10 søsken. Han ble gift i Vågan kirke i 1877 med Anna Wilhelmine Augusta Westgaard (1855-1937).

Ole Johan og hans søsken fikk hjemmeundervisning. Han fikk dessuten opplæring i farens forretninger. I 1870 ble han betjent hos konsul Rasmus Schjelderup Holmboe (1822-1904), Tromsø. I denne stillingen fikk han inngående kjennskap til forretningslivet i hele Nord-Norge.

Utvikling av kaiforholdene i Svolvær

Våren 1875 ble han etter søknad fra sin bror Rikard Kaarbø i Harstad ansatt som dampskipsekspeditør i Svolvær for Bergenske Dampskipsselskab og Vesteraalske Dampskipsselskab. Samtidig var han i to år poståpner på stedet. Han oppførte ekspedisjonsbygg og pakkhus på Tysfjordodden, som senere utviklet seg til å bli en sentral del av det nye Svolvær. Her bygde han dypvannskai i 1891, som etter broren Rikard Kaarbøs kai i Harstad ble den andre dampskipskaien i landsdelen. Det gamle pakkhuset ble senere ombygd til hotell og nytt ekspedisjonsbygg ble oppført. I tillegg ble det anlagt tilkomstvei til kaianlegget. Bergknausene ved anlegget ble jevnet ut og arrondert gjennom flere år. I 1918 ble en 120 meter lang jernbetongkai bygd av et familieaksjeselskap. Med de forutsetninger kaianlegget ga, ble Svolvær et utgangspunkt og omlastningssted for lokaltrafikken i hele Lofoten.

En meget initiativrik mann

Som sin bror i Harstad ble Ole Johan interessert og engasjert i kommunikasjoner i landsdelen.

• I 1886 grunnla han Svolvær Dampskibsselskab med handelsmann L.T. W. Berg som medinteressent (senere L. Bergs Sønner). Selskapet hadde en rekke båter som gikk i agnfart på kysten. I 1918 gikk Kaarbø ut av selskapet som ble videreført av Bergs arvinger.
• Sammen med broren Rikard og mange andre kjente handelsmenn på kysten startet han i 1892 Haalogalands Dampskibsselskab og var i 1889 medlem av selskapets direksjon. Selskapet var en sammenslutning av flere små rederier i regionen.
• Kaarbø var en av forkjemperne for å opprette hurtigruten som kom i gang med hurtigruteskipet «Vesteraalen» i 1893.
• Kaarbø ble gjennom en årrekke benyttet til ulike tillitsverv i Vågan kommune.
• Rundt århundreskiftet tok han initiativ til å opprette Svolvær Vannverk og var formann i selskapets forstanderskap til 1917.
• Etter Kaarbøs forslag ble det i 1913 nedsatt en komité for å utrede Svolværs overgang til egen kommune, og da kommunen ble gjennomført i 1918, fikk Kaarbø en gate oppkalt etter seg.
• Under første verdenskrig var Kaarbø formann i Krigsforsyningen for Nordland amt (fylke).
• I Vågan Sparebank var han formann og styremedlem i en årrekke samt formann i representantskapet for Nordlands Privatbank i Bodø fra 1910.
• Ved siden av stillingen som dampskipsekspeditør drev Kaarbø betydelige forretninger innen fiskeri, særlig skiping av rundfisk. Han åpnet forretning med eksport til Italia, og i disse forretningene arbeidet han sammen med broren Rikard i Harstad, John Rye Holmboe, Tromsø, Chr. Frederiksen, Melbu, L. Begs sønner, Svolvær og Jens N. A. Ellingsen, Sigerfjord.
• Senere fikk Kaarbø interesse for leveranse av levende fisk og skaffet seg to brønnbåter til formålet. Denne transporten gikk til Oslo og til England.
• I 1881 tok Kaarbø initiativ til dannelse av et nytt selskap til drift av Det Norske Fiskeguanoselskap i Lerosen. Her deltok samtlige væreiere i Lofoten.
• I 1898 tok han initiativ til anlegg av Nordlands Olje- og Kraftfoderfabrik i Svolvær der han var styreformann til sin død. Dette var den første sildoljefabrikk i Nord-Norge etter at et tidligere anlegg på Brettesnes måtte opphøre.
• Kaarbø tok også fremtredende del i stiftelsen av Nord-Norges Sildolje- og Sildemelfabrikkers salgssentral i Kristiania og var styrets formann fra opprettelsen.
• Gjentagne ganger fungerte han som jurymann på fikeribedriftenes område i Norge og Skandinavia.
• Kaarbø var dessuten medinteressent i den svenske Gadus-ekspedisjonen i Lofoten og Senja i 1901-1902, som tok sikte på å prøve muligheten for fremstilling av hermetisk fiskefarse.
• Den verdensberømte ishavsskuta «Gjøa» ble i sin tid tatt hånd om av Kaarbø etter at den hadde havarert utenfor Kabelvåg. Kaarbø tok den til Svolvær og fikk den reparert. Etter en tid solgte han den til H. C. Johannesen som igjen solgte den den til Kaarbøs venn gjennom mange år, Roald Amundsen.
• Kaarbø var formann i kirkekomiteen for å få bygd egen kirke i Svolvær og han og fruen nedla et stort arbeid i denne saken. Kirka ble tegnet av Harald Sund og August Nielsen og ble innviet 25. april 1934 av biskop Eivind Berggrav.
• 25. mars 1920 ble Ole Johan Kaarbø utnevnt til ridder av St. Olav for «Fortjenester av Kommunikasjonsvesenets utvikling i Nord-Norge.

Litteratur

• Schmidt, Olaus: Den yngre Darre-slekt, Trondheim 1956. Digital versjon på Nettbiblioteket.