Operahistorie i Norge

Operahistorien i Norge bærer preg av at landet ikke har noen ingen lang eller rik operatradisjon. Christiania, Bergen og Trondheim var små byer med tilsvarende lite publikumspotensial og landet hadde ingen konge, hoff eller aristokrati som kunne være et utgangspunkt for slike ressurskrevende kulturuttrykk. Det fantest heller ikke regnede teaterbygninger for verken teater eller opera.

Musikalske selskap

Trondheim skal angivelig ha hatt et besøk av et italiensk operaselskap vinteren 1794/95, eller er det få kjente operaaktiviterer i Norge før det på samme tiden og de første tiårene av 1800-tallet ble dannet «musikalske selskaper», eller «dramatiske selskaper» i en rekke byer. Dette var sammenslutninger av amatører, som oftest fra de høyere sosiale lag som framførte musikk eller spilte teater i lukkede forsamlinger. Disse fikk også innredet egnede lokaler eller reist en del bygninger for formålet. Disse amatørselsapene oppførte imidlertid ikke operaer i den forstand, men syngespill, og vaudeville-genren, med betydelige innslag av sang og musikk, var populære.

Christiania Theater

Utdypende artikkel: Christiania Theater

Hovedstaden fikk sin første, faste teaterscene i 1827 ved åpningen av Christiania Theater, hvor det ble framført syngesspill og ballettelever opptrådte i forestillingene. Etter hvert ble det engasjert skuespillere med god sangstemme, og operaer ble framført. Etter at den første bygningen brant i 1835, ble det i 1837 reist en ny bygning på Bankplassen, tegnet av stadskonduktør Christian Heinrich Grosch. Denne rommelige bygningen hadde også kapasitet til operaoppsetning, og det ble oppført en del de første årene, blant annet flere av den populære, franske opéra-comique-komponisten Daniel François Esprit Auber og andre populære samtidsverk, samt verker av Wolfgang A. Mozart. Disse ble framført av ensemblets egne habile sangere, samt også italienske gjestespill.

Utover på 1800-tallet satte fornorskninsprosessen av teatrene inn, hvor det ble fokus på et norsk repertoar og bruk av profesjonelle norske skuespillere i stedet for de danske som man fram til dette hadde benyttet. Dette medførte også opprettelse av flere scener hvor det også ble framført syngespill og annet musikkteater, som Ole Bulls Det norske Theater i Bergen i 1850 og Kristiania norske Theater i 1852. Da den kontroversielle, men kompetente svensken Ludvig Josephson ble sjef for Christiania Theater i 1873, sørget han for at det ble satt opp et bredt europeisk operarepertoar. Dette var kontroversielt også fordi det ble hevdet at dette kom til fortrengsel for å bygge opp ny norsk dramatikk. Etter en brann i 1877 måtte teateret stenge en periode og da ledelsen benyttet anledningen til å si opp operasangerne, sluttet også Josephson.

Etter dette lå operavirksomheten i hovedsak nede, før Christiania Theater i 1889 lyktes å få kommunal driftsstøtte at byen skulle ha et byorkester, samtidig ble da orkesterdriften ved Christiania Theater sikret, med en besetning på «kapelmester, minst 27 mand og Bud», budet skulle også fungere som trommeslager. Orkestere ble forpliktet til å holde seks til åtte konserter i Musikforeningen, forløperen til Filharmonisk Selskap.

Andre operascener

Utdypende artikler: Tivoli Opera, Opera Comique og Mayol

Tivoli Opera var landets første faste operascene og eksisterte i årene 1882–1886, ledet av Olefine Moe sammen med Matilda Lundström i lokalene til Tivoli Teater i Christiania Tivoli. Virksomheten fikk tilnavnet «Mattis & Moe» og det var på denne tiden svært uvanlig med en slik virksomhet ledet av to kvinner. Olefine Moe fungerte som operasjef, instruktør og sanger, og Olefine Moe hadde de fleste hovedrollene, med italienske Paolo Sperati som kunsterisk leder. Operaen hadde bare tre spillesesoner, og det var vanskelig å kunne drive slike kostbare oppsetninger under de kommersielle vilkår de var underlagt, og virksomheten ble hele tiden drevet under trussel av konkurs.

Nationaltheatret

Utdypende artikkel: Nationaltheatret

Etter at Christiania Theater etter hvert ble for liten, ble Nationaltheatret åpnet i 1899, og ensembelet, inklusive orkesteret gikk mer eller mindre samlet over dit. I forkant av åpningen hadde det blitt gitt en bevilgning til et orkester på 46 musikere.

Det var før åpningen en diskusjon om den nye nasjonale scenen kun skulle være for taleteater, eller også musikkteater/opera, som Dramaten i Stockholm og Det Kongelige Teater i København. I forkant av åpningen hadde det blitt gitt en bevilgning til et orkester på 46 musikere, men mange fryktet at en operadrift ville bli en «gjøkunge», og et kompromiss ble at teatersjef Bjørn Bjørnson fikk et begrenset mandat til en musikkoppsetning i hver spillesesong.

De dårlige økonomiske tidene under og like etter første verdenskrig første til at Nationaltheatret reduserte sitt orkester til noen få musikere, og den private operaen Opera Comique i Stortingsgata 16, som hadde åpnet i 1918 overtok som hovedstadens viktigste operascene til den gikk konkurs i 1921 og hovedstaden ble stående uten et fast operatilbud.

Teatret hadde fra 1910 til 1922 eget ballettensemble, som så ble utgangspunktet for Operaballetten. I samme periode, i 1919, ble teatrets orkester omdannet til Kristiania Filharmoniske Orkester.

Den Norske Opera

Utdypende artikkel: Den norske opera & ballett

Kilder

• Kort norsk operahistorie, Trine Næss, Nasjonalbiblioteket