Oslo: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
Linje 46: Linje 46:


== Unionstiden ==
== Unionstiden ==
{{utdypende artikkel|Kvadraturen (Oslo)}}
I [[unionstiden]] med [[Danmark]] mistet byen sin status som hovedstad og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte også kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Den ødeleggende brannen i [[1624]] førte til at byen ble flyttet og anlagt [[kvadraturen|kvadraturisk]] på motsatt side av [[Bjørvika]] etter krav fra kong [[Christian IV]]. Den ble gjenreist som en befestet by med bastioner, med Akershus som [[citadell]]. Reguleringsplanen etter renessansens idealer  med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler skulle hindre fremtidige branner. Av samme grunn ble det påbudt å bygge i [[murverk]] eller utmurt [[bindingsverk]]. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.  
I [[unionstiden]] med [[Danmark]] mistet byen sin status som hovedstad og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte også kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Den ødeleggende brannen i [[1624]] førte til at byen ble flyttet og anlagt [[kvadraturen|kvadraturisk]] på motsatt side av [[Bjørvika]] etter krav fra kong [[Christian IV]]. Den ble gjenreist som en befestet by med bastioner, med Akershus som [[citadell]]. Reguleringsplanen etter renessansens idealer  med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler skulle hindre fremtidige branner. Av samme grunn ble det påbudt å bygge i [[murverk]] eller utmurt [[bindingsverk]]. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.  



Sideversjonen fra 27. feb. 2013 kl. 18:05

Oslo
Fil:Oslo komm.svg
Basisdata
Kommunenummer 0301
Fylke Oslo
Kommunesenter Oslo
Areal 454.14  km²
Areal land 427.01  km²
Areal vann 27.13  km²
Folketall 709 037 (2023)
Målform Bokmål
Nettside Nettside
Liste over ordførere
Oslo E18 bjoervika.jpg
Oslo gamle rådhus.
Foto: Mahlum

Oslo (mellom 1624 og 1925 Christiania, også skrevet Kristiania fra 1877/1897) er en by, en kommune og et fylke i Norge, samt landets hovedstad og største by. Byen kan dateres til tiden rundt år 1000 og ble rikshovedstad i 1314. Etter en tredagers brann i 1624 ble byen flyttet noen steinkast vestover og anlagt under navnet Christiania, mens det opprinnelige Oslo beholdt sitt navn som et område utenfor byen. Under byutvidelsen av 1859 ble forstaden Oslo innlemmet i Christiania, og fra 1925 ble Oslo igjen navnet på Norges hovedstad.

Nabokommunene er i vest Bærum, i nord Ringerike, Lunner og Nittedal, i øst Skedsmo og Lørenskog, i sør Enebakk, Ski og Oppegård, og i sørvest midtfjords i Bunnefjorden, Nesodden (halvøy).

Byen har et areal på 454.14 km², Oslo kommune har 709 037 innbyggere per 1. januar 2023. Det vil si 1562 innbyggere pr km².

Det kongelige slott, Stortinget, Regjeringen, Høyesterett og de fleste andre nasjonale offentlige styringsorganer ligger i Oslo.

Navnet Oslo

Utdypende artikkel: Oslos bynavn

Rådhuset.
Foto: Chris Nyborg

Opprinnelsen til navnet Oslo har vært omstridt. Det har ikke noe å gjøre med «Loelva», et elvenavn som er nevnt først i 1613 i Norriges beskrivelse av Peder Claussøn Friis. Her blir byens navn forklart som «Loens os». Byen lå ved utløpet av elven Alna, og dette er elvens egentlige navn. Siste ledd er sikkert; det betyr slette, engslette eller elveslette. I middelalderen ble navnet skrevet både Anslo, Ásló og Ósló, de førstnevnte formene er de tidligst belagte. Første ledd hentyder enten til åsen bakom den opprinnelige Oslosletta, Ekeberg, eller til det norrøne ordet for gud som hadde den latine formen «ans». De tolkningene som har mest for seg, er altså enten «sletten under åsen» eller «gudenes slette».

Etter bybrannen i 1624 og ny grunnleggelse på motsatt side av Bjørvika fikk byen navnet Christiania etter kong Christian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåten Kristiania tatt i bruk, først i statlige sammenhenger fra 1877, og deretter i kommunale fra 1897. Det ble likevel aldri foretatt noen formell beslutning om å gå over til å skrive navnet med K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Byens navn ble gjerne forkortet Xania.

Nationaltheateret 2010.

I 1914 brukte nynorskforlaget Det Norske Samlaget ingen av disse skrivemåtene, men det gamle bynavnet Oslo isteden. Det var selvsagt for å fremheve det rotnorske, for i motsetning til Kristiania er Oslo et slikt navn. Det opprinnelige navnet Oslo ble gjeninnført fra 1. januar 1925 etter vedtak i bystyret. Inntil 1925 betegnet Oslo det området hvor middelalderbyen hadde ligget, et område som havnet innenfor bygrensen i 1859 og fikk bymessig bebyggelse mot slutten av 1800-årene. Etter at byen byttet navn måtte også denne bydelen få et annet navn, og fra 1925 har den hett Gamlebyen.

Oslo blir også kalt Tigerstaden.

Tidlig historie

Utdypende artikkel: Middelalderens Oslo

Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt cirka år 1048 av kong Harald Hardråde. Nyere arkeologiske utgravninger har påvist kristne graver fra før år 1000, og dette fikk byen til å feire sitt 1000-årsjubileum i 2000.

Oslo ble Norges kongssete i 1299 da kong Håkon V Magnusson, som tidligere hadde vært hertug over blant annet Østlandet og hadde sete i Oslo, ble konge etter broren Eirik II. Han startet byggingen av Akershus festning som etter hvert ble kongeresidens. Håkon Magnusson satte i gang en rekke andre byggeaktiviteter som Mariakirken og sørget for at byen utviklet seg utover høymiddelalderen og doblet sitt innbyggertall til anslagsvis 3 500. Byen ble plyndret og brent av hertug Erik av Södermanland i 1308, men den ennå uferdige festningen stod i mot beleiringen. I 1314 gav Håkon kansleren ved Mariakirken rikets segl og regjeringsmakt «til evig tid», og dermed ble Oslo landets hovedstad.

Middelalderparken 2010.

Gjennom middelalderen ble byen rammet av gjentatte branner som raserte mesteparten av bebyggelsen, men den ble hver gang gjenreist på de gamle tomtene. Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor overlatt til forfall og plyndring etter bybrannene - eller bevisst revet for å bruke bygningssteinene til andre formål. Under svenskenes beleiring i 1567 ble byen også brent. Av byens monumentalbygg var bare katedralen, Sankt Hallvardskirken, og bispegården på ruinene av det tidligere Olavsklosteret i behold da byen ble flyttet i 1624.

Unionstiden

Utdypende artikkel: Kvadraturen (Oslo)

I unionstiden med Danmark mistet byen sin status som hovedstad og stagnerte økonomisk. Reformasjonen reduserte også kirkens betydning som økonomisk maktfaktor, og tapet av arbeidsplasser bidro til byens tilbakegang. Den ødeleggende brannen i 1624 førte til at byen ble flyttet og anlagt kvadraturisk på motsatt side av Bjørvika etter krav fra kong Christian IV. Den ble gjenreist som en befestet by med bastioner, med Akershus som citadell. Reguleringsplanen etter renessansens idealer med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler skulle hindre fremtidige branner. Av samme grunn ble det påbudt å bygge i murverk eller utmurt bindingsverk. Samtidig fikk byen navnet Christiania etter kongen.

1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.

Christiania ble igjen hovedstad i 1814 da unionen med Danmark ble oppløst. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetet, Stortinget, Nationaltheatret og mange flere. Nye bydeler vokste frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene i siste halvdel av århundret. 1. januar 1859 ble Bymarken og en del av Aker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker med 18 970 innbyggere overført til hovedstaden (som nå hette Kristiania). Bakgrunnen for disse byutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessigevforholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 1890-årene var det høykonjunktur med en etterhvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av dagens «murby» ble reist. Folketallet doblet seg i disse årene til en kvart million innbyggere i 1899. Etter Kristianiakrakket i 1899 ble det utvandring og en viss stillstand i byggeaktivitetene fram til 1910/1911 da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.

I 1837 ble det lokale selvstyret opprettet med formannskapslovene, og Andreas Tofte ble Christianias første ordfører. Siden har hovedstaden hatt 63 ordførere.

I 1901 valgte man inn en håndfull kvinnelige kommunestyrerepresentanter, nemlig Elise Heyerdahl og Sofie Borchgrevink fra Høyre, Margaretha Strøm og Martha Tynæs fra Arbeiderpartiet, og Anne Holsen og Ragna Nielsen fra Kvindestemmeretsforeningen.

Moderne tid

Oslo City 2010.

Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. En storstilt reguleringsplan fra 1930-tallet for Etterstad var delvis påbegynt, men ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da Aker i sin helhet ble innlemmet. De 130 976 innbyggerne fra Aker gjorde at folketallet i hovedstaden over natten økte med 46 prosent. Oslo rådhus sto ferdig i 1950.

World Islamic Mission-moskéen, 2007.

Politikk

Oslo har som eneste kommune i Norge både kommunale og fylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell der regjeringen – som er byrådet – kun sitter så lenge den har tillit i den folkevalgte forsamlingen – som er bystyret. Bystyret består av 59 representanter.

Byrådet er Oslos «regjering» – kommunens utøvende makt. Byrådet består av en byrådsleder, tilsvarende en regjeringssjef, og 6 byråder, som tilsvarer ministre. Det utgjøres i perioden 2007-2011 av Høyre og Fremskrittspartiet med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Byrådene trenger ikke være medlem av bystyret. Hver byråd er politisk leder av en byrådsavdeling, som kan sammenlignes med ministerier.

Byrådet leder kommunens administrasjon, legger frem forslag for bystyret og er ansvarlig for gjennomføring av kommunale vedtak.

Bydeler

Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer, som oppnevnes av Bystyret. Som en prøveordning ble imidlertid fire av bydelsutvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen for å øke den lokalpolitiske interessen. Ved kommunestyrevalget i 2007 ble alle 15 bydelsutvalgene valgt direkte av befolkningen.

Hver av bydelene har også sin egen bydelsadministrasjon som forbereder saker for bydelspolitikerne og iverksetter det som besluttes. Hovedoppgaven til bydelene er å forvalte, ivareta og drive sosial-, eldre- og primærhelsetjenesten, samt en del andre kommunale tjenester som ligger i nærmiljøet.

Segl og flagg

Fil:Oslo komm.svg
Byvåpenet med Sankt Hallvard.

Som byvåpen bruker Oslo byens segl fra middelalderen.

Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift på latin som forteller at det er Osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgen St. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket i Drammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret. [1] St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» – enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinne Fortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde. [2]

13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.

Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, slik lov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.

Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Dette viser byseglet av 1924 i mangefarget utgave på blå duk.

Mal:Thumb høyre

Referanser

  1. Hohler, Erla Bergendahl: «St. Hallvard i Oslos bysegl», Byminner 1-1987 s. 4-5
  2. Hals, Anna-Stina: «Fra Oslos segl til Christianias og Oslos våpen», Byminner 1-1987 s. 12-14

Eksterne lenker

Litteratur

Yngvar Ustvedt (red.): Oslo. 1000 år i ord og bilder. Andresen og Butenschøn. Oslo 1999.


Creative Commons License Denne artikkelen er helt eller delvis basert på artikkelen «Oslo» fra Wikipedia på bokmål og riksmål og kan kopieres, distribueres og/eller endres slik det er angitt i lisenstekst for cc-by-sa 3.0. For en liste over bidragsytere til den opprinnelige artikkelen, se endringshistorikk knyttet til den opprinnelige artikkelen. For en liste over bidragsytere til denne versjonen, se endringshistorikk knyttet til denne siden.
Artikkelen bør gjennomgås med tanke på tilpasninger til lokalhistoriewiki.no. Se Hjelp:Forskjeller fra Wikipedia for mer informasjon.