Oslo-humanistene

Oslo-humanistene eller Østlands-humanistene var en krets av lærde menn i Oslo omkring 1580–1610. De mest sentrale medlemmene var biskop Jens Nilssøn, lektor Hallvard Gunnarssøn og presten Claus Berg. De som tilhørte kretsen var tilknytta Hallvardskatedralens domkapitel og Oslo katedralskole. Gjennom sin litterære produksjon gjorde de Oslo til et viktig kultursentrum i Norge, og ga dermed byen omtrent den samme status som Bergen hadde hatt da Bergens-humanistene begynte sin aktivitet noen tiår tidligere.

Mens Bergens- eller Vestlands-humanistene, med personer som Absalon Pederssøn Beyer og Peder Claussøn Friis i sentrum, gjerne skrev prosa på dansk, valgte humanistene på Østlandet i hovedsak å skrive i verseform og på latin. En annen forskjell fra Vestlandet var at kretsen i Oslo var langt tettere på hverandre, både geografisk og gjennom sin felles tilknytning til domkapitlet og skolen.

Et vanlig trekk i deres utgivelser var at bøkene formidla kunnskap i flere fag samtidig. Et typisk eksempel er Jens Nilssøns beretning om skapelsen, der han kobler inn fag som geografi, geologi, botanikk, zoologi og astronomi. Dette går også igjen i Hallvard Gunnarssøns tretten bøker; selv om de har et hovedtema, kobla han på kunnskap fra andre fagkretser. Det meste av det han skrev var ment til bruk i skolen, men han skrev også Norges kongekrønike som var retta mot et større publikum. Boka var på latin, og dermed ikke ment for et bredt publikum i Norge, men den nådde ut til lærde både i og utafor Norge.

Oslo-humanistene fikk en kortere virketid enn Bergens-humanistene. Mens Peder Claussøn Friis var aktiv til sin død i 1614, begynte kretsen i Oslo å falle sammen da Jens Nilssøns svigersønn Jacob Jacobssøn Wolff reiste hjem til Danmark i 1602.

Litteratur og kilder

• Oslo-humanistene i Store norske leksikon.
• Oslohumanistene på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Sandmo, Erling: Den norske humanismen, norgeshistorie.no.